• Stunden i slutten av uka der jeg setter meg ned og tenker over uka som var, den vil jeg ta med meg over fra ifjor. Det er vel kanskje noe man helst skulle gjort hver dag, når man spiser kveldsmat eller drikker den siste tekoppen for dagen eller akkurat har lagt hodet mot puta, før man lukker øynene – tenke over hva som betydde noe ekstra den dagen.

    Men for å gjøre det enklere denne våren (som allerede begynner å bli nokså travel!), tenkte jeg først og fremst jeg skulle samle de fineste øyeblikkene fra uka. Det virket som om det er de dere har satt pris på òg – også er det fint å kunne sette litt ekstra pris på dem selv også, jo!

    Så da starter vi ett år som skal fylles med mange, mange øyeblikk verdt å minnes med noen av de beste fra årets andre uke. Heng med!

    Kristine Graneng

    ❋ da jeg fløy over Hellas og hele landet var hvitt av snø, og skjermen på flyet viste byer som Delfi og Korint. Sånne steder som jeg nesten ikke trodde var virkelige, men så lå de der da, rett under meg.

    Kristine Graneng

    ❋ middag på en tradisjonell gresk restaurant med servitører som småpratet om været («det kaldeste på tjue år!») og grekere som skled på fortauet utenfor.

    ❋ å ta bussen gjennom skogene i Akershus, uten helt å vite hvor jeg var, med den første genseren jeg har strikka i sekken for å hilse på en liten kar. Også mora hans da, som det alltid er like hyggelig å treffe. Håper jeg får se dem igjen før genseren passer! («kjekt å ha noe å vokse i/aner ikke når jeg blir ferdig med denne» tenkte jeg og endte opp med en genser som var ti måneder for stor)

    ❋ en akkurat passe lang tur med mamma, ute i dagslys og til lyden av fuglekvitter etter å ha lest masterartikler på formiddagen.

    Kristine Graneng

    ❋ å kunne reise en lørdagsmorgen – til iskalde russiske vidder, New Zealand og Himalaya – bare hjemme i sofakroken, med en kopp kaffe til. Så fint når man er så, så sliten etter ei uke på reise, men aldri blir helt mett på eventyr.

    ❋ lunsj med nystekte rundstykker og kantarellene vi plukket i høst med salt og pepper i panna.

    God uke!


  • Og da har 2016 også gått inn i historien. De siste dagene av året ble de aller roligste for meg. Jeg sov til det ble lyst, spilte Settlers med Petter, strikka ferdig den genseren jeg hadde satt meg som mål å strikke, leste meg mot slutten i ei god bok. Så sterk kontrast til resten av året som har vært et av de mest hektiske jeg har levd meg gjennom. 2016 ble det året jeg dro på utveksling og virkelig oppdaga hvor spennende akademia kan være, og det ble året for store forandringer både hjemme og ute i verden.

    Nå er jeg spent på hva 2017 vil bringe. De første dagene har også vært rolige. Snøen har bredt seg utover Trøndelag, helt ut til kysten der jeg sitter nå, hjemme i sofaen og skal til å pakke kofferten for å dra tilbake til hverdagen igjen. Så passende med alt det hvite til alle de forslitte nyttårsmetaforene om blanke ark. Og før jeg virkelig kommer i gang, tenkte jeg jeg skulle skrive litt om tankene mine om det nye året. Om ønsker og planer, om sånt jeg vil få til.

    Kristine Graneng

    Studier

    Våren 2017 skal jeg skrive masteroppgaven min. Ténk det! – om alt går etter planen, så har jeg en mastergrad i juni. Jeg gleder meg til å skrive oppgaven min, og målet mitt er, sånn utenom å få en god karakter, å utfordre meg selv mens jeg gjør det. Tørre å tenke tanker som er litt større enn det jeg er komfortabel med; presse meg selv til å gjøre intervjuer på engelsk selv om jeg synes det er så fryktelig skummelt.

    I tillegg fikk jeg en skikkelig god nyhet like før jul. Ved siden av masteroppgaven skal jeg jobbe som vitenskapelig assistent på instituttet. Det blir så sjukt spennende. Er så gira på å lære mer!

