Kristine Graneng

  • Theisendammen

    Den siste dagen før hjemmeeksamen (altså i dag) hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle ta fri. Helt fri. Snøre på meg joggesko og gå i marka så lenge jeg orka. For hva kan vel være bedre oppladning til lange dager på harde bibliotekstoler enn lyden av brusende fossefall, unger som ler høyt fordi de endelig klarer å holde seg stødig på sykkelen og lukta av mose og våt skog?

    Jeg starta nede i Iladalen og gikk oppover langs bekken. Jeg er litt trist for at jeg ikke har oppdaga hvor fint det er der før nå. Tenk; fossefall og skog midt mellom boligfeltene. Som om naturen sier ifra om at dere blir aldri helt kvitt meg uansett. Et lite stykke magi, selv om det ikke er lange stubben.

    Jeg lurte litt på om jeg gikk rett ei stund, for det er et sted der skogsidyllen brutalt blir brutt av asfalt og biler og det heller ikke er spesielt godt skilta. Men så:

    Theisendammen. Jeg sto en stund oppe på toppen og så utover kanten på demningen og lurte litt på om jeg hadde kommet til verdens ende, for står du litt unna ser man ikke annet enn himmelen bak den. Så fint at man bare kan demme opp bylivet innimellom.

    Jeg tok meg en runde rundt dammen, hilste på noen ender, gikk under skjeggete kjempetrær, før jeg satte meg ned på en benk og hadde en liten rastepause.

    Også gikk jeg opp til Sommersætra, der denne første delen av søndagseventyret mitt slutter. Se så fin utsikt! Forrige helg fikk jeg høre at jeg bor på feil side av byen. Jeg er litt redd for at jo mer jeg driver og vimser oppe i bymarka, desto mer overbevist blir jeg om det selv også.

    Psst – er det mange av dere som leser som faktisk bor i Trondheimsområdet? Gjerne gi meg et hint om dere synes jeg bør skrive litt mer detaljerte veibeskrivelser eller lignende. Jeg synes i hvert fall det er vanskelig å finne gode beskrivelser på nett (og ikke alltid det hjelper å spørre folk man treffer på heller, mer om det i neste del…), så hvis det er noen som kan tenke seg det, kan jeg gjøre mitt beste med å få til noe. Om noen har tips til steder jeg bør dra, blir jeg veldig takknemlig for det òg!

  • Lysøysundet

    Applausen fra tirsdag hang igjen i morgensendinga på radioen da pappa kjørte meg hjemmefra og til båten til Trondheim i går. «Kommunestyret vedtok med stort flertall å bevare Fagerenget skole,» sa radiostemmen. Det føles ganske bra å være en del av et stort flertall som synes unger bør få lov til å vokse opp med dette utenfor stuedøra:

    ,

  • Lonen

    Jeg dro hjem til Fosen så fort jeg kunne da det endelig ble påskeferie, for det var meldt fint vær bare én dag og den skulle jeg bruke. Mamma hadde termosen med varmt vann, Kvikk Lunsj og appelsin i sekken, og vi kjørte opp til Sandtjønna i Oldenmarka for å gå innover til Lonen. Fjellet lå stille, bortsett fra fuglene som leika seg i steinrøysa og bekken som bruste, stor av smeltevann. Så stor at vi aldri kom oss helt frem, men fint var det likevel.

  • Våttakammen, 286 moh.

    Livet er på sitt aller beste når sola endelig begynner å varme og verden utenfor lesesalen lokker, med klukkende bekker, fuglesang og knopper på trærne. For litt over ei uke siden var jeg og Sanna på årets første tur i bymarka, til Våttakammen. Og selv om det ikke er den lengste turen og det fremdeles lå is og snø på stien noen steder, var det så fantastisk å komme seg ut.

    Vi startet fra Ilaparken og gikk opp til Vestoppfarten (her kan dere finne veibeskrivelse). Jeg synes i hvert fall det er veldig godt skilta og greit å finne frem (så fremt du holder deg til stien og ikke tenker deg på oppdagelsesferd – testa det også en gang og da tok det litt tid før jeg kom meg tilbake).

    Utsikten over byen blir bare bedre og bedre jo lenger opp man kommer.

    Og på Våttakammen er det benker du kan sitte på mens du speider utover Trondheim, spiser en banan og tenker at jammen er det fint å være til.

  • Ich möchte gern eine heiße Schokolade

    Jeg vet ikke om det var regnet som gjorde det, om det var snøtjafsene og vinden i håret, eller om det var det at en kopp kakao kostet knappe tre euro, men det ble ganske mange av de koppene i Kiel. Den aller, aller beste kakaoen fant vi på Resonanz, der du måtte gå inn i skapet for å gå på do, og de bak disken forsvant baklengs ned ei luke i gulvet for å komme til kjøkkenet.