Kristine Graneng

  • Hva jeg skal i høst

    Høst

    Høsten er her. Jeg kjenner det når jeg står ute på trappa om morgenen og knapt er våken enda. Den henger som tåkedotter over haugen bak gården, ligger som dugg i gresset. Lufta er klarere, renere. Jeg liker høsten. At det endelig føles helt riktig å drikke rykende varm kakao igjen. Hverdagene som kommer tilbake, men likevel er som en ny start.

    Samtidig har hva skal du til høsten? vært noe av det skumleste du har kunnet spørre meg de siste månedene. Det er så mange tanker som følger med – om det er noen som har bruk for meg, om jeg må flytte på meg igjen for å finne en jobb, om jeg må ty til plan c og møte opp på NTNU som student enda ett år. I tillegg er det den utmattelsen som har fulgt meg som et spøkelse de siste årene, og som bare blir sterkere jo hardere jeg kjemper mot. Enda noe å ta med i beregninga.

    Men forrige onsdag kunne jeg komme inn på stua med mitt bredeste smil og si ”jeg har fått jobb!” med et ukjent antall utropstegn bak. Så lykkelig! Fra september av skal jeg jobbe i ei halvstilling som vitenskapelig assistent på NTNU. Jeg gleder meg sånn til å dukke ned i forskningsartikler og fagbøker igjen, stille spørsmål og leite etter svar. Må fremdeles klype meg i armen noen ganger om dagen fordi jeg ikke helt kan tro at det er sant at jeg får lov til å jobbe med noe jeg synes er så gøy.

    Jeg er dessuten så glad fordi det lar seg kombinere med det jeg trenger mest akkurat nå: å bli kvitt det stresset som virkelig satte seg fast i kroppen i vår. Selv om jeg riktignok skal gjøre andre ting på siden, som å skrive doktorgradssøknad (drømmen er å få stipendiatstilling) og å fotografere, så er det godt å vite at jeg enda ei stund har muligheten til å gå i skogen eller ligge på gulvet og høre på Jonas Alaska når kroppen og hodet sier at det er det som er nødvendig. Er det noe jeg virkelig har lært de siste årene, så er det at man må høre etter når kroppen sier fra om at det er noe som ikke helt stemmer.

    Så jeg tror det blir en bra høst, selv om jeg tar ting i eget tempo, tar ett skritt om gangen. En høst med akademiske funderinger og blåbærplukking, side om side. 

    Hva skal dere i høst?

  • Uka som var: 32

    Sånne små saker som gjorde meg glad uka som var:

    Tomater

    Tomater

    Tomatene som endelig ble modne. Det er ingenting som smaker som tomater som har fått henge helt til de er røde som klovneneser. Den første delte vi høytidelig og spiste hver vår del av. To fikk være med meg som niste på biblioteket en dag, mens resten ble søndagsfrokost. Avlinga ble ikke så stor, men synes det er fantastisk nok at de bittesmå frøene vi sådde rundt påske og som har bare har stått på kjøkkenbordet siden da kunne bli en neve tomater. Om vi har flaks, rekker det å komme noen tomater til før sesongen er over. Det blomstrer enda.

    Små arbeidsoppgavene man kan glemme seg bort i. Tynne bringebærbuskene, luke i gulrotåkeren, renske blåbær.

    Reker

    Venninnene i byen som kommer utover til landet med ferske reker en ettermiddag og bare kjører seg litt bort på veien. Å snakke om sommeren, om jobb og økonomi, og om Berlinerpoplene til det blir mørkt ute. Sistnevnte må jeg vel lese snart, bare for å se om Ragde sitt bynesliv er det samme som mitt.

    Å gå tur i lett regn i kveldinga, hoppe over søledammer og se etter frosker, plukke villbringebær som vokser langs veikanten, og slå av en prat med han som jogger forbi.

