Kristine Graneng

  • Die neue Pinakothek

    I går var det plutselig søndag igjen, og jeg hadde ingen planer bortsett fra én ting. Jeg skulle besøke det siste pinakoteket på lista mi: Pinakoteket for ny kunst.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    I den tidligste delen, fra like før overgangen til 1800-tallet, hang det for det meste portretter, og alle hadde så lure ansiktsuttrykk.

    Dette var favoritten fra denne delen: George Biggin’s ascent in Lunardi’s balloon av Julius Caesar Ibbetson.

    Kristine Graneng

    Og så fant jeg et maleri jeg gjerne vil flytte inn i! Der Watzmann av Ludwig Richter. Watzmann er en del av alpene ikke så langt unna, så kanskje jeg bare skal gjøre det.

    Det koseligste på hele rundgangen var da jeg traff på Neu helt tilfeldig, som også hadde museumssøndag. Tilfeldigheter er så fine når de slår til på best mulig vis.

    Dette er det utroligste rommet i hele det nye pinakoteket, spør du meg. Landskapsbilder fra Hellas i fantastiske farger i et rom med magisk lys.

    Kristine Graneng

    Det var også noen gamle malerier fra München, fra da residensen enda var forbeholdt kongelige og München var mer en landsby enn en by. Disse var av Domenico Quaglio.

    Dette likte jeg skikkelig godt, kanskje mest fordi jeg lurer sånn på hva paraplyen gjør der. Det heter Den fattige poeten av Carl Spitzweg.

    Så nærmet det seg slutten. Med Van Gogh.

    Og Monet.

    Vi avsluttet med en tur i museumsbutikken. Museumsbutikkene på pinakotekene er så fine, med de fineste bøkene, notatbøkene og postkortene. Jeg kjøpte

    et postkort med et bilde av Francoise Gilot og Picasso tatt av Capa, et med maleri fra biergarten og et magnetisk bokmerke med motiv av Monet. (Pluss et annet postkort, men det er snart på vei i posten.)

    Nå må jeg bare finne noe herlig sommerlig å lese som passer til det nye bokmerket mitt. Jeg tenker Austen eller McEwan eller noe annet britisk.

    Og så var det kafébesøk med disse tre: Neu, Kwan og Bob.

    Håper dere også hadde en fin søndag og at uka blir bra!

    Translation:
    My Sunday was spent at the Die neue Pinakothek, my favourite of the three. 

    ,

  • Regensburg på film

    Lørdag drar jeg på tur, tenkte jeg denne uka. Uansett om jeg får med meg noen eller ikke. Og da gjorde jeg det – satte meg på toget til Regensburg i går morges.

    Det er rart å reise alene, synes jeg. Spesielt til en ukjent by. Det er så mye tryggere å dra sammen med noen, å ha noen holdepunkter når alt ellers er nytt. Og å ha noen å lage seg ei eiga lita boble sammen med når det blir altfor mange mennesker å forholde seg til. Alternativet – å lukke seg inn i ei boble helt for seg selv – det blir så veldig ensomt.

    Det er mye fint med å reise alene også altså: å kunne gå akkurat dit man vil, å bruke lang tid uten at det er noen som venter, å kunne sette seg ned med ei bok eller være alene med sine egne tanker, folk som tar kontakt som kanskje ikke ville gjort det hvis det ikke bare var deg.

    Så i går var jeg i Regensburg, følte meg litt ensom, men brukte lang tid på å sitte og dingle med føttene ved kanten av Donau, ta bilder – og også på å filme noen snutter. Her er min lille Regensburgfilm, med ustø kameraføring og småteit musikk, men jeg håper dere liker den likevel. Den mer utdypende fortellingen med tekst og bilder skal dere få en annen dag!

