Kristine Graneng

  • Mord og mysterier jeg løste i påska

    Krim

    Jeg er ikke så bevandra i krimsjangeren. På samvittigheten min står det meste av Frøken Detektiv og Jo Nesbø, men ellers rent lite. De siste årene har jeg lest krim til påske – og knapt det. Da jeg førte krim opp som tema på leselista for april, så jeg for meg både å prøve meg på noen nye forfattere og å fortsette på Cormoran Strike-serien til Rowling. Jeg leste den første boka, Cuckoo’s Calling, i fjor. Siden har jeg lengta etter fortsettelsen. Men det blir mest bokhyllelesning for tiden og med dét et langt mer begrensa utvalg. Da holdt det at påskeuka ble dedikert til mord og mysterier i år også.

    Men to bra bøker ble det!  Dei sju dørene av Agnes Ravatn har jeg gleda meg lenge til. Litteraturprofessor Nina Wisløff går hardt ut i en debatt og erklærer at litteraturvitere ville være langt bedre etterforskere enn politiet. Like etter forsvinner leieboeren deres brått, og hun begynner å nøste opp i hva som har skjedd. Jeg har lest det meste av Ravatn tidligere, og det som fanger meg mest er den humoristiske snerten hennes. Det er den som gjør Dei sju dørene til ei skikkelig perle også.

    Et godt stykke unna Ravatn finner man Hans Olav Lahlum. Sporvekslingsmordet var den andre boka jeg leste i solveggen med te og appelsiner. Mens dialogen og karakterene hos Ravatn flyter godt, kan vel Lahlum sin skrivestil neppe betegnes som annet enn relativt stiv. Men Lahlum byr til gjengjeld på et langt mer innvikla og uforutsigbart plott. En ung skiløper blir skutt midt under et skirenn på begynnelsen av 70-tallet, og fra den drepte leder det flere spor – til den rike familien hun ikke synes å ha hatt spesielt nære bånd til, til den ukjente familien som adopterte henne bort for femten år siden, til NS-miljøer under andre verdenskrig og til et lite nettverk av venner og bekjente. Sporvekslingsmordet er et godt stykke uti serien om K2 og Patricia og det føltes ofte som om jeg manglet en del kontekst, men som krimmysterium står den seg likevel godt alene.

    Har dere noen krimfavoritter å anbefale til når bibliotekene åpner igjen?

     

  • Engelske suvenirer i bokhylla

    Engelske bøker

    Bøkene jeg hadde med meg fra England er alle små suvenirer. Det er den velbrukte utgaven av White Teeth jeg kjøpte i en bruktbokhandel i Manchester der jeg fikk velge meg ei frukt som var med på kjøpet. Jeg tok en appelsin. Den lille samlingen av diktene til Wordsworth som jeg kjøpte i Grasmere etter å ha besøkt huset der han bodde. Bill Brysons Icons of England som var med meg på tur rundt i Peak District. The Silence of the Girls, som jeg kjøpte på Blackwell’s i Oxford. Nå står de i bokhylla mi og venter på å bli lest.

    I mars er lesetemaet mitt England. Jeg tenker at det får være bøker som enten er satt til England eller handler om England på en eller annen måte. Det er nok bøker å ta av, som dere ser. Høyest på lista mi nå står Haweswater av Sarah Hall, Dances with Daffodils av Matthew Connolly og Bird Cottage av Eva Meijer. De to første fikk jeg anbefalt i en koselig liten bokhandel i Lake District da jeg spurte etter bøker fra området. Slik så det ut der. Den tredje er en roman som handler om Len Howard, som flyttet fra London til et lite hus ute på landet helt sør i England og viet resten av livet sitt til å studere fugler. Høres ikke det ut som perfekt marslesning?

    Jeg tenkte det kunne passe fint med engelsk tema her på bloggen også denne måneden. Ta en liten tur til Oxford og Manchester og tilbake til Liverpool, kanskje? Det frister ikke noe særlig å reise til England nå, men i bøker og på internett kan man heldigvis reise så mye man bare vil.

  • Fem bøker fra februar

    Skal vi ta en titt på bøkene jeg leste i februar? I februar var temaet på leselista mi politikk, og jeg gjenoppdaga hvor kort vei jeg egentlig har til biblioteket. Fra kontoret mitt er det bort en gang og over ei trapp, også er jeg der – da er det fort gjort å plukke med seg noen flere bøker hjem enn de man egentlig rekker over. Fremdeles har jeg noen liggende jeg kunne tenke meg å komme i gang med så snart som mulig.

    Men nå er det ny måned, ny tema. På tide å sette punktum og oppsummere.

    Politiske bøker

    Det hjelper tilsynelatende på leselysten min å ha en mer strategisk tilnærming til lesingen. Fem bøker ble det i februar!

    Først ut var Knut Arild Hareides Det som betyr noe. Om den har jeg egentlig ikke så mye å si? Det er ei bok som står mer som et monument for et viktig politisk oppgjør i KrF enn den vekker nye tanker. Når jeg leser den to år etter er det i hvert fall lite som overrasker. Siste bok ut var Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Den er et godt innlegg i en del av norsk europadebatt som nesten er ikke-eksisterende. Et tydelig argument for at EU skal spille en helt sentral rolle i framtida og at Norge bør være med. Men enda mer interessant synes jeg er at boka er en god innføring i hva som rører seg i europeisk politikk, utover krisebildene vi stort sett får servert i media. Sten Inge Jørgensen skriver godt og informerende (Tyskland stiger frem er ei anna bok som kommer med sterk anbefaling fra meg!). Aller best er han riktignok når han trekker fram enkelthistorier og knytter dem inn i en større sammenheng.

