• En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.

    Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund

    Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.

    Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.

    Blåstrømper: Vi er de nye feministene – Karen Thue og Victoria Wæthing

    Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags «finne oss selv som liberale feminister  og ta fra venstresida monopolet på feminisme»-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.

    Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.

    Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.

    Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.


  • I helga leste jeg ei bok som gjorde inntrykk.

    Bli hvis du kan

    Bli hvis du kan. Reis hvis du må – Helga Flatland

    Bli hvis du kan. Reis hvis du må. av Helga Flatland handler om fire gutter som alle kommer fra ei lita norsk bygd og som sammen drar for å tjenestegjøre i Afghanistan. Også handler det om hva som skjer når tre av dem aldri kommer tilbake.

    Det er mye det går an å lese inn i denne boka, fordi den tar for seg så mange ulike menneskeskjebner. Den kan handle om små bygdesamfunn, om å ikke helt finne ut hvor man passer inn. Den kan handle om at tiden endrer seg. Om relasjoner. For min del var den i stor grad todelt: Det var historiene som fortalte om hvordan de valgene man tar kan ha så stor betydning for hvem man er, også var det det jeg så som den aller største historien, hvordan ei lita bygd takler sorg. Jeg synes Flatland viser det så godt: hvordan folk står sammen, hvordan det påvirker forholdet mellom folk, hvordan alle takler det på hver sin måte. Aller tøffest synes jeg det var å lese om Sigurd. Det gjorde skikkelig, ordentlig, virkelig vondt i magen.

    Boka er skrevet fra flere ulike synsvinkler (og veksler mellom nynorsk og bokmål i tråd med det <3), og den første delen er fra Tarjei, en av guttene som drar, sitt perspektiv. Han vokser opp på en gård med en far som er tydelig på at han ønsker at Tarjei en gang skal ta over. Tarjei rives mellom ønsket om å gå sin egen vei og å møte forventningene til familien. Det er det ikke så vanskelig å kjenne seg igjen i, uansett hvilken bakgrunn man kommer fra, men spesielt når man selv kommer fra en gård som har vært i familien i flere generasjoner.

    Mange av kommentarene på omslaget handler om at Helga Flatland er utrolig dyktig som historieforteller. Det må jeg si meg helt enig i. Det er først og fremst det som gjør det til en så sterk bok for meg – historiene, og hvordan de virkelig treffer virkeligheten.

    Se også dette innlegget om resten av Bli hvis du kan-triologien.


  • Tynne bøker, tykke bøker; tysk, engelsk og norsk. I løpet av 2015 har jeg i følge Goodreads lest 27 bøker og 7,385 siderI slutten av 2014 skrev jeg ei liste med noen av de bøkene jeg leste i løpet av året som utmerket seg mest. Fra 2015 har det vært desto vanskeligere å gjøre et utvalg, og en god del bøker har jeg allerede skrevet ganske mye om, så her kommer en litt mer komprimert liste over bokåret 2015.

    Årets forfatter

    Frode Grytten
    (Bikubesong, Popsongar, 50/50, Brenn huset ned, Flytande Bjørn, Rom ved havet, rom ved byen)

    Jeg er helt forelska i måten Grytten skriver på, hvordan han skaper små univers på bare noen få sider. Skal du lese noe av Grytten og enda ikke har gjort det, anbefaler jeg Bikubesong og Popsongar først. Les omtaler her og her og her.

    Årets fineste sitat

    Popsongar – Frode Grytten

    Eg tenker at eg treng ikkje reise. Eg kan bli her. Eg har deg i 1:1. <3 <3 <3

    Årets tankevekker

    Naiv. Super. – Erlend Loe

    Fordi jeg leste den akkurat da jeg trengte det og den traff meg skikkelig. Erlend Loe setter livet sånn på spissen på en så herlig, bra måte. Les mer her.

    Årets interessante

    F-ordet. 155 grunner til å være feminist. – Madeleine Schultz, Marta Breen og Jenny Jordahl.

    2015 har jo vært et skikkelig feminist-år, i hvert fall med tanke på medieoppmerksomheten begrepet har fått. F-ordet er ei veldig fin bok om man er interessert i å lære litt mer, selv om den er temmelig politisk farga (men kanskje er det i grunn vanskelig å unngå når man skriver om feminisme). Selv om mye er ganske opplagt og kjent, synes jeg, så er kjekt å få en påminnelse om hva det betyr å være jente i dag og å få noen andre perspektiver på hvordan samfunnet rundt oss fungerer. Særlig når det blir gjort med gode eksempler og herlige tegninger.

    Årets skuffelse

    Vindens skygge – Carlos Ruiz Zafón

    Vindens Skygge hadde jeg hørt så mye bra om, men ble desto mer skuffet. Selv om den har noen virkelig fine karakterer og en spennende historie, syntes jeg handlingen ble skikkelig forvirrende og altfor langdryg.

    Andre bøker som er verdt å nevne

    Norwegian Wood – Haruki Murakami
    Høytleseren – Bernard Schlink
    Halvbroren – Lars Saabye Christensen

    Hva er den beste boka dere leste i 2015? Og hva var den dårligste?


  • Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har oppdaget novellene før. Jo visst leste vi noen på skolen, og jo visst skrev vi jo faktisk noen selv også, men jeg tror jeg må ha gått glipp av de virkelige gode. De som fanger øyeblikk og enda litt mer. De som forteller en god historie på bare noen få sider.

    Rom ved havet, rom i byen – Frode Grytten

    Jeg ga meg i kast med enda ei av novellesamlingene til Frode Grytten for noen uker siden, for etter at jeg leste Bikubesong og Popsongar i sommer vil jeg bare ha mer. Rom ved havet, rom i byen baserer seg på malerier av Edward Hopper og beveger seg fra havet og inn i byen og handler først og fremst om kjærlighet, på godt og vondt. Jeg liker sånne konsept. Gjør det liksom passe konkret for sånne som meg.

