• Skógafoss

    Arkibald

    I morges våkna jeg til snødryss. Hvite veier og iskrystaller i gresset. Det var med blanda fryd, for bilen er ikke helt kledd for vinteren enda. Men det kribler bestandig så godt i kroppen når den første snøen kommer, selv om det er ubeleilig og selv om den aldri blir. Resten av huset var dratt ut på jakt, så jeg og Arkibald var for oss selv. Vi krøp opp på divanen, foran vinduet, og satt der til det lysna. Drakk te og leste om mysteriet på Thornfield Hall og så på bygene som gled innover fjorden. Mykere start på dagen kan man vel ikke få?

    Jeg vil ha en myk start på uka mi også, så nå har jeg brukt ei lita stund på å tenke over fint fra uka som var før jeg kryper til køys. Håper dere har hatt ei fin helg og ei god uke dere også!

    – Å nullstille hjernen i svømmebassenget. Alt føles litt lettere når håret lukter lett av klor.

    – Hjemmekontor med ei kanne te og en pus som krøller seg i fanget mens jeg leser artikler ved kjøkkenbordet.

    – Spaghettigresskar fra svigermor.

    – Vi så Kristin Lavransdatter på teateret på fredag. Det er så hyggelig å gå i teateret. Sitte i salen og være helt oppslukt i det som skjer på scenen. Gå ut i fojaeen i pausene og snakke om det som har skjedd hittil. Stykket har fått nokså lunkne anmeldelser, men jeg synes det var virkelig bra. Morsomt, men samtidig tro til fortellingen og stemningen. Sårt på de riktige stedene.

    – Å vinne to ganger i brettspill på én kveld.

    – Da jeg sto på butikken og skulle kjøpe grønnkål til middag. Den så så stusselig ut, gul og dvask. Også kom jeg på mens jeg sto der at vi har jo grønnkål igjen fra i fjor enda – og da jeg henta opp en boks var den like grønn og fin som da jeg frøs den ned.


    ,
  • Seljavallalaug

    Man kan ikke reise til Island uten å bade. «Dra til Seljavallalaug,» sa Andreas, etter et bad i Trondheimsfjorden på tidligsommeren, og jeg la inn et merke i kartet på telefonen min for å huske på det. Her har islendinger lært å svømme siden 1923, forteller internett.

    Vi parkerte bilen på parkeringsplassen og begynte på de små kilometerene inn til bassenget, inn langs lupinhavet, inn langs elva. Bassenget har faktisk vært her lengre enn lupinene, forteller internett.

    Men internett skal man ikke alltid stole på. «The place is in shambles and is just terrible,» sa en guide vi mistenker at ble skrevet for å holde folk unna. I følge meg var det helt fantastisk. Vi skifta i den islandske sommerlufta og sank ned i det deilige, varme vannet.

    Fjellene rundt, tunge av tåke.

    Og videre bak bassenget var dampende bekker og stier som forsvant i fjellet.


  • Islandsnotater: Ta med regnbukser

    «Det gikk nettopp opp for meg at vi er på ei øy midt ute i Atlanteren!» sa jeg til kollegaen min etter at vi hadde vært i Reykjavik nesten ei uke. Island føles ikke like sterkt som Island når man tilbringer hele dager inne i konferanselokaler, selv om varmtvannet lukter svovel og vinden herjer mellom campusbygningene. Det var først da vi la ut på veiene og landskapet brettet seg ut foran oss at det virkelig slo meg, den følelsen av å være hundrevis av kilometer fra resten av verden, på ei øy som når som helst kan begynne å spy ut varm masse og aske.

    Men etter å ha vært på konferansen hadde vi noen dager til virkelig å kjenne på den følelsen, med leiebil og base i en liten forstad utenfor Reykjavik. Første stopp på turen vår var Seljalandsfoss, litt under to timer fra byen. Fossen er kjent for at man kan gå rundt den. Det er vel sånt alle som har sett Pocahontas har drømt om. Bare ikke glem å ta med regnbukser.

    Jeg beundret fossen på avstand.

    Men våt blir man uansett på Island, for man kan være sikker på at regnet aldri er langt unna. Vi søkte ly ei stund inne i ei hule. «Not impressive,» sa en amerikansk turist, som snublet innom og nok hadde fått islandsk overdose. Men rundt hjørnet er jeg sikker på at også hun ble imponert, for der lå Gljúfrabúi som et hvitt slør inne i en bergsprekk.

    Igjen: Ta med regnbukser.


    ,