• Rajsa

    Mens jeg var hjemme på søndag, dro Petter nordover til Høylandet for å hente hjem et nytt tilskudd til gjengen på gården. Og da han kom og plukka meg opp inne i byen, titta det søteste jeg har sett ut bilvinduet. Rajsa. Ho lå rolig i fanget mitt hele veien tilbake, smøg snuten inn i armkroken min, mens jeg smelta helt.

    Vi har ikke hatt hund på gården siden Raja nå, men har snakka om å skaffe oss en ny helghund nesten siden da. Og så ble det plutselig. Nå er vi i full gang med å lære det ene og det andre, både vi og hunden.

    Rajsa

    Hittil viser ho seg å være en bra solbærhund.

    Rajsa

    Så snill og fin! I hvert fall så lenge Arkibald holder seg unna. Om det går helt skeis med oppdragelsen, veit vi hvem vi skal skylde på.

    Rajsa


  • God søndag! Jeg har funnet sommerfølelsen igjen, i et Trøndelag slått av varmen. Jeg er hjemme på gården hos pappa, i Lysøysundet, ytterst i havgapet. I dag tidlig, før klokka var åtte, gikk jeg runden rundt åkrene her. Bare rådyrene som holder til øverst i hjørnet av åkeren, kvigene og jeg var våkne. Det var allerede i varmeste laget. Men det er godt å være her ute når det er så varmt, kjenne på havbrisen og lukta av sjø, lyden av båter på vannet og fisk som hopper. Vasse ut mellom tangklyser og legge på svøm innover igjen når det er så kaldt at jeg ikke orker stå der ute lenger.

    I kveld drar jeg tilbake til Byneset, klar for ei ny uke med jobb og sommerkos. Det er så mye liv på gården nå. Kalvingstid. Årets første kalv kom på fredagskvelden, og de andre kyrne ligger oppe i bakken og venter på at det er deres tur. I dag henter Petter dessuten enda en liten krabat som også skal flytte inn. Jeg er så spent! Også er det tid for å høste bær i hagen. Solbæra er moden, bringebæra begynner å bli rød og jordbæra kom som en eksplosjon i varmen. Det er bare å nyte det.

    Arkibald

    Uka som var har bydd på så mange fine øyeblikk også. Arkibald får lov til å slå seg løs rundt husene nå mens vi holder et halvt øye på hvor han er. Noen dager går det veldig greit, som når han bestemmer seg for å ta en lur i trillebåra eller kommer og biter meg i tærne når jeg ligger på plena og leser. Men en dag var han søkk borte. Jeg leita overalt i huset og i hagen, men fant ikke spor – helt til jeg hørte noen små mjau inne på kjøkkenet og så etter i bestikkskuffa. Det er ikke lett å være liten pus.

    Elg i solnedgang

    Da vi kjørte hit fredagskvelden, jeg og pappa, var det rene safarien. Hjort og elg og rådyr. Og like før vi svingte av mot gården sto en elgokse i den glødende solnedgangen og beita. Jeg hadde nesten glemt hvor vakkert det er her når sola går ned og forsvinner bak øyene som skjermer mot havet. Hvor stille sjøen kan ligge ei julinatt.

    Geriljahagen

    Morgenstund på benken ute ved trappa. I skyggen av busker som har fått lov til å vokse vilt og med en kopp kaffe. I morges satt jeg lenge og leste i Geriljahagen av Kari Gåsvatn som jeg fikk så lyst til å plukke opp etter å ha hørt episoden med henne av Kjøkkenhagen min. Dobbeltips fra meg!


  • Molden

    Min første tur oppover Molden er ett av de minnene jeg ikke veit om jeg egentlig husker eller om de bildene jeg har er noe jeg har blitt fortalt. Jeg er kanskje tre år, og det er jeg og besta som plukker molte på ei myr mens de andre går til toppen. Den andre turen oppover er jeg sikker på at er mitt eget minne. Det var bare for noen år siden. Den gangen var det jeg og mamma, mens besta var lenger nede og plukka bær. Men vi kom oss ikke opp til toppen da heller før det ble for seint og vi måtte snu.

    Man ser Molden fra langt inne i Luster. Den stikker seg ut i Lustrafjorden med lang rygg før det går steilt ned i det grønne vannet. Man kan se det er bra utsikt der oppe.

    Den tredje gangen, denne sommeren, kom jeg meg endelig opp. Og utsikten var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg så innover fjorden nesten til Lærdal den ene retninga. Mot Jostedalen og breen den andre. Taggete, snøflekkete fjell til alle kanter. Hurrungane var akkurat synlig under skyene.

    Og regnbuen hang over Luster – gullstedet mitt.

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden


  • Katt

    Møt den nyeste beboeren på Haugan Nordre! Arkibald flytta inn på lørdag. Han kommer fra foreldrene til Petter og er en livlig liten katt. Jeg var litt spent før han kom. Selv om vi alltid har hatt katt på gården, både her og da jeg vokste opp, har jeg aldri hatt en kattunge før. Men det går veldig bra! Arkibald er en veloppdragen type. Bruker vedstabelen til klorepinne og gjør fra seg der han skal, og etter hvor flink han er til å bite meg i tærne å dømme, kommer han nok til å bli en god musefanger. Ellers sover han en hel masse. Vi sliter han vel ut.

    I dag hadde jeg første dag på jobb etter ferien, og da jeg kom hjem introduserte jeg han for hagen. Det er så gøy å se hvordan han går fram for å oppdage sin nye verden. Enten ligger han lavt i gresset, sniker seg framover med lange steg. Ellers så hopper han fram med voldsomme byks. Det er liksom ingen mellomting. Han forsvant under traktorene og for hodestups ned i grønnsakskassene. Nå sover han på divanen på kjøkkenet igjen etter å ha spist rester etter torskemiddagen og vært på fluejakt.


  • Wittgensteinhytta, Skjolden

    Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.

    Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.

    Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.

    Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.

    Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.

    Wittgensteinhytta

    Men kanskje er det verdt denne utsikten.

    Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.

    På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.

    De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.

    Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.