Kristine Graneng

  • Conwy

    Conwy

    Langs nordkysten av Wales (dit jeg så over til den ettermiddagen i Neston), ligger den lille byen Conwy. Conwy (som er den walisiske skrivemåten for engelske Conway) er omkranset av en bymur fra middelalderen og har et stort slott som er det første som møter en når man kommer med toget østfra. Midt i byen ligger en liten markedsplass med politistasjon og banklokale – og en pub eller to, selvsagt. Hva er vel en småby i Storbritannia uten en pub strategisk plassert?

    Dit dro jeg og Petter da han var på besøk i februar. Å dra på tur til typiske turistbyer utenfor sesongen er noe av det beste som er. Så herlig å få ha gamle slott og små gater nesten helt for seg selv!

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy Castle

    Slottet i Conwy, som var hovedgrunnen til at vi endte opp der, ble bygd av den engelske kongen Edvard den første på slutten av 1200-tallet da han erobret Wales. Nå bor det bare måser og kråker i slottet, men de store buede rommene bærer enda preg av fordums tid.

    Det aller beste var riktignok utsikten. Vi klatra oppover smale trapper og opp i et av de høyeste tårnene og ble rikelig belønna: ragende slottstårn, grønne enger med sauer og snøtoppede fjell langt bak i horisonten. Mer kan man virkelig ikke forlange av en utsikt.

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Conwy

    Her er de tre bruene som krysser elva. Det meste av trafikken er lagt i en tunnel nå, men bruene står igjen som spor etter hvordan arkitekturen har utvikla seg. Så snedig å se den elegante brua i midten sammenlignet med den store doningen til høyre – selv om de begge er bygget med tanken om at de skulle passe sammen med slottet.

    Conwy

    Conwy

    Storbritannias minste hus

    Nede på kaia ligger det ikke bare iskremboder og båter. Der finner man også Storbritannias minste hus. Det var opprinnelig et fiskerhus. Det er så lite at den siste fiskeren som bodde der ikke kunne stå oppreist. Han ble til slutt kasta ut fordi myndighetene syntes det ikke egnet seg for å bo i.

    Det var dessverre ikke åpent da vi var der – en av minusene ved å være turist i februar – men man trengte ikke å gå inn gjennom døra for å se hvor lavt under taket det var.

    Conwy

    Conwy

    Den andre dagen vår i Conwy gikk vi utenfor bymurene og innover dalen. Så spennende å bare rusle rundt og se på walisiske skilt, små hager og få litt inntrykk av hvordan livet er i en liten kystby i Wales. Vi var egentlig på leit etter sauer, men de så vi ikke noe til.

     

     

    Conwy

    Og ja, til og med busskurene i Conwy er trivelige.

  • Hjemlengsel og epleskiver

    Fuglene kvitrer utenfor kontorvinduet mens jeg får meldinger om snøstorm hjemmefra. Hvit støy og lengsel etter vår. Likevel er det en annen lengsel som kommer smygende på meg her. Midt i blant varme solstråler og vårblomster kjenner jeg at jeg savner alt hjemme på en sånn måte som stikker litt. Kanskje er det nettopp når kontrastene blir så store at hjemlengselen ligger mest på lur. Fordi det er litt som om jeg lever i en egen verden her mens alt der hjemme foregår i en annen.

    Uansett er det ikke så lenge jeg skal hjem noen uker. Og inntil da skal jeg nyte den engelske vårverdenen så godt jeg kan. Dette er slikt som fikk hjemlengselen på avstand i forrige uke:

    – Epleskiver med mandelsmør.

    – Det gamle biblioteket på jobb som er akkurat slik jeg forestiller meg at engelske bibliotek skal se ut. Med brune bokhyller langs veggene, et gammelt bestefarsur og vinduer fra tak til gulv med utsikt ned på den lille parken.

    – Å legge planer for de neste månedene. Sende e-poster til spennende folk jeg kan tenke meg å prate med og vente spent på svar. Søke opp steder som jeg kan drømme meg bort i – grønne åser og små steinhus – og sjekke om det går et tog dit.

    – Lunsj under kirsebærtreet.

    – Å gå ut fra togstasjonen i Manchester om formiddagen lørdag med «Suddenly I See» i øreklokkene. Og å avslutte kvelden med den samme sangen, bare i et fullt konsertlokale med buet tak og ei av de kuleste damene i verden på scenen.

  • Sekkepiper og Sunday Roast

    Nå har jeg lært et nytt ord igjen. Gale. Det betyr kuling, og det var absolutt nok av det forrige uke. Jeg prøver fremdeles å riste av meg forkjølelsen som virkelig henger i, og nå virker det som om den omsider begynner å gi slipp sammen med det triste været.

    I britisk politikk virker det riktignok ikke som om uværet skal gi seg med det første. Det er spennende uker nå med den foreløpige Brexit-dagen like om hjørnet. Jeg har inntrykk av at de fleste jeg snakker med, selv om de også er bekymra og fortvila over situasjonen, er ganske apatiske til det hele – det er ikke stort man kan gjøre annet enn å vente og se. Og slik det ligger an nå ser det ut til at det godt kan bli enda lenger å vente og se.

