• September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:

    Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.

    På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.

    Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.

    Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»

    Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.

    Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.

    Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.

    Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)

    U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.

    Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.

    Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.

    Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.

    On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!


  • Det har vært sommer i Berlin. Som en skikkelig varm norsk sommer, langt opp på tjuetallet på gradestokken. Vær som roper kom deg ut og oppdag verden.

    Jeg smaker meg gjennom isbarene i byen. Jeg er på jakt etter en som har perfekt kremete is, som har ordentlig pistasjsmak og perfekt beliggenhet ved en park. Foreløpig har jeg flere som treffer godt på de første to kriteriene. Denne traff bare på det siste, dessverre.

    Men til gjengjeld var beliggenheten veldig god. Kirsebærtrærne blomster fremdeles, i hvert fall de japanske. I Stadtpark Steglitz var det noen virkelig fine.

    Jeg fant meg et sted halvt i skyggen, halvt i sola, med strikketøyet mitt. Det føltes merkelig å strikke ullvotter i tjuefem pluss, men så kom det et følge med Pokémons i fullvoksen størrelse forbi, tett fulgt av noen trenere på jakt, og da føltes det meste helt innafor.

    Søndag hadde jeg billetter til konsert. Jeg telte på knappene om jeg skulle dra, kjente fremdeles halsbetennelsen fra påska henge i, men så satte jeg meg på S-bahnen og reiste gjennom byen til Friedrichshain. Der var det også kirsebærtrær. Man kan liksom ikke gå forbi uten å ta et bilde? Vil helst spare på de rosa skyene så de varer litt til.

    Her gikk jeg forresten i bare t-skjorte og klokka nærma seg åtte på kvelden.

    Konserten var også en rosa sky å spare på. Jeg kom over eee gee litt tilfeldig for ei stund sida og så ho skulle spille i Berlin. Kjøpte billett uten å blunke. Det var jeg og Berlins danske befolkning som dansa og sang med til school reunion og favourite lover.

    Og nå kan si at jeg har vært på Berghain. I kantina riktignok – sparer steget fra dansk pop til tekno til neste gang.


  • Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.

    Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.

    Månedens musikk
    Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.

    Månedens film
    Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:

    Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.

    Månedens tv
    Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.

    Månedens bøker
    Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.

    Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)

    Et ønske for den neste måneden?
    Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?

    Liste fra Flora Wiström.


  • Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?


  • Jeg gikk inn i desember med julemusikk i alle kanaler, i år igjen. Hadde til og med laga ei helt egen spilleliste med all julemusikk jeg hadde plukka opp gjennom året og ville spare til advent. Men nå har jeg hørt gjennom den lista flere ganger enn jeg vil innrømme, i tillegg til de gamle favorittene. På tide å hente inn ekstra inspirasjon til musikken til det siste strekket inn mot jul. Jeg kalte inn en venn med julemusikkekspertise igjen – denne gangen ble det en prat med Marita.

    Forrige uke sto Marita og vokalensemblet Konsonantkompaniet for den eneste julekonserten jeg har fått med meg i år. (Aldri før har det føltes mer som risikosport å gå i kirka, men det var det vel verdt!) Marita mener at julemusikken helst skal være flerstemt, og gjerne med kor. Et lite frempek til det som kommer der altså.

    Ei spilleliste i Spotify med alle låtene finner dere her: Maritas julefavoritter.

    Jeg begynner å spørre slik jeg har starta disse julemusikkpratene før, Marita. Har du en slags strategi for julemusikken gjennom desember? Er det noe spesielt du starter med?

    Spørsmålet ditt handler om desember, men jeg begynner egentlig i september. Jeg er veldig streng på julebrus –ingen julebrus før 1. desember! Og jeg sparer på julefilmer, julemarsipan og julegodt.

    Men julesanger er unntaket. Ettersom jeg synger i kor, begynner vi å øve inn julesanger tidlig, og da sklir det fort ut. Hvis jeg oppdager en ny artist, for eksempel, så må jeg sjekke hva annet de har.

    Hva nytt har du oppdaga i år?