    Translation:
    Yesterday I went to Regensburg, all by myself, which was an interesting experience. Travelling alone can feel so very lonesome, but it’s also nice being able to go wherever you’d like to, to take your time and be alone with your own thoughts or simply a good book. I spent my time sitting by the Donau, photographing (without anyone having to wait for me) – and I even filmed a couple of scenes. Hope you’ll like the movie! The text and photo version of the trip comes later.

  • Stokkøya og Linesøya, del II

    Her finner dere del I!

    Noe av det beste med å være på tur, er at man blir sånn ordentlig godsulten når man kommer hjem. Nå kom vi jo ikke helt hjem, men vi kjørte i hvert fall tilbake til Stokkøya der vi skulle spise middag. På Stokkøya er det en strandbar som jeg har lest om støtt og stadig og tenkt at dit må jeg jo dra en gang. Og den gangen (som forhåpentligvis ikke blir den siste) ble altså pinsesøndag.

    Jeg spiste torsk med søtpotetstappe, rødbeter, asparges, brokkoli og bacon. Det var helt fantastisk. Det var dessuten min rødbete-debut (sånne på glass teller ikke!) – kan ikke rødbetesesongen komme nå snart?

    Det meste smaker dessuten ekstra fantastisk med slik utsikt.

    Etter å ha vært ute og tatt noen bilder og fått verdens mykeste sand i skoene, så sa jeg og pappa takk for laget til resten av gjengen og begynte på turen hjem.

    Gjennom Stokksund, der sola hadde lagt seg på fjelltoppene, og brua over til Stokkøya fra fastlandet bandt det hele så fint sammen.

    Og mens pappa kjørte tilbake, så sovnet jeg, helt til bilen plutselig stoppet, og jeg våkna nokså omtåka og så dagens aller siste fotomotiv stå rett utenfor vinduet:

    Ah, Fosen er ikke så dumt altså.

    Translation:
    After visiting Linesøya, we went to Strandbaren on Stokkøya, a restaurant situated right on the beach. And, if that wasn’t enough, the food there is also fantastic. I had cod with beetroot, bacon, sweet potato purée, broccoli and asparagus. Then we went home, drove back over the island, and as we reached the mainland, I fell asleep – and woke up as the fellow of the last picture was standing outside the car.

  • Tankevekkere på en fredag

    Heisann fra biblioteket i Englischer Garten! Utenfra blander lyden av torden seg med korpsmusikk fra biergarten som ligger like i nærheten, og den blå himmelen jeg drømte om i formiddag er borte – men jeg kjenner at det begynner å nærme seg helg likevel! Om bare én artikkel, så skal jeg pakke sammen sakene og sette punktum for ei studieuke som ikke har vært så verst. På mandag fikk jeg tilbake den første oppgaven min og pusta litt lettere. Det er en god følelse når foreleseren ikke bare har skjønt den haltende tysken min, men i tillegg mener det ikke er så dumt. Da er det plutselig litt enklere å skulle ta fatt på de store oppgavene som skal inn til slutten av semesteret (3 x bacheloroppgaven min – phuh!).

    Men nå skal jeg altså veldig snart legge bort arbeidet for uka og ta ordentlig helg (helt uten dårlig samvittighet)! Det håper jeg dere gjør også! Her kommer dessuten, siden det altså er fredag igjen, ei lita oppsummering av sånt som har gitt meg litt ekstra å tenke over denne uka.

    Sweatshop
    Den siste uka har jeg sett andre sesong av Sweatshop hos Aftenposten, og selv om jeg savner at noen stiller en del spørsmål i serien – som hvorfor de ikke slipper inn på fabrikkene. Jeg synes i grunn ikke det er så rart at man ikke får komme inn når man kommer tilfeldig til en fabrikk i Kambodsja og banker på dørene og sier man vil se seg om. Det er noe ganske annet når H&M er så uvillige til å gi innsyn under forhold de – i hvert fall delvis – kontrollerer selv. Uansett er det en serie som er verdt å ta en titt på!

