Kristine Graneng

Forrige søndag satt vi på lesesalen, krangla med sidetall og innrykk, kjente hvordan stemningen steg for hver av oss som fikk kvittering på at oppgaven var levert. Det er en rar følelse å skulle sende fra seg et arbeid man har jobbet med i over et halvt år – fra masteroppgaven bare var en skrøpelig idé skriblet ned i notatappen på telefonen til den brer seg over søtti sider med halvannen linjeavstand i Times New Roman. Det er vanskelig å gi slipp.

Men på mandag kunne jeg hente oppgaven på trykkeriet. Siden har den fått ligge i ro på skrivebordet mens jeg har prøvd å lære meg å ligge i ro på sofaen. Det å skru av motoren etter å ha jobba på høyt gir altfor lenge er kanskje enda vanskeligere enn å si seg ferdig. Men lurt, det er det.

Og før jeg helt glemmer hvordan livet før post-masteroppgave var, her er noen øyeblikk fra uke 19:

▻ En av dagene satt jeg på lesesalen, sendte avgårde det siste utkastet av oppgaven til veilederen min og tenkte nå, akkurat nå har jeg ingenting jeg skal gjøre her. Og så gikk ut døra, over bekken og langs stiene som går på kryss og tvers over åkrene bak Dragvoll. Hvor fint er det vel ikke å ha en nesten uendelig hage rett ved universitetet?

▻ Fredag dro jeg hjem, egentlig bare for å være ei natt og kjøre tilbake med bunaden i bilen morgenen etter, men så var jeg så sliten at kroppen nekta å gjøre annet enn å flytte seg fra sofa til sofa. Sånn flaks! For søndag morgen, før jeg dro tilbake til den siste søndagen på lesesalen noensinne, kunne jeg drikke kaffe og lese avisa ute ved trappa tidlig nok til at huset enda lå stille, men sent nok til at sola hadde begynt å varme og humlene surra i buskene.

▻ Og på turen tilbake kunne jeg rusle en tur bortover fjæra den lille halvtimen jeg måtte vente på ferga. Og den samme kvelden kunne jeg feire med å spise pizza på Tulla for så å ta bilen utover til Byneset, få vafler til kveldsmat og plukke stein i vårkvelden.

Det er mandag igjen, og om nøyaktig ei uke har jeg levert masteroppgaven min og attpåtil lagt bak meg en hel dag med alt sånt jeg ikke har tatt meg tid til i det siste. Det er godt å tenke på når kroppen er sliten og hodet har fått nok. Bare litt til nå, bare det siste strekket før mål er nådd. Inntil da skal jeg prøve å gjøre det beste ut av dagene: Spise ordentlig god lunsj i kaféen, ta pauser ute i solveggen, finne rom til noen ettermiddager ute – om det da bare slutter å snø.

For også de hektiske dagene kan være skikkelig fine:

❀ Dugnadsdag på 1. mai. Klatre i plommetrær, tynne bringebærbusker og spise kjøttsuppe i puljer, fordi vi er for mange til å få plass rundt kjøkkenbordet.

❀ Å sitte i Nordre, høre på måkene og spise en mandelbolle fra Godt Brød når jeg er for tidlig ute til en avtale.

❀ Den første gresskarspiren.

❀ Han som kom springende og stilte seg foran bussen for å ta en selfie med sjåføren gjennom frontruta.

❀ Rødvinsrester i tomatsausen

❀ Å våkne til nyheten om at det har blitt født en liten maigutt.

❀ Fredagskveld i Ila med Bezzerwizzer og taco og gamle minner, og Kari som sier at «nå føles det nesten litt som om vi er med i Beatles» når vi står og venter på bussen hjem og trikken dundrer forbi mellom små, fargerike trehus

❀ Den første isen i solveggen utenfor lesesalen, å svette litt under skjerfet og vinterjakka når sola tar tak

❀ Å kjøpe med en chili og en lime i veska fra butikken på hjørnet og lage søtpotetsuppe som blir middag resten av uka og som er akkurat god nok til at det går an å spise den selv om jeg blir lei

❀ Nykverna kaffe og mislykka forsøk på å skumme melk til cappuccino

❀ Når jeg spør «skal vi finne på noe?» og Petter foreslår at vi kan kjøre en tur, og vi gjør det – på veien der jeg har planer om å begynne å jogge når sommeren kommer, stopper opp for en møtende hest, fortsetter forbi folk som har grillfest selv om det er altfor kaldt til å sitte ute om kvelden enda og forbi rustne, gamle busser og innhegninger med lam

Det snør i Trondheim om dagen. Små lette fjon, store flak som fester seg på jakka, full snøstorm. Det er april, det snør, og jeg kjenner lengselen etter grønne skudd og tøysko bygge seg opp innvendig. Innimellom stikker sola frem i noen minutter, varmer når den faller inn gjennom soveromsvinduet mitt og ned på skrivebordet. På hender som flytter seg over på tastaturet, på meg som stadig må minne meg selv på å holde ryggen rak. Men så er den borte igjen like fort.

Fra og med denne uka blir det ikke noen frihelger før masteren er levert, men heldigvis har liksom ikke lørdagen mistet helgeglansen. Den kommer ikke med forventninger og tidspress på samme måte som de andre dagene. Selv om jeg ikke gjorde stort mer i går enn det man burde gjøre en hvilken som helst annen arbeidsdag, følte jeg meg så utrolig produktiv. Jeg holdt foredrag om sosiale medier og valgkamp med Maria Isabelle, knipsa bilder foran domkirka i den ene lange luka med oppholdsvær, koda noen flere artikler, var en snartur i bursdag. Og søndagen får fortsette å være litt søndag den òg – jeg setter av tid til å nullstille, til å sette punktum for uka og legge planer for den som kommer. Det er ekstra bruk for det når dagene ellers blir så like i det lange strekket frem mot 15. mai.

I kveld skal jeg prøve å få til noen siste timer med masterskriving denne uka, drikke et glass vin og spise noen biter lakris. Men først ukas lille liste over sånt verdt å dvele over:

❀ å prate en times tid i telefonen med mamma om hvilke fugler som har vært på fuglebrettet i det siste, om sommerferie og om framtida

❀ den første ettermiddagen med lesing ute på verandaen (med sitteunderlag og ullteppe og skjerf og lue som nesen så vidt stikker ut under)

❀ bananer i fryseren som blir til blåbæris

❀ å komme inn på kafé mens det enda er plass, like før snøstormen tar til igjen

❀ bilder av tomatspirene våre i messenger når jeg ikke har tid til å se om dem selv

❀ å strekke på kroppen mens eggene koker til lunsj, legge seg ned på gulvet og bare kjenne hvordan musklene slapper av og både de og jeg glemmer alt om kontorstoler, word-dokumenter og fargekoder ei stund