    Reise

    Mitt aller viktigste reisemål for 2017 er å besøke Luster – det som kanskje er favorittstedet mitt i hele verden, der mellom de høye fjellene og ved den irrgrønne fjorden, og der verdens fineste besta bor. Det er altfor lenge siden jeg var der nå. Dessuten drar jeg til Hellas om bare noen få dager for å besøke broren min. Håper 2017 blir et år der jeg reiser mest til folk jeg er glad i enn bort fra dem. Eller tar dem med meg ut på eventyr. Eller at de kommer til meg – jeg får i hvert fall ett besøk om ikke så veldig lenge som jeg gleder meg så mye til.

    Bli i bedre form

    Kanskje det aller største ønsket mitt er at kroppen skal fungere bra igjen. Jeg savner sånn å ikke måtte prioritere bort ting hele tiden. Å måtte velge mellom studier og venner. Og jeg savner lange turer på høye topper, å kunne hjelpe til i fjøset, å være oppe til sent uten å være den som glipper med øynene og faller ut av samtaler. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste for at det skal bli mulig – spise ordentlig mat, fortsette å gå turer og trene pilates når kroppen tillater det, ta ordentlige pustepauser. Krysser fingrene for at jeg kan sette strek over utmattelsessykdom i 2017.

     

    Det er de store tingene jeg vil fokusere på i 2017. Også er det så mange strekpunkter som sikkert kunne vært føyd til òg. Som at jeg vil bake brød igjen, være mer sammen med lillesøstra mi, lære litt fransk, rekke å drikke kaffe til frokost mens jeg leser aviser, ha venner på middagsbesøk, lese masse bøker, ta bedre bilder.

    Hva er deres planer for 2017?


  • God jul alle sammen!

    Jeg kom meg endelig hjem i tide til Grevinnen og Hovmesteren etter ei hektisk førjulstid, og i går lå jeg stort sett på sofaen og så på julefilmer, hørte på Vårres jul mens jeg gjorde klar de siste gavene som skulle under treet, kokte risengrynsgrøt og skålda mandel. Og så ble det en veldig fin julaften, til tross for at den var ganske annerledes enn alle før.

    For første gang feirer jeg jul uten mamma, som er på østlandet. (Og i tillegg har Dagfinn bytta ut kålrotstappa med vegetarburger i Hellas.) Det føles veldig rart. Men når livet endrer seg må liksom juletradisjonene endre seg også, selv om det føles ekstra sårt når jula kommer med alle forventningene og minnene som hører til. Heldigvis er ingen så veldig langt unna nå, når det bare er å slå på tråden og sende ei melding når savnet blir for stort. Også er jo julaften bare enda en dag blant alle de andre. Det er 364 andre dager i året som man kan gjøre noe ekstra ut av. Det er fint.

    Så første helga i desember tjuvstarta vi jula på ei hytte på Sjusjøen. Jeg tenkte at i dag var en passende dag å se tilbake på det!

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Jeg våkna før alle andre, til soloppgang over Sjusjøen, satte på tevann, skrelte en klementin og fant frem denne fine lille boka. Roald Dahl skriver om barndommen sin. De aller morsomste historiene er den om den norske skåletradisjonen (fordi den overhodet ikke stemmer? hvem er det som ser hverandre dypt inn i øynene når de sier skål i Norge? trodde det bare var i Tyskland de gjorde det) og om hvordan guttegjengen tok hevn på den sure dama i godtebutikken.

    Kristine Graneng

    Så ble det liv i de andre også, og vi spiste lang frokost mens det lysnet mer og mer utenfor.

    Kristine Graneng

    Da det var så lyst som det ble, så tok jeg og Oda Margrete på oss votter og luer og vintersko og gikk ut i vinterland

    Kristine Graneng

    mens Aksel var igjen inne, holdt liv i peisen og leste til matteeksamen.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det er så fint at det enda finnes steder der det er masse, masse snø, for det er jo så lenge imellom hver gang det er det i Trøndelag. Oda Margrete fant Knerten som hadde blitt overkjørt.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Også kom vi inn igjen, til fotmassasje og en liten søskenflokk (minus han der i Hellas da) sammenklemt i sofaen for å se Snøfall <3

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Mamma kjevla ut pepperkakedeig, og jeg stakk ut en hel liten haug med elger som fikk veldig rare proporsjoner da de ble lagt på brettet, men som smakte skikkelig godt da de kom ut av ovnen.