    Kantareller

    Fredagskveld. Steke kantarellene vi plukket tidligere på dagen raskt i panna med smør, spise dem på varme brødskiver og kjøre inn til byen for å se Dunkirk på kino. Jeg var livredd hele filmen, ventet bare på at bombene skulle slippes eller at noen skulle skyte, panikkspiste smarties og tviholdt i Petter. Men den var bra, altså. Virkelighetsnær, men ikke for brutal. (Også så fint å være på kino med Petter som kan forklare alt det jeg ikke skjønner etterpå.)

    Å våkne til regn mot vinduet og bli liggende ei lita stund og bare lytte.

    Byneset

    Utsikta ut kjøkkenvinduet en lørdagskveld når jeg er inne og danser til Beyoncé på stuegulvet. Like etter gikk en elg bort gjennom åkeren man ser gjennom vinduet på den andre siden av rommet. Uteliv på landet.

  • Gull i skogen

    Skogen

    Slik kan skogen være en varm kveld i juli. Myk og gylden og stille. Det knitrer lett i underlaget når vi går. Mamma har kurv og kniv, jeg har kameraet hengende over skuldra, men begge går med blikket sveipende over bakken mellom trærne.

    Også finner vi det vi er på jakt etter. Små, lysende hoder i skogen. Å finne kantarell er som å finne gullklumper, bare at de smaker så mye bedre smørstekt på brødskiva til kveldsmat.

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Kantarell

    Kantarell

    Skogen

    Skogen

  • Slusene i Ørje

    – Vi kan dra til Fredrikstad, til gamlebyen? Eller kanskje på ei strand og bade? Hva med en tur til Strömstad? Har du lyst til å ta en tur til Halden?

    Det er den første kvelden i Østfold. Jeg ligger på sofaen hos mamma og Ole Henrik, og mamma lister opp alle stedene de har tenkt at det går an å ta meg med og peker i kartboka.

    – Kanskje båtkaféen og slusene i Ørje, Kristine? Hva tror du om det?

    Båtkaféen

    En av de neste dagene setter vi oss i bilen og kjører til åkrene og det bølgende landskapet blir vekslet inn i tette skoger og en og annen innsjø. Forbi gårder og grender som plutselig dukker opp i en lysning, og til Ørje.

    Der ligger det en kafé og dupper på vannet, med fiskesuppe og ender som glir forbi utenfor rekkverket. På kaféveggen henger et oppslag med sommerens program, komplett med ordførerens flottørlotteri og konsert med Rune Rudberg.

    And

    Båtkaféen

    Sluse

    Og i Ørje ligger også slusene som er en del av Haldenkanalen og de gamle båtene som fraktet turister nedover mellom innsjøene.

    Sluse

    Husbåt

    Vi går oppover en sidevei for å se om det går an å finne utsikt utover vannet. Det er gjengrodd og ingenting annet å se enn asfaltvei, men like oppi veien står en mann ved et lite skur og snekrer og pusler i hagen sin. I vannet nedenfor, bak krattet, ligger det ei brygge ned mot båten han bor i.

    – Krattet må være der, sier han. Da trives sangfuglene.

    Husbåt

    Båter i Ørje

    Turisten i Ørje

    Turisten

    Turisten

    Kanalmuseet

    Bak båtene, lenger oppe i bakken, ligger Kanalmuseet, men det går vi raskt forbi. Museumsbesøk med infoplakater og bilder hører søndager til, synes jeg, helst når det regner og man har sovet lenge og det er god tid til kaffe etterpå.

    Kanalmuseet

    Kanalmuseet

    Salamanderdammen

    Men botanisk hage og Salamanderdammer passer meg helt fint. Så fint at jeg tråkker midt uti gjørma med hvite tøysko når jeg lener meg over kanten for å speide etter salamandere og først legger merke til det når det brune vannet surkler inn over sålekanten. Kristine (25 år).

    Salamanderdammen

    Salamanderdammen

    Mamma plukker bringebær

    Og på veien opp til parkeringsplassen vokser det villbringebær, og mamma kaster seg ekstatisk ut i det.

    Så kjører vi hjem igjen og spiser is!

