• Kristine Graneng

    Denne uka virker en evighet lang nå når det er søndagskveld, og jeg ligger i senga mi og titter tilbake, forholdsvis sliten. Men det er ikke så verst å ha lagt bak seg ei uke med mange nye bekjente og mye ny lærdom, selv om det stort sett har regna, regna og regna (så glad for at jeg tok med støvlene mine nedover).

    Noen høydepunkt:

    – Semesteret starta som sagt på mandag. Jeg har tre seminarer i uka, alle på tysk. Det første seminaret mitt var som et mareritt – har aldri følt meg så alene før. Jeg kom inn i et klasserom der alle var ekstremt opptatte og ingen hilste, satt en time og lytta intenst for å prøve å få med meg, livredd for å bli spurt om noe. Ikke så lett å være sjenert trønderjente blant tyskere, som er vel så lite åpne mot nye folk som nordmenn. Heldigvis tok det seg opp utover uka (hjertelig takk for tvangssosialisering og gruppearbeid!) og jeg har allerede blitt litt kjent med noen kule folk!

    – Jeg har fått meg bibliotekskort! Og innså med det samme hvor hellig biblioteket som institusjon er for meg når jeg måtte betale for det. Jeg synes det er så fantastisk bra at biblioteket i Norge er gratis og åpent for alle – kunnskap til folket! Håper dere bruker det! Men ja, poenget er at jeg ordna meg bibliotekskort, og nå skal jeg lese masse tyske bøker.
    (Kortet kosta forresten ikke mer 4 € for 3 måneder, men ah – prinsippet!)

    – Også har jeg endt en æra av livet mitt. Denne uka så jeg nemlig siste sesong av Glee, min store videregående-crush. For å være ærlig, så var den skuffende dårlig, men likevel passe nostalgisk med små glimt av hjertevarmende øyeblikk som i hvert fall gjorde uka mi litt finere.

    Hva har dere gjort den siste uka? Skjer det noe spennende den neste?


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Neste punkt på lista i Rothenburg etter at vi hadde vært oppe i tårnet i rådhuset, var et museum i et gammelt kloster. Siden jeg kom til München har jeg riktignok blitt fullstendig håpløs på å vite hvor jeg skal (mest fordi jeg ikke har mobilnett, altså ikke noe google maps), så vi la i vei nedover ei gate med magefølelsen som kompass.

    Rothenburg kan skilte med Tysklands største bamsebutikk: Teddyland. Jeg har aldri før tenkt over hvor mange gode grunner det finnes til å kjøpe bamser i sjiraffdress, bamsebokmerker og uglekosedyr når man er 24 år (som om ikke ”de kan koses med” skulle holde i massevis!), men der inne var det umulig å la være. Jeg endte opp med en liten papirpose som jeg la i sekken før vi fortsatte vi videre og gikk inn i ei kirke. Det viste seg å være Franziskanerkirka, den eldste kirka i Rothenburg. Ei koselig dame fortalte oss rolig og med veldig markerte r-er om historia til kirka, om hvem våpenskjoldene som hang på hver side av kirkerommet hørte til og om hvordan det brukte å være konserter der på grunn av den gode akustikken. Og da vi trodde hun var ferdig med å fortelle, tok hun oss med til midten av rommet og pekte ut gjennom vinduet: ”Se, der oppe har storken bygd et reir!”

    Storken var der ikke akkurat da, men tror dere ikke det dukket opp et storkenebb fra et reir da vi hadde gått et stykke videre!

    Da det ble tid for å spise, fant vi en restaurant med uteservering som så ut som om den var plassert på en gammel grunnmur og som hadde en liten karusell stående innimellom bordene. Vi bestilte Flammkuchen, som visstnok skal være forløperen til pizza. Da vi satt og ventet på maten, kom det en katt snikende bortover muren; en skikkelig fin grå og hvit pus, men som hanglet halen sin. Så trist!

    Omsider fant vi frem til klosteret, med en fin urtehage utenfor. Men da vi skulle gå inn til museet, fortalte dama i billettkassa oss at de stengte om en halvtime, og vi vendte i stedet nesen mot noen kopper kaffe. Også ruslet vi rundt i byen, og ut gjennom byporten for å oppdage at det fremdeles fantes en verden utenfor middealdermurene. Og akkurat da vi hadde kommet oss under tak på togstasjonen, begynte det å regne. Så perfekt lang dag i en koselig by!

    Translation: The second part of our day in Rothenburg ob der Tauber was spent in Teddyland, the Franziskaner Church, where the lady there kindly told us about the history of the church, and, as we were about to leave, pointed through a window and said: «Look, a stork has built a nest there!» We had Flammkuchen for dinner, and then we went to see an old monastery, before finally heading out through the city gates to catch our train back to Munich.


  • Heisann! I kveld er hodet mitt så fullt av poststrukturalisme og institusjonalisme at det ikke er plass til så mye annet, men tilbake i tid-torsdags-innlegget mitt har jeg ikke glemt! Her er en junikveld i Trondheim i fjor, da vi spiste hamburgere på Café Løkka, tok gruppebilde sammen med to tilfeldige forbipasserende, poserte i gatene og sa ha det til Thomas som skulle dra til Sør-Afrika et halvår.