    Kristine Graneng

    Så var det julemiddag! Hjemme har vi alltid brukt å bytte på å spise pinnekjøtt og ribbe, men i år ble det pinnekjøtt på den første julemiddagen og ribbe i går. Mamma lager jo dessuten det aller beste pinnekjøttet.

    Kristine Graneng

    Og etter middagen trillet vi bort i sofaen og åpnet gaver. Der lå det en helt ny sekk til meg som jeg har byttet ut skolesekken som var i ferd med å revne i bunnen med, og et sjal og et armbånd fra Hellas. Tusen takk, mamma og Ole Henrik, for en skikkelig fin 3. desember-julaften!


  • Hei fra lesesalen! Nå er snart denne uka forbi også. Forrige uke virker som en evighet siden, men selv om den var mest feber og forkjølelse, så fortjener de fine øyeblikkene i uke 49 noen ord òg.

    Kristine Graneng

    Det aller, aller fineste øyeblikket var da jeg endelig kunne gå ut døra på lørdag, og verden lå så mild og hvit og blå utenfor etter ei uke med vind og regn som jeg bare hadde sett gjennom kjøkkenvinduene. Dagene er så korte og mørke nå, men så fine de er når de virkelig skrur på sjarmen! Lengter etter sånne dager når jeg endelig har fri, så kan jeg gå turer ute mens lyset fremdeles er på. Også snøen da. Snøen gjør meg så glad.

    Kristine Graneng

    Men mest av alt så uka slik ut. Med bøker og tv-serier og filmer under teppet. En kveld da jeg begynte å bli i bedre form lagde jeg blåbæris, men aller mest lå jeg bare og syntes synd på meg selv og lengtet etter lesesalen.

    Kristine Graneng

    Også var det søndagen òg, da det snødde nesten hele dagen, og en liten spasertur til bussen hjem fra universitetet ble en lang spasertur helt hjem til ytterdøra, for Trondheim var så fin som den kan bli i skumringen – byen så ut som om stjernehimmelen hadde falt ned og lagt seg over bakken og det knitret så fint under skoene.

    Denne uka er så travel som den kan bli, det er liksom denne uka alt skjer, det går både opp og ned, og jeg prøver å henge med så godt som jeg kan. Det er så rart hvor avskjerma man kan bli når det står på som verst, men innimellom får jeg et blikk på hva som skjer der ute også og har jeg litt tid til å tenke på hvor heldig og privilegert jeg er. Alt stresset nå før jul kommer jo bare av at jeg har muligheten til å ta eksamener, til å jobbe noen kvelder i uka, og når alt dette er over, så kan jeg dra hjem til jul og bare puste ut, nyte julefreden. Skulle ønske alle andre hadde de samme mulighetene.

    Håper dere har det bra! Klem.


  • Kristine Graneng

    Det er så mange steder vi snakker om å reise. Til Italia. Til en gammel industriby i Polen. Langt, langt nord. Men en av de siste helgene i november, da tok vi oss fri begge to og dro til et av fineste stedene man kan ta med seg kjæresten sin – hjem.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Bestefar kom og henta oss på båten, inviterte på lutefiskaften i trønderlåna på bygdatunet, i det blå rommet med eldgammelt skap i hjørnet, bilder i svarthvitt på veggene – av sildefiske, stramme menn i dress og hatter som viste frem hestene sine og av den båten som overlevde Titranulykka – og med selskap tvers over bordet som kunne fortelle historier om alle på bildene mens de spiste lutefisk helt til det var tomt.

    Kristine Graneng

    Og hjemme venta pappa og et slag Besserwizzer, og jeg burde jo visst bedre, burde visst at jeg kom til å ende som haleslep til de to andre brikkene. Men noen må vel komme sist om andre skal vinne.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Like før vi skulle dra tilbake om lørdagen, kjørte vi gjennom bygda mi, stakk innom fjøset for å hilse på dyrene og klø kalvene bak øret, pekte på skolen jeg gikk på på vei opp bakken, og så svingte vi av, ut til pynten lengst nord, gikk ut av bilen og opp på toppen der det går an å se innover Åfjorden. Så langt innover at fjellene blir til blå skygger.

    Kristine Graneng

    Og så endte dét besøket med lørdagsgrøt ved kjøkkenbordet til bestemor før pappa kjørte oss tilbake til båten mens det regnet og var solskinn om hverandre, svanene samlet seg på åkrene og regnbuen lå dobbelt.