    Stedsans – Lars Saabye Christensen

    «Jeg skulle aldri…» starter alle novellene i denne samlinga, og det er visst mye det går an å angre på. Aller best liker jeg den siste, om han som sykler fra Amsterdam til Paris for å kunne svare j’ai fait de la bicyclette d’Amsterdam à Paris for å imponere jentene i franskklassen når læreren spør hva han gjort i ferien. Kanskje aller mest fordi resten av novellene hovedsaklig handler om middelaldrende menn, og de har jeg litt vanskeligere for å identifisere meg med.

    Og så tilbake til romanene, for jeg leser noen av dem fremdeles òg:

    Den fjerde nattevakt – Johan Falkberget

    «Der kom Johan Falkberget fra,» bruker alltid bestefar å si når vi kjører gjennom Røros på vei til Østerdalen. Helt sida i fjor høst da jeg (på nytt) oppdaga hvor fin bergstaden er, har jeg hatt så lyst til å lese Falkberget, så da gjorde jeg det nå. Den fjerde nattevakt handler om en prest som kommer til Røros med prestefruen og som blir forelska (i ei som selvsagt ikke er kona hans). Det er litt merkelig å lese bøker som det begynner å bli en god stund siden ble skrevet. Noen ganger skjønner jeg ikke helt hva som er ironi og hva som er alvor. Men da er det jo fint at man kan lese bøker litt som man selv vil.

    Flytande bjørn – Frode Grytten

    Enda mer Grytten – denne gang en slags krimroman. Flytande bjørn er lagt til Odda, der en gutt blir funnet død i fjorden og blikket rettes mot beboere på asylmottaket. Hovedpersonen er den lokale journalisten i Bergens Tidende som forsøker å nøste opp i hva som skjer, men kanskje aller mest nøster han opp i stedet han kommer fra.

    Naiv. Super. – Erlend Loe

    Naiv. Super. er jo også en av de bøkene man må lese en gang, men jeg tror ikke det er helt urelevant når man leser den. Jeg plukket den med meg fra biblioteket en av de håpløse ukene der jeg satt og stirret tomt inn i word-dokumenter og hadde mest lyst til å gi opp studiet uten helt å ha noen idé om hva jeg skulle gjøre i stedet. Da var det ganske greit å kunne lese om noen som hadde det litt på samme måte og få en påminnelse om hvor bra helt enkle ting kan være. (Etter å ha lest denne begynte jeg å strikke. Men jeg studerer fremdeles med liv og lyst. Stort sett i hvert fall. Veit ikke helt hvilke konklusjoner jeg skal trekke fra det.)


  • I det siste har jeg hatt behov for å koble ut, trekke pusten for å klare å holde hodet oppe når det blir litt for mye og jeg ikke helt føler jeg strekker til. Det er liksom ikke nok å ha helger og store ting å se fram til når hverdagene er litt ekstra tunge, så da prøver jeg å finne noe å glede meg til gjennom hele dagen. På morgenen. Til lunsj. Etter skolen. Og jeg tenkte jeg kunne dele noe av det med dere.

    Podcast.
    «Velkommen etter,» sier jeg noen ganger til meg selv. Som når jeg ikke oppdager podcaster før i 2015. Men nå har jeg gjort det: Oppdaga hvor fint det er å kunne hoppe inn i en samtale om et tema jeg liker, enten det er på vei til skolen, eller til butikken eller hvor som helst der jeg ikke trenger å bekymre meg for å bli forstyrra midt i det mest interessante.

    Favoritten hittil er BokPod, der forfattere snakker om både skriveprosessen og hva de skriver. Hittil har jeg hørt Lars Saabye Christensen snakke om hvordan han er avhengig av rutiner og faste rammer, Frode Grytten om det å være sjenert og Erlend Loe om hvordan han egentlig tenkte han ikke hadde noen særlig interessante erfaringer å skrive om, men likevel fant en god del historier. Liker denne altså; den er så varm og så fin og inspirerende på flere måter.

    Tv-serier.
    Jeg spiser serier til middag. Jeg ser i hvert fall serier til middag. Det er så kjedelig å spise middag alene, så akkurat nå deler jeg helst middagen min med gjengen i Homeland. Spennende! Og jeg er så utrolig hekta at nå tør jeg nesten ikke se noe mer fordi jeg gruer meg til det er slutt.

    Dessuten irriterer det meg når Netflix sluker time etter time av livet mitt. Derfor har jeg gjenoppdaget det å se serier på tv. Nå gleder jeg meg til en ny episode av Broen hver mandag. Det er noe sjarmerende med å måtte vente ei stund på neste episode, å ha et slags mandagsrituale i starten av uka. Helt uten å døse bort i en endeløs strøm av episoder.

    De har forresten ganske mye til felles, de to seriene – fascinerende karakterer, uventa plotvendinger og følelsen av at man egentlig aldri helt vet hvordan alt henger sammen før slutten.

    Bøker.
    Nå skal jeg snart ta morgenstundene mine tilbake. Bare jeg kommer meg opp, så synes jeg morgenstundene er så fine. Det er den beste tiden å være alene på, uten å føle seg ensom. Å forsvinne inn i andre verdener, mens man venter på at sin egen skal våkne ordentlig.

    Og jeg har så mye jeg vil lese i høst. Aller helst vil jeg lese den nye boka til Lars Saabye Christensen, Magnet. Saabye Christensen som skriver om en fotograf – det må jo være noe! Og jeg vil lese kort, jeg vil lese langt. Alt jeg ikke har lest av Frode Grytten. Naiv.Super. Johan Harstad. Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.