    Ønsker meg flere slike sommerkvelder i år også, selv om det kanskje skal litt til for at de skal bli like sjarmerende som en sommerkveld på Bakklandet!


  • Hvor var du?
    I Rothenburg ob der Tauber, frem og tilbake, til og fra og mellom universitetsbygg for å ordne papirer (phuh, skal aldri klage over byråkrati hjemme igjen!), på besøk i Residensen i München. Men aller mest hjemme og slappa av.

    Ukas selfie:

    Morgensol i ansiktet!

    Hvordan har du hatt det?
    Sliten og lei og litt hjemlengsel, mest fordi jeg har vært så tom for energi at jeg ikke har orka å finne på så mye og fordi det har vært så mye dødtid. Det var noen som sa til meg at det først er når man har slått seg til ro et nytt sted at hjemlengselen kommer krypende, og det stemmer kanskje det også. Men skal prøve å finne tilbake ut og oppdage verden-piffen!

    Hva var det beste du spiste?
    Tøft valg mellom pistasj-is som smakte skikkelig pistasj og jordbær og champagne-is, som føles skikkelig luksus og sommer. Men jeg går for pistasj-isen, for den var så uventa fantastisk.

    Hva smilte du mest av?

    Og det koseligste noen sa til deg?
    Når jeg fikk kompliment for tysken min på immatrikuleringa. Vokser alltid en halv meter innvendig når det skjer! (Og prøver å huske på det og å bli litt modigere for hver gang)

    Det fineste ordet du lærte?
    Glückspilz. Lykkesopp, altså! Det betyr omtrent det samme som heldiggris.

    Hva leste du?
    Slutten på Harry Potter und der Feuerkelch (Ildbegeret!) – den er så mye skumlere enn de tre før; får fremdeles litt gåsehud når jeg tenker på de siste kapitlene! Også leste jeg i Fernweh, om Færøyene og Island og Tyskland.

    Hva gleder du deg til denne uka?
    Å komme ordentlig i gang med studiene og å få noen rutiner igjen. Jeg ser for meg: stå tidlig opp, gå til universitetsbiblioteket for å lese, spise middag-lunsj i kantina, dra på seminar, drikke kaffe og lese avis eller bok på en stamkafé om ettermiddagene (har flere kandidater!). Også satser jeg på at det blir noen fine kvelder også!

    Hvordan var deres uke? Og har dere noen bra planer for denne? Fortell!

    Translation: The past week summarized – my new favourite word (Glückspilz!), a little home sickness, a conversation I overheard on the bus and how I’m looking forward to get started with my studies here.


  • Bussen min kjører nedover Schellingsstraße. Forbi kaféene som enda ikke har åpnet, forbi dukkebutikken på hjørnet av Luisenstraße. Slipper inn morgentrøtte mennesker med en kopp kaffe og en pose fra bakeriet i handa. Fortsetter videre til enden av gata. Der svinger bussen inn i Ludwigsstraße.

    Jeg kjenner det kribler i magen da den åpenbarer seg foran meg: Universitetsplassen. De lyse, høyreiste bygningene som omkranser veien på begge sider. Statsbiblioteket med de fire tenkende filosofene utenfor inngangsdøren. Plassen foran hovedbygget som er delt i to i en perfekt symmetri: på den ene siden Geschwister Scholl-plassen; på den andre siden Professor Huber-plassen, begge som en påminnelse om de som en gang gjorde motstand mot nasjonalsosialismen. Den ragende Siegestor, triumfbuen som maner om fred.

    Og ténk – her skal jeg studere!

    Det er kanskje en sannhet med modifikasjoner, for bussen min fortsetter videre, inn i Englischer Garten der instituttet for statsvitenskap ligger. Men like fullt – akkurat nå er jeg student ved Ludwig-Maximilian Universitetet i München, 2 142 km hjemmefra.

    Det er ikke selvsagt at jeg er her, ei jente fra et melkebruk på den forblåste Trøndelagskysten. Er det noe man blir smertelig klar over når man er på utveksling, er det nettopp det: hvor lite selvsagt det er at man har friheten til å ta utdanning i utlandet. Kommer du fra Thailand, fra Brasil eller Russland, står du i utgangspunktet på bar bakke. Uten foreldre som kan betale eller muligheten til å få støtte av et eller annet slag, har du heller ikke muligheten til å reise utenlands, særlig ikke til et land der levekostnadene er langt høyere enn i ditt eget.

    Hadde Norge vært et annet land, hadde nok livet vært så veldig annerledes.

    I dag har jeg de første timene mine på universitetet. Europäische Institutionen. For å være ærlig, synes jeg det er ganske skremmende. Jeg lurer på om jeg kommer til å skjønne hva de sier; om de forstår meg. Kan jeg nok fra før av? Er de andre studentene der hyggelige? Det er det bare én ting jeg kan gjøre for å finne ut av, men noe er i hvert fall sikkert: Jeg er så utrolig takknemlig for å kunne være her!