• Lørdag drar jeg på tur, tenkte jeg denne uka. Uansett om jeg får med meg noen eller ikke. Og da gjorde jeg det – satte meg på toget til Regensburg i går morges.

    Det er rart å reise alene, synes jeg. Spesielt til en ukjent by. Det er så mye tryggere å dra sammen med noen, å ha noen holdepunkter når alt ellers er nytt. Og å ha noen å lage seg ei eiga lita boble sammen med når det blir altfor mange mennesker å forholde seg til. Alternativet – å lukke seg inn i ei boble helt for seg selv – det blir så veldig ensomt.

    Det er mye fint med å reise alene også altså: å kunne gå akkurat dit man vil, å bruke lang tid uten at det er noen som venter, å kunne sette seg ned med ei bok eller være alene med sine egne tanker, folk som tar kontakt som kanskje ikke ville gjort det hvis det ikke bare var deg.

    Så i går var jeg i Regensburg, følte meg litt ensom, men brukte lang tid på å sitte og dingle med føttene ved kanten av Donau, ta bilder – og også på å filme noen snutter. Her er min lille Regensburgfilm, med ustø kameraføring og småteit musikk, men jeg håper dere liker den likevel. Den mer utdypende fortellingen med tekst og bilder skal dere få en annen dag!

    Translation:
    Yesterday I went to Regensburg, all by myself, which was an interesting experience. Travelling alone can feel so very lonesome, but it’s also nice being able to go wherever you’d like to, to take your time and be alone with your own thoughts or simply a good book. I spent my time sitting by the Donau, photographing (without anyone having to wait for me) – and I even filmed a couple of scenes. Hope you’ll like the movie! The text and photo version of the trip comes later.


  • Forrige fredag tok jeg på meg rød leppestift og det blåprikkete skjørtet jeg har arva etter bestemor, og etter å ha dansa litt på rommet mitt ei stund, så gikk jeg ut. For å høre på jazz. Nærmere bestemt på Jazzbar Vogler med disse to:

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og Jørgen, som hadde tatt turen fra Frankrike. Jazz på en fredag med så fint selskap er noe av det beste som er. Ekstra stas når man kan diskutere særskriving og samskriving og Hemingway og Jon Fosse og sånt i musikkpausene.

    Slik så det ut på Jazzbar Vogler. Skjeve lampeskjermer, flekkete tak og mørke lokaler har sin sjarm. Eieren var forresten veldig trivelig han også og lærte oss et nytt ord: lauschig. Som betyr koselig, slik som når man setter seg godt til rette i en sofakrok eller kryper inn under dyna. Et ganske bra ord for hvordan det var der altså.

    Kristine Graneng

    Her var gjengen som spilte. Noen ganger spilte pianisten så fort at ikke engang øynene mine klarte å oppfatte bevegelsene, og de spilte noen av de aller fineste gamle klassikerne.

    Kristine Graneng

    Og da klokka nærma seg midnatt og rødvinsglassene var tomme dro vi hvert til vårt. Jeg tok t-banen hjem og kom ut til lynglimt og en himmel som storma ned. Jeg sprang mellom bygningene, gjemte meg i portrom, hylte når lynet slo ned og tordnet bare sekundet etter skralla og har aldri før vært så redd i tordenvær som jeg var da.

    Men jeg kom meg hjem, gjennomvåt og litt ekstra takknemlig for livet – og det var den fredagskvelden.

    Translation:
    Last Friday, I went to Jazzbar Vogler here in Munich with Ida and Jørgen. A place with character, one could say, but still very cosy!


  • Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Kristine Graneng – Tranøya

    Anders og Emil plukka meg opp på brygga vår en kveld da jeg var hjemme. Vinden var kald, Emil skar grimaser der han satt fremst i båten som slo mot bølgene og sendte saltvann over ripa, mens Anders satt bak rattet og styrte stødig. Så lå vi og duppa ute blant øyene og sendte fiskesnørene ned i havdypet, men fant fort ut at det ikke helt var dagen for fisk og gikk i land på Tranøya i stedet.

    Tranøya er ei lita øy ikke så langt unna oss med et gammelt småbruk der det bortsett fra da det ble brukt til Farmen for noen år siden ikke er så mange andre fastboende enn fugler. Så rart å tenke på at noen har bygd seg et hus der ute, men så fint òg. Vi klatra opp på toppen med utsikt til Vallersund, hjem til Lysøysundet og utover havet, spiste en sjokoladebit og snakka om sånt som har skjedd sida sist, om fremtida, om fiskeoppdrett og om hvor heldig man er som kan bo her.

    Så fint å kunne henge sånn på en lørdagskveld. På ei øy midt ute i havgapet liksom.

    Translation:
    Anders and Emil picked me up at our dock when I was home, then we went to a tiny island nearby.  Probably one of the best places to hang out a Saturday night!


  • I dag er jeg tilbake på biblioteket i München med utsikt ut til de grønne trærne i parken som har rukket å bli enda grønnere mens jeg har vært hjemme. Jeg arbeider på spreng med en oppgave om Brexit som skal være ferdig til i morra, men heldigvis er det ganske greit å sitte inne med nesa i bøker om europeisk integrasjonsteori når det er duskregn ute og de siste dagene har vært så fine.

    Men mer om det senere. Her er nok en tilbake i tid-torsdag (sannsynligvis den siste på ei stund, for jeg la igjen de fleste bildene mine på en disk hjemme). Denne gangen tilbake til sommeren for noen år siden da jeg og Petter var på tur i Mørkrisdalen i Luster. Kanskje en av de fineste og mest mystiske stedene jeg har vært, med små tjern gjemt inne i skogen og en foss som drønnet i et ellers så rolig landskap.

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Translation:
    I’m back at the library in Munich, writing an essay on Brexit with Englischer Garten right outside the window, the trees even greener than the last time I saw them. Almost as green as the day on the pictures above, a few years ago, when Petter and I went hiking in Mørkrisdalen, Luster. Such a mysterious and beautiful place, with tiny lakes hidden among the trees and a rumbling water fall in the else so quiet landscape. 


  • Kristine Graneng – Passau width=

    Like ved grensa til Tsjekkia og Østerrike ligger Passau, en liten universitetsby omkranset av tre elver – Donau, Ilz og Inn. Dit dro vi søndag for litt over ei uke sida. En to og en halv timers togtur fra München, over bayerske åkerlandskap, før vi til slutt kunne gå ut på togperrongen og nærmest rett inn i gamlebyen.

    Passau er en skikkelig trivelig by, perfekt stor for en dagstur. Vi rusla rundt med varm vind i håret, besøkte St. Stephan-domen med Europas største orgel, så stedet der elvene treffes i et mylder av grønntoner, spiste currywurst, drakk øl på restauranten oppe på festningen med utsikt utover byen og rakk til og med å kjøpe en is (bacio & hasselnøtt <3) på vei hjem fra en av de fineste iskaféene jeg har sett. Snirklete rød neonskilt på grønn fasade burde flere ha.

    Kristine Graneng – Passau

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Kristine Graneng – Passau width=

    Andre byer i Bayern:
    Rothenburg ob der Tauber, del 1
    Rothenburg ob der Tauber, del 2
    Augsburg

    Translation:
    Passau is a small university city close to the Austrian and Czech border, surrounded by the three rivers Donau, Ilz and Inn. We went there Sunday a week ago: we saw the largest organ in Europe, the place where the rivers meet in a myriad of shades of green, ate curry wurst, climbed the stairs to the fortress overlooking the city and had beer at the restaurant there and managed to end the day with an ice cream from one of the most cozy-looking ice cafés I’ve seen.