    Den sterkeste leseopplevelsen jeg hadde i februar var Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson. Det er en personlig skildring av hvordan det er å leve med ei mor som er kronisk syk, men samtidig et spark til oss som samfunn og til trygdesystemet. Det fineste med denne boka er hvor ærlig den er. Hvor tydelig det er Kristjánsson skriver fra sitt eget perspektiv.

    Jeg fant noen politiske romaner også, jeg gjorde det. Jeg fikk noen gode tips fra dere (se her – takk, Stine og Lotta!), men jeg holdt meg til bøker med politikere i hovedrollen denne gangen. Den første jeg leste var Åslaug Hagas I de innerste sirkler. Haga, tidligere statsråd og leder for Senterpartiet, skreiv denne romanen i tida etter at hun trakk seg fra politikken, etter høyt mediepress etter flere uheldige saker. Det ligger en slags thriller og lurer i bakgrunnen, men mest av alt er det maktspill og utførlige beskrivelser av handlingsgangen i statsråd på slottet. Ikke det mest velskrevne jeg har lest og den byr heller ikke på de store overraskelsene. Samtidig er det interessant lesning, både sett i lys av konteksten den ble skrevet i og i dagens politiske situasjon.

    Den andre romanen jeg leste i februar var en britisk politisk thriller: The Knives av Richard T. Kelly. David Blaylock er innenriksminister fra toryene og sliter med sterk kritikk fra alle kanter. Å lese denne var som å lese det jeg vanligvis leser på jobb for tida – om innvandringspolitikk, nasjonale ID-kort og terrorbekjempelse. Den ligger nært opp til dagens politiske bilde og jeg antar at det er en nokså realistisk framstilling av livet i Whitehall – men boka er samtidig ispedd mer personlig drama og action enn det selv Daily Mail klarer å stille opp med. Først og fremst var den underholdende, men kanskje ikke så mye mer.

    Hva leste dere i februar?

  • Hvor er de politiske romanene?

    Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.

    I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.

    Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?

    Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.

  • Et gjensyn med Lyra og Pan

    The Secret Commonwealth

    Om det er noe jeg virkelig savner ved å være yngre, er det gleden over å glede meg til noe. Det er jo ikke det at jeg ikke ser fram til ting lenger. Følelsen er bare ikke like overveldende. Kanskje er det ikke bare en aldersgreie, kanskje handler det også om at det meste er mer tilgjengelig nå og at det finnes så mye mer å velge i. Det er så enkelt å fylle ventetida.

    Men så finner jeg noe å glede meg til, og så pirrer det litt likevel. I høst var det den ukentlige episoden av Den mørke materien. Samtidig lå denne og venta – The Secret Commonwealth. Det er den andre boka i triologien The Book of Dust. Første bok, La Belle Sauvage, er satt til begynnelsen av Lyra Silvertongue sitt liv. Jeg lovet meg selv at jeg skulle lese Den mørke materien, de tre første bøkene fra Pullman sitt univers, før jeg tok fatt på denne nye som er satt til flere år senere. Det var et hjertelig gjensyn med bøkene jeg sist leste da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå etter jul var det endelig tid for neste episode om fortellingen om Lyra og Pan.

    I The Secret Commonwealth har Lyra rukket å bli tyve år. Ho er fremdeles i Oxford, men springer ikke lenger på hustakene. Lyra leser bøker og tenker intellektuelle tanker. Det er ikke Pan like begeistra for. Han er kritisk til Lyras nye rasjonelle tanker, og de vidt forskjellige oppfatningene deres av verden skyver dem fra hverandre. Samtidig er det bevegelser ute i den store verden. Maktkamper og mystiske elementer som knyttes sammen og etter hvert fører Lyra ut på en ny reise, langt bort fra England og østover.

    Jeg koste meg med boka. De beste delene av The Secret Commonwealth synes jeg er de som handler om forholdet mellom menneskene og daimonene deres, sjelen som i Lyra sin verden eksisterer utenfor kroppen i form av et dyr. Aller mest er det forholdet mellom Lyra og Pan som er sentralt i historien, men på reisen deres møter vi flere mennesker som utfordrer det mer entydige bildet av forholdet mellom menneske og daimon i de første bøkene.

    Samtidig er boka veldig handlingsdrevet, særlig siste halvdel. Det er på både godt og vondt. Jeg var ikke helt klar over at dette var andre bok i en triologi før jeg kom til slutten, men jeg begynte å ane uråd da det var femti sider igjen og en hel bunt av løse tråder. Så vær advart på forhånd om at boka ender brått, så slipper dere den samme ubehagelige overraskelsen. Frustrasjonen over å ikke kunne lese videre, er det derimot vanskelig å gjøre noe med. Foreløpig er det ikke sagt når neste bind kommer.

    The Secret Commonwealth

    Så kanskje blir det gjenlesning igjen før den tid. Utgaven min er så fin – med illustrasjoner og navnetrekket til Philip Pullman med blå penn. Det er stas.