• For tida er det litt tungt. Da er det best å bare legge bort datamaskina når jeg kommer hjem, skru telefonen på lydløs og sette en bolledeig, gå en tur ut selv om det iser i kinnene og nesen renner, krype inn i en lang klem. Være ordentlig til stede. I hvert fall prøve på det.

    Derfor blir det litt stille her også, men her er noe av det jeg vil dele fra uke 5.

    Kristine Graneng

    ❋ «Nå må du se til å få tatt den vaksina,» tenkte jeg en dag for litt sida og sjekka ventetida i Trondheim. Over én måned. Så tok jeg en telefon til helsestasjonen hjemme og fikk time fire dager senere hos ei skikkelig trivelig helsesøster som satte sprøyta nesten uten at jeg merka det og holdt et øye med meg der jeg satt ute på venterommet og venta på at jeg skulle få lov til å dra videre. Takk <3

    Og det får bli et tips denne uka: ta HPV-vaksina dere som har tilbudet og ikke har gjort det. Så, så viktig. Kreft er noe dritt.

    ❋ En av dagene jeg satt på lesesalen lyste det rødt på facebook. Det var Ida som kom med musikktips. «Har du hørt nå på Nr. 4?» spurte ho, og det hadde jeg ikke gjort (eller, i hvert fall bare litt), så da snekra jeg sammen ei dette skal jeg høre på bussen-liste. Enda et ekstra tips: Hør på Jeg har aldri sett elg. Den gjør meg glad!

    Kristine Graneng

    ❋ Å lage taco på et lite kjøkken en lørdagskveld, rive i stykker salatblader og kutte cherrytomater, for å spise den ved stuebordet fra 1962 mens Chet og Ella og Monica synger.

    Håper dere får ei fin uke, alle sammen! Og takk for alle de koselige kommentarene dere legger igjen. <3


  • Kristine Graneng

    ❋ forrige uke testa jeg pendlerlivet noen dager, sto ute i mørket og venta på at busslyktene skulle dukke opp øverst i bakken med nabokatten snikende rundt beina (den angrep meg på et tidspunkt. som en hund, liksom, hoppa opp med forbeina nesten planta i kåpelommene mine. oppmerksomhetssyke i kattedrakt.), hørte Agnes Kittelsen og Hans Olav Brenner bli personlighetsanalysert, vinka tilbake gjennom bussvinduet til guttene på trikken som kjørte forbi i motsatt retning, . Så fint å komme frem til Petter om ettermiddagen og så fint å ha litt mer strukturerte dager (biprodukt av få bussavganger og lang reisetid).

    ❋ å trosse mingleangsten på boklansering. Å gå alene på arrangementer der jeg ikke er sikker på om jeg i det hele tatt kjenner noen er det verste jeg veit. Blir klam i hendene og flakkende i blikket og vil helst gjemme meg i hjørnet – selv om jeg aller helst også vil være ho som sier hei til fremmede og har interessante samtaler. Men noen dager er jeg fornøyd bare jeg drar. Ett steg om gangen, så kanskje er jeg dronning av smalltalk når jeg fyller 50 – eller bare fullstendig komfortabel med å bare være meg.

    Kristine Graneng

    ❋ Dragvoll, omgitt av frostdekte plener og morgensola allerede kvart over åtte. Snart er lyst når jeg våkner. Vår, vår, VÅR.

    ❋ å avslutte arbeidsdagen tidlig en fredag, ta bussen gjennom skoddehavet og ut på bygda, dra på eventyr i en gammel skog med små glimt av sola gjennom tåka, finne et forfallent bygg mellom de skjeggete trærne og lese radioprogram og tegneserier fra 1975 på veggene, stå midt på en åker og tenke at nå ser verden like ensformig ut som på månen eller kanskje Mars

    Kristine Graneng


  • Kristine Graneng

    ❋ da Petter hadde bursdag, og vi spiste bløtkake med Med hjartet på rette staden surrende i bakgrunnen en tirsdags ettermiddag etter å ha kjørt på isete veier og jobbet en stund på hver vår kant.

    ❋ himmelen, i mørkelilla og flammende korall, den dagen jeg starta seint, drakk kaffe i små slurker og leste Dag og Tid før jeg tok bussen opp til Dragvoll, til en dag der artikkelsidene fløy avgårde og ting liksom løsna.

    ❋ bøkene som lå og venta på meg i hylla på biblioteket på søndag og en pustepause på ti minutter med Dikt & forbannet løgn, selv om jeg i grunn aldri leser dikt

    ❋ å kjenne hvordan alle de irriterende og frustrerende tankene bare forsvant ei stund etter årets første treningsøkt. Det er så viktig å huske på hvordan det hjelper å bevege seg, muskel for muskel, når tankene hoper seg opp og man blir helt begravet under dem.

    ❋ varme klemmer og tårer som blandet seg med det kalde januarregnet. Yatzyterninger og gode samtaler. Og hvordan det noen ganger kan føles veldig godt å bare stå og skrelle poteter.


  • Stunden i slutten av uka der jeg setter meg ned og tenker over uka som var, den vil jeg ta med meg over fra ifjor. Det er vel kanskje noe man helst skulle gjort hver dag, når man spiser kveldsmat eller drikker den siste tekoppen for dagen eller akkurat har lagt hodet mot puta, før man lukker øynene – tenke over hva som betydde noe ekstra den dagen.