    LagreLagre

  • Det er ute på landet, det

    ”Spongdal? Hvor er det?” spør gutten. Vi står i Prinsenkrysset i Trondheim, bussene stopper ved holdeplassene, slipper folk av og på. Noen løper, med hendene fulle av bæreposer, for å rekke å smette inn dørene på bussen som allerede har begynt å blinke seg ut i trafikken. 75-bussen kommer smygende rundt hjørnet, og det er den gutten lurer på. ”Det er ute på landet, det,” svarer mora hans og tar han i armen for å gå bort mot bussen som kommer etter.

    Men jeg stiger på i retning Spongdal. Ut på landet.

    Haugan Nordre

     

    For litt over en måned siden pakka jeg sammen sakene mine i byen og flytta sammen med kjæresten min på en gård med melkekyr, to katter, én hund og utsyn over Trondheimsfjorden. En trekvarters busstur unna urbane strøk de dagene bussen går. Det er i grunn ikke så usentralt, sett i det store bildet, men noen dager føles det likevel som om livet i byen og livet på bygda går i to parallelle spor, uavhengig av avstanden. Som om alle andre enn vi som lever her har glemt at dette livet eksisterer. Og noen ganger glemmer jeg livet utenfor også. Fra å følge med på arrangementene som dukker opp på Facebook, notere meg klokkeslett og spørre er det Litteraturhuset eller Samfundet som ser mest interessant ut i kveld?, har jeg gått over til å ha en oppmerksomhetsradius på et par kilometer. Kanskje er det i dag den kalven endelig kommer? Dukker elgen opp borti skogkanten i skumringa nå? Hvilken bok skal jeg plukke ned fra bokhylla?

    Noen ganger må jeg stoppe opp og kjenne etter: Har jeg blitt byjente etter alle disse årene i Trondheim, bare avbrutt av den sommeren i Oslo og et halvår i millionbyen München? Etter alle kaféturene og kveldene på Mikrobryggeriet? Etter å ha vent meg på å gå ut døra uten engang å sjekke bussruta? Kanskje. Det har i hvert fall satt spor. Det er noe annet å skulle gjøre avtaler med venner når man ikke har bil og må velge mellom å ta sju-bussen eller elleve-bussen hjem om kvelden når man er vant til å taste er der om et kvarter på telefonen og løpe ut døra for så å dra hjem akkurat når jeg vil.

     

    Geitrams

    Men mest av alt er det godt å komme tilbake til bygda. Skogen med blåbærlyng, høye, gamle trær og den mykeste mosen man kan tenke seg er bare noen meter unna, sjøen en svipptur ned bakken. Noen dager er det flere syklister enn biler som kjører forbi på veien. Når jeg går mellom hyllene på butikken, legger kjeks og grønnsåpe i handlekurva tar alle jeg møter på seg tid til å hilse. Naboene kommer rett som det er spaserende over tunet med en favn full av blomkål. I blant hører jeg klakkende hover på gårdsveien som løper utenfor stuevinduet. Og en lørdagskveld kan man sitte og høre på gamle jakthistorier fra midten av forrige århundre nede ved hytta mens sola brenner i gapet mellom Agdenes og Rissa.

    Likevel, det jeg setter aller mest pris på er roen og friheten. Dagene har faste rutiner, men glir likevel forbi på et annet vis enn det de gjør i byen. Kanskje er det mest fordi det enda er ferie, men det føles likevel annerledes. Som om det er helt greit å ta ting i sitt eget tempo og ikke være så flink. Bruke passe lang tid på å koke egg og kaffe til frokost, på å henge opp klesvasken og på å luke i gulrotåkeren. Heve litt på skuldrene og sukke når squashen dør fordi møtet med verden utenfor kjøkkenbordet ble for tøft, bare tenke at jeg kan jo prøve igjen til neste år. Gå tur i regnet i mitt eget tempo, hoppe over sølepytter og gi blaffen i at skoene blir litt gjørmete.

    Og når kvelden kommer, og det begynner å bli mørkt, er det enda ikke for seint å kle på seg joggeskoene og gå ut, for mørket er bare stille og trygt.

    Det er landet det her. Jeg trives.