    Men hverdagene i Liverpool tusler og går. Her er noen glimt fra uka som var.

    Clarence Street, Liverpool

    – På vei til jobb tar jeg en liten omvei gjennom en allé av blomstrende magnolia. Kirsebærtrærne står som rosa skydotter i parken utenfor kontoret. Selv det krokete treet i Clarence Street, det som står inneklemt mellom mursteinsbygningene, har fått grønne blad og blomster som ser ut som hvite perler. Det blir vår innimellom alle vindkast og regnbyger.

    – Jeg søkte ly i en liten bruktbokhandel på lørdag da været ute ble for ille. Der var det lunt. Så trangt mellom hyllene at jeg bare så vidt kom fram med sekken på ryggen og et lite rom innerst med en peis. I et annet liv sitter jeg foran den peisen og leser gamle klassikere med brune sider og selger pocketer til 50p stykket på uværsdager.

    St. Patrick's Day, Liverpool

    – Parade med sekkepiper og kilt og små, grønnkledde leprechaun-unger som deler ut sjokolademynter. Band som spiller Purple Haze med fele, fløyte og banjo på en av de mange irske pubene. Liverpool, som har sterk tilknytning til Irland, er ikke en dum by å være i på St. Patrick’s Day. I går smakte jeg til og med Guinness for første gang.

    – Solflekker på rommet mitt til ettermiddagsteen.

    Sunday Roast, Monro

    – Sunday Roast med lamb fra Lake District og godt selskap.

  • Neston

    I midten av februar var jeg i Neston. Neston er ikke så stort. Det er en småby – i den norske betydningen av ordet – som ligger helt sør på Wirral, halvøya vest for Liverpool. Da jeg kom dit var de i ferd med å pakke sammen fredagsmarkedet, men sola varma godt og hadde enda noen timer igjen. Jeg gikk gjennom hovedgata, forbi de små kafeene, den lokale puben, et par restauranter og ei gammel steinkirke, og alle jeg traff på veien hilste og smilte. Jeg fortsatte på måfå inn sidegater med hus med egne navn, forbi Heatherbank og The Cottage. Ville ut mot kysten.

    Neston

    Neston

    Neston

    Neston

    Silje, som jeg kjenner fra hjemme i Norge og som også er på utveksling her denne høsten som veterinærstudent ved campuset som ligger i Neston, sendte meg ei melding en dag og sa at jeg måtte innom the Marsh hvis jeg tok turen til sørover. Åh, det er sikkert fint, tenkte jeg da. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor fint det var. De gyldne stråene som vokste på myra var som et bølgende hav før havet. Lange, sterke strå som svaiet mykt i den milde vinden. Og i horisonten lå fjellene i Wales og lokka. Jeg satt der lenge og bare var, helt alene. Hørte på fuglene og prøvde å skrive ned lyden deres i notatboka mi. Tenkte på hvor sjeldne slike øyeblikk er her, der det bare er meg og naturen.

    Neston

    Neston

    Neston

    Da det begynte å skumre gikk jeg til Silje som inviterte på middag, og etterpå dro vi på folkemusikkveld på en av de lokale barene inne i byen. Oppe i et rom i andreetasje satt vi i ring sammen med en gruppe mennesker som spilte og sang på rundgang. Det var gitarer og banjo og fele og trekkspill. Irske viser og amerikanske klassikere og kveding. Har dere hørt noe så hyggelig?

  • Uka som var

    Det er uvær i Liverpool. Jeg våga meg ut i dag etter ei uke med forkjølelse og ble møtt av haglstorm, skilt som skingra i vinden og bølgeblikkplater flygende over veien. Paraplyer ligger som flyvrak i gatene. Det skal visst være slik den neste uka også – vind og vått.

    Godt jeg ikke har stort andre planer enn å bygge fort på kontoret de kommende dagene. Det blir fint å vende tilbake til hverdagen nå, den som finnes et sted mellom reiser til steder langt unna og langdryge dager under dyna. Jeg har savna den. Men i morgen skjer det! Da skal jeg mate mandagsfølelsen med blanke sider i notatboka, ny avtaler i kalenderen og tom innboks.

    Rådyr

    Men først avslutter jeg denne søndagen med noe av det fineste fra ei uke med febertungt hode og rennende nese:

    – Når Petter forteller om rådyrene på åkeren hjemme. I fjor så vi hele elleve som sto og beita mellom snøflekkene samtidig. I år er de visst ni. Håper de fremdeles trekker ned fra skogen når jeg kommer hjem om en måneds tid.

    – Et kort i postkassen. «To my friend» sto det over adressefeltet. Det kortet har jeg brukt som bokmerke resten av uka.

    – Den nye genseren min som er Robin Hood-grønn og strikka av ull fra Yorkshire-sauer.

    – Les Misérables-serien til BBC. Det finnes vel en grense for hvor mange gjenfortellinger av Les Misérables vi behøver, men jeg liker så godt hvordan Jean Valjean er portrettert i denne at det gikk helt greit med én til.

    – Hvor rød sola er når den titter fram mellom mørke skyer like før solnedgang.