    Men for å gjøre det enklere denne våren (som allerede begynner å bli nokså travel!), tenkte jeg først og fremst jeg skulle samle de fineste øyeblikkene fra uka. Det virket som om det er de dere har satt pris på òg – også er det fint å kunne sette litt ekstra pris på dem selv også, jo!

    Så da starter vi ett år som skal fylles med mange, mange øyeblikk verdt å minnes med noen av de beste fra årets andre uke. Heng med!

    Kristine Graneng

    ❋ da jeg fløy over Hellas og hele landet var hvitt av snø, og skjermen på flyet viste byer som Delfi og Korint. Sånne steder som jeg nesten ikke trodde var virkelige, men så lå de der da, rett under meg.

    Kristine Graneng

    ❋ middag på en tradisjonell gresk restaurant med servitører som småpratet om været («det kaldeste på tjue år!») og grekere som skled på fortauet utenfor.

    ❋ å ta bussen gjennom skogene i Akershus, uten helt å vite hvor jeg var, med den første genseren jeg har strikka i sekken for å hilse på en liten kar. Også mora hans da, som det alltid er like hyggelig å treffe. Håper jeg får se dem igjen før genseren passer! («kjekt å ha noe å vokse i/aner ikke når jeg blir ferdig med denne» tenkte jeg og endte opp med en genser som var ti måneder for stor)

    ❋ en akkurat passe lang tur med mamma, ute i dagslys og til lyden av fuglekvitter etter å ha lest masterartikler på formiddagen.

    Kristine Graneng

    ❋ å kunne reise en lørdagsmorgen – til iskalde russiske vidder, New Zealand og Himalaya – bare hjemme i sofakroken, med en kopp kaffe til. Så fint når man er så, så sliten etter ei uke på reise, men aldri blir helt mett på eventyr.

    ❋ lunsj med nystekte rundstykker og kantarellene vi plukket i høst med salt og pepper i panna.

    God uke!


  • Og da har 2016 også gått inn i historien. De siste dagene av året ble de aller roligste for meg. Jeg sov til det ble lyst, spilte Settlers med Petter, strikka ferdig den genseren jeg hadde satt meg som mål å strikke, leste meg mot slutten i ei god bok. Så sterk kontrast til resten av året som har vært et av de mest hektiske jeg har levd meg gjennom. 2016 ble det året jeg dro på utveksling og virkelig oppdaga hvor spennende akademia kan være, og det ble året for store forandringer både hjemme og ute i verden.

    Nå er jeg spent på hva 2017 vil bringe. De første dagene har også vært rolige. Snøen har bredt seg utover Trøndelag, helt ut til kysten der jeg sitter nå, hjemme i sofaen og skal til å pakke kofferten for å dra tilbake til hverdagen igjen. Så passende med alt det hvite til alle de forslitte nyttårsmetaforene om blanke ark. Og før jeg virkelig kommer i gang, tenkte jeg jeg skulle skrive litt om tankene mine om det nye året. Om ønsker og planer, om sånt jeg vil få til.

    Kristine Graneng

    Studier

    Våren 2017 skal jeg skrive masteroppgaven min. Ténk det! – om alt går etter planen, så har jeg en mastergrad i juni. Jeg gleder meg til å skrive oppgaven min, og målet mitt er, sånn utenom å få en god karakter, å utfordre meg selv mens jeg gjør det. Tørre å tenke tanker som er litt større enn det jeg er komfortabel med; presse meg selv til å gjøre intervjuer på engelsk selv om jeg synes det er så fryktelig skummelt.

    I tillegg fikk jeg en skikkelig god nyhet like før jul. Ved siden av masteroppgaven skal jeg jobbe som vitenskapelig assistent på instituttet. Det blir så sjukt spennende. Er så gira på å lære mer!

    Reise

    Mitt aller viktigste reisemål for 2017 er å besøke Luster – det som kanskje er favorittstedet mitt i hele verden, der mellom de høye fjellene og ved den irrgrønne fjorden, og der verdens fineste besta bor. Det er altfor lenge siden jeg var der nå. Dessuten drar jeg til Hellas om bare noen få dager for å besøke broren min. Håper 2017 blir et år der jeg reiser mest til folk jeg er glad i enn bort fra dem. Eller tar dem med meg ut på eventyr. Eller at de kommer til meg – jeg får i hvert fall ett besøk om ikke så veldig lenge som jeg gleder meg så mye til.

    Bli i bedre form

    Kanskje det aller største ønsket mitt er at kroppen skal fungere bra igjen. Jeg savner sånn å ikke måtte prioritere bort ting hele tiden. Å måtte velge mellom studier og venner. Og jeg savner lange turer på høye topper, å kunne hjelpe til i fjøset, å være oppe til sent uten å være den som glipper med øynene og faller ut av samtaler. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at det skal bli mulig – spise ordentlig mat, fortsette å gå turer og trene pilates når kroppen tillater det, ta ordentlige pustepauser. Krysser fingrene for at jeg kan sette strek over utmattelsessykdom i 2017.

     

    Det er de store tingene jeg vil fokusere på i 2017. Også er det så mange strekpunkter som sikkert kunne vært føyd til òg. Som at jeg vil bake brød igjen, være mer sammen med lillesøstra mi, lære litt fransk, rekke å drikke kaffe til frokost mens jeg leser aviser, ha venner på middagsbesøk, lese masse bøker, ta bedre bilder.

    Hva er deres planer for 2017?