Dag 2 i Thessaloniki. Dagfinn var på universitetet, så jeg gikk ut alene for å finne et sted jeg kunne jobbe noen timer. Åpna døra til det første og beste jeg fant da jeg var lei av å gå ute i kulda, bestilte en cappuccino som kom med et lite fat med kjeks og sendte avgårde noe arbeid før klokka hadde rukket å bli elleve.
Og mens jeg gjemte meg bak datamaskina, mota jeg meg opp til å be han her om å få ta et bilde. Tok opp kameraet, pekte og fikk et sånt «ja, ok»-nikk til svar – etterfulgt av en rekke greske fraser og en masse peking på ansiktet da jeg hadde lagt fra meg kameraet igjen. Jeg trakk på skuldrene og smilte forsiktig, han gikk tilbake til sigarettene og kaffekoppen. Man kommer langt med kroppsspråk når reiseordboka ligger nederst i sekken.
Så gikk jeg ut igjen. Til den bitende vinden i ansiktet, appelsinene og lyse, pastellfargede bygg.
Jeg gikk på jakt etter steder jeg hadde notert på telefonen kvelden i forveien. Plasser man kunne kjøpe gode ting med butterdeig med andre ord, men de jeg fant hadde ingen ledige bord, så jeg hang litt utenfor Agia Sophia i stedet.
Og gikk videre til enda ei kirke. Så sterke kontraster mellom alt det hvite og alle duene som hadde samlet seg om stedet der noen uteliggere hadde søkt ly for vinden fra havet.
Se for dere hvordan romerne og grekerne red forbi under porten på mørke hester.
(Aner ikke om de gjorde det, men man kan jo tenke seg.)
Bare i et 50mm-utsnitt ved Rotunda fant jeg fem katter. Det var så mange gatedyr i byen. Store hunder som luska rundt i gatene, gikk over fotgjengerovergangene; katter som lurte i buskene og smatt mellom gjerdestolper.
Også fant jeg han her rekende i ei gate til slutt.
Vi gikk på jakt etter brioche med kastanjefyll og fant dem på Terkenlis 1948 etter å ha forklart oss frem på en blanding av engelsk og tysk og tegnspråk, spiste dem med gaffel og kniv og utsikt over kaotiske gater.
Det ligger et stort marked i sentrum, men grekerne var allerede leie av kalde hender og nesetipper, og olivenene hadde sikkert frosset de òg. Bare en liten butikk på hjørnet holdt fremdeles åpent, så vi dro på leit etter dagligvarebutikker i stedet, øvde oss på greske bokstaver og fant noe å fylle kofferten med.
Så kom kvelden til Thessaloniki òg, så mye senere enn hjemme i Norge, Dagfinn sitt beste falafelsted hadde endelig fått tina opp vannrørene slik at jeg fikk haka av det eneste jeg hadde bestemt meg for at jeg måtte gjøre i Hellas. Gatene var fremdeles folksomme, og vi gikk på leit etter ullsokker og luer som ikke fantes noe sted, jeg fikk med meg en boks kinder bueno-pålegg hjem, og like før vi tok kvelden begynte små, små snøfnugg å falle over byen.