    Nå er det jul igjen av Adrian Jørgensen og Trine Rein.
    Merry Christmas av Ed Sheeran og Elton John. Den har jeg hørt mye på radio.
    White Highway av Emilie Nicolas og Bendik Brænne.
    Også Juletid av Atle Pettersen. Den tror jeg ikke er ny av året, men den har jeg nettopp oppdaga.

    Dere hadde som sagt nettopp julekonsert med Konsonantkompaniet. Hva gledet du deg mest til å synge?

    Jentene i vokalensemblet sang Fred på jord på konserten. Det er egentlig en sang som heter Frid på jord av Sofia Karlsson. Gunnhild Breirem, den musikalske lederen vår, har oversatt den til norsk.

    Vi sang også en gammel sang, Wexford Carol. Gunnhild har arrangert den for vokalensemblet med gitar og fiolin. Jeg har hørt på en versjon av Alison Krauss. Men Odd Nordstoga har også en versjon på norsk. Den heter No høyr, de gode folk.

    Hvordan ble det ellers med julekonserter i år?

    Jeg er veldig glad vi fikk arrangert én. Vi skulle ha flere konserter som ble avlyst, både med Konsonantkompaniet og Fosenklang, som jeg også synger i. Jeg tenkte også egentlig å få med meg Bettan og Trio No Treble.

    Jeg skulle også gjerne ha fått med meg flere konserter frem mot jul i år. Det er noe eget med stemninga da. Det er jo fint å dele konsertopplevelser i utgangspunktet, men ekstra spesielt rundt jul.

    Over til noe litt annet: Hvilke tekstlinjer er det du synes er de aller fineste?

    The World for Christmas av Anders Edenroth er virkelig fin. Den handler om å se jula og kloden fra et barns perspektiv. Den sier at man trenger ikke så mye gaver og pakker, så lenge vi bare tar vare på jordkloden. Det er en veldig relevant tekst, med tanke på klima og overforbruk:

    I am new to this world, I arrived here this morn, to this beautiful planet though beat up and torn. I don’t need a gift, need no more than I’ve got. Hear the unspoken wish from a tiny, tiny tot.

    Det er en sang som Bjørn Tore også nevnte i fjor. Jeg liker også at den lager gode bilder. Den låner blant annet noen linjer fra Twas the night before Christmas, et dikt fra starten av 1800-tallet, som beskriver den spente stemninga mens man venter på jula og på nissen veldig godt – men her er det ikke pakker man ønsker seg, men noe større. Det er fint.

    For min del er det nok aller mest de mer tradisjonelle sangene som gir skikkelig julestemning. Hva er din favoritt blant klassikerne?

    Stille natt av Sigvart Dagsland og Oslo Gospelkor.
    Mitt hjerte alltid vanker. Jeg synes det er veldig fint når Maria Haukaas Mittet gjør den.
    O Helga Natt av Kraja. Det er fire svenske damer som synger.

    Også er Deilig er jorden obligatorisk.

    Dette ble favoritter da! Det er vanskelig å velge bare én.

    Det er lov. Vi skal være rause i jula. Men når klokka slår fem julaften, hva er det du hører på da?

    For å få maks julestemning, må jeg være i Hegvikkirka og helst skal det være snø. Da er det gudstjeneste fra kvart over fire til fem. Og når klokkene slår på vei ut, da er det jul. Så samles vi utenfor og synger Deilig er jorden.

    Men når det er korona, og det ikke er mulig, da blir det Sølvguttene på tv.

    Aller sist, Marita, kan du gi oss fem tips til noen mer ukjente perler?

    Nissens song av Odd Nordstoga
    Nella Fantasia av Kristian Kristensen
    Dagen är kommen av Kraja. Den er vel egentlig basert på O Come All Ye Faithful. Det er samme melodi, men man kjenner den nesten ikke igjen.
    Neslandskyrkja, arrangert av Knut Nystedt. Det er kanskje ikke en julesang egentlig, men den er det for meg. Jeg foretrekker versjonen med Kammerkoret Nova.
    Et barn er født i Betlehem, arrangert av Ørjan Matre.

    En prat om julemusikk med Bjørn Tore
    En prat om julemusikk med Ada