• Reynisfjara

    Vi tar en tur tilbake til juli igjen, selv om det virker så langt unna nå når høststormene herjer. Til Rondane. Etter tre dager på tur i fjellheimen tok vi båten fra Rondvassbu tidlig om søndagsmorgenen for å legge ut på den siste etappen: Rondvassbu – Straumbu.

    Båtturen fra den ene enden av Rondvatnet til den andre tok omtrent ett kvarter. Det første stykket satt vi innerst, nede i båten, og så ikke det fnugg, før vi innså at vi kunne gå ut på dekk for å se dette. Skarpe steiner, stille vann.

    Og en ordentlig eventyrfoss.

    Rondane er mye stein, men selve høydepunktet hva angår stein var dette partiet, der dalførene møttes. Rene månelandskapet.

    Den ene dalen gikk nordover til Dørålseter, men vi valgte den andre: Langglupdalen.

    Med Midtronden og Høgronden på den ene sida og Rondeslottet på den andre.

    Den beste følelsen er den man får når man kommer opp på toppen

    og kan se dalen slynge seg videre ut i det som ser ut som en evighet, men med målet vårt et sted der på veien.

    Da er det litt enklere å fortsette.

    Se dette fine turfølget!

    Enda bedre var det da vi møtte på noen i motsatt retning som kunne fortelle at vi snart var nede i en ny dal.

    Denne. Som jeg har glemt hva heter, men som var en av de villeste partiene. Det så ut som om noen hadde bygd opp en dal, stein på stein.

    Og noen steder så det ut som en liten kjempe hadde hatt et trassutbrudd og revet den ned.

    Da vi kom ut av denne dalen, fikk vi enda ett av disse øyeblikkene av åpenbaring. Der nede kunne vi se Straumbu.

    Mens bak denne haugen, i enden av veien, ligger Bjørnhollia, der vi var den første natta.

    For å bringe litt ekstra dramatikk og brutal virkelighet inn i denne historien: Omtrent her snubla jeg og falt så lang jeg var mens jeg som i sakte film så kameraet deise mot steingrunnen foran meg og var overbevist om at det var siste reis for min kjære følgesvenn. Felte nesten noen tårer mens jeg stirret inn i den svarte skjermen, helt til jeg kom på at jeg skulle teste å ta ut og inn batteriet. Den lettelsen.

    For da kunne jeg dokumentere hvor fint det var å komme ned. Forestill dere en varm, svett kropp og en tung sekk bak kameraet her, med slitne føtter og gnagsår. Og så kan dere tenke dere hvor herlig det var å ta sekken av, sette seg på huk ved elvebredden og slå kaldt vann i ansiktet.

    Slik endte årets sommereventyr i Rondane. Jeg var så spent på om det gikk før vi la i vei, om kroppen ville legge inn protest underveis, om de utrente beina mine ville holde helt inn, men det gikk det! Vi feira med sjokolade på Sjokoladelåven, spiste buffet med isbar til dessert og tok noen minutter til å se innover Rondane en siste gang fra Sohlbergplassen før vi kjørte hjem til Trøndelag.

    Se også:

    Rondane – fra Straumbu til Bjørnhollia
    Rondane – fra Bjørnhollia til Rondvassbu
    Rondane – hviledag ved Rondvassbu


    ,
  • Høsten 2023 – ei liste

    Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?

    Hva ser dere frem til i høst?


    , , ,
  • Mikrofilm og minimale truser

    Jeg er i Dublin. Jeg kom hit i går. La fra meg kofferten og hastet videre til biblioteket for å ordne meg reader’s ticket. For et bygg dette er! sa jeg til han som tok bilde av en nokså svett meg, som han klippet ut, limte på et kort og laminerte. Ja, men man vender seg til det, sa han.

    Jeg har ikke helt vendt meg til det enda. De store pillarene, blomstermønsteret i flisene i trappeoppgangen, glassmaleriene man må forbi for å komme inn til lesesalene. Der sitter jeg og leser aviser – gamle utgaver av Irish Sun, som stor sett er de rake motsetningene til omgivelsene rundt meg. Side på side suser forbi i svarthvitt: lettkledde damer, Boyzone-guttenes turbulente liv og tips fra Deirdre om hvordan kan man redde seg inn når man har ligget med søstra til kjæresten. Tenker – hoderystende – at alt dette ble skrevet for ikke mer enn femten år siden. Snubler innimellom over noe av det jeg leter etter, presset inn mellom minimale truser og kalkunen Dustin.

    Ellers er Dublin en hyggelig by å møte høsten i. Innimellom mikrofilmene sitter jeg på kafé og leser Fintan O’Toole om hvordan det moderne Irland ble til. Det er fascinerende – akkurat nå er jeg i 60-tallets Irland, og jeg lurer på hvor mye av datidens Irland som finnes igjen blant folkene jeg ser ute i gatene.

    Kanskje kan jeg bli klokere på det i morgen. Da venter en ny dag med mikrofilm. Når jeg er ferdig, skal jeg feire med en guinness!


    ,