    Kristine Graneng

    Sveitsisk hund
    En dag jeg satt på biblioteket og leste aviser, kom jeg over et intervju i Die Zeit (på tysk) med Hamid Sulaiman, som flykta fra Syria til Frankrike og har laga en grafisk roman om Syria-konflikten. Mens det er spennende nok i seg selv (jeg er litt lei meg for at den bare er på fransk så jeg ikke får lest den) var det en del av intervjuet som virkelig fikk meg til å stoppe opp (sånn omtrentlig oversatt til norsk):

    «I den grafiske romanen forteller du historien til en syrer som bare får komme inn i Sveits fordi katten hans har sveitsiske papirer. Er det en sann historie?

    – I virkeligheten er katten en hund. Dattera til en god venn i Syria hadde for lenge siden gitt faren sin en hund. Dattera bor i Sveits. Hunden har også et sveitsisk reisepass. Vennen vår forsøkte lenge, forgjeves, å få visum for å kunne flykte til dattera i Sveits. Til slutt engasjerte en dyrevernorganisasjon seg og argumenterte for at hunden måtte bli evakuert fra krigsområdet. Hunden fikk reise ut og bli fulgt av en person. Slik kunne vennen vår forlate krigsområdet.»

    Hvordan kan man rettferdiggjøre at det er enklere for et dyr å komme seg vekk fra en krigssituasjon og inn i et trygt land enn et menneske? Jeg synes det er så ufattelig.

    Stressa?
    Denne artikkelen om hvordan man kan minske stress peker faktisk på det å følge med på nyheter som en stressfaktor, så håper jeg ikke har stressa dere altfor mye nå. Jeg synes uansett at man burde gjøre det – følge med på nyheter, altså – så da er det bra at det heldigvis finnes andre ting som kan veie opp. Mine favoritter: være ute i naturen, henge med dyr, dra på konsert og å hjelpe folk.

    Translation:
    Weekend! I’m finishing up my work at the library right now, and even though it’s thundering outside, I’m looking so much forward to two days outside of the library. Here are also some articles I’ve found interesting the last week: an interview with Hamid Sulaiman, a graphic novelist and refugee from Syria, in German and an article on stress relief.

    , ,

  • Jazzbar Vogler

    Forrige fredag tok jeg på meg rød leppestift og det blåprikkete skjørtet jeg har arva etter bestemor, og etter å ha dansa litt på rommet mitt ei stund, så gikk jeg ut. For å høre på jazz. Nærmere bestemt på Jazzbar Vogler med disse to:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og Jørgen, som hadde tatt turen fra Frankrike. Jazz på en fredag med så fint selskap er noe av det beste som er. Ekstra stas når man kan diskutere særskriving og samskriving og Hemingway og Jon Fosse og sånt i musikkpausene.

    Slik så det ut på Jazzbar Vogler. Skjeve lampeskjermer, flekkete tak og mørke lokaler har sin sjarm. Eieren var forresten veldig trivelig han også og lærte oss et nytt ord: lauschig. Som betyr koselig, slik som når man setter seg godt til rette i en sofakrok eller kryper inn under dyna. Et ganske bra ord for hvordan det var der altså.

    Kristine Graneng

    Her var gjengen som spilte. Noen ganger spilte pianisten så fort at ikke engang øynene mine klarte å oppfatte bevegelsene, og de spilte noen av de aller fineste gamle klassikerne.

    Kristine Graneng

    Og da klokka nærma seg midnatt og rødvinsglassene var tomme dro vi hvert til vårt. Jeg tok t-banen hjem og kom ut til lynglimt og en himmel som storma ned. Jeg sprang mellom bygningene, gjemte meg i portrom, hylte når lynet slo ned og tordnet bare sekundet etter skralla og har aldri før vært så redd i tordenvær som jeg var da.

    Men jeg kom meg hjem, gjennomvåt og litt ekstra takknemlig for livet – og det var den fredagskvelden.

    Translation:
    Last Friday, I went to Jazzbar Vogler here in Munich with Ida and Jørgen. A place with character, one could say, but still very cosy!