• Livet er på sitt aller beste når sola endelig begynner å varme og verden utenfor lesesalen lokker, med klukkende bekker, fuglesang og knopper på trærne. For litt over ei uke siden var jeg og Sanna på årets første tur i bymarka, til Våttakammen. Og selv om det ikke er den lengste turen og det fremdeles lå is og snø på stien noen steder, var det så fantastisk å komme seg ut.

    Vi startet fra Ilaparken og gikk opp til Vestoppfarten (her kan dere finne veibeskrivelse). Jeg synes i hvert fall det er veldig godt skilta og greit å finne frem (så fremt du holder deg til stien og ikke tenker deg på oppdagelsesferd – testa det også en gang og da tok det litt tid før jeg kom meg tilbake).

    Utsikten over byen blir bare bedre og bedre jo lenger opp man kommer.

    Og på Våttakammen er det benker du kan sitte på mens du speider utover Trondheim, spiser en banan og tenker at jammen er det fint å være til.


  • Jeg vet ikke om det var regnet som gjorde det, om det var snøtjafsene og vinden i håret, eller om det var det at en kopp kakao kostet knappe tre euro, men det ble ganske mange av de koppene i Kiel. Den aller, aller beste kakaoen fant vi på Resonanz, der du måtte gå inn i skapet for å gå på do, og de bak disken forsvant baklengs ned ei luke i gulvet for å komme til kjøkkenet.


  • Det var fredag, og jeg forelska meg i Hamburg. For elva gjorde lufta disig og byen blå. Og det var så mye historie i gatene, i store lagerbygg, i trange smug og høye kirketårn. Og så veldige kontraster, med Rolex-butikken ved rådhuset og bordellgata på Reeperbahn. Ah, jeg likte Hamburg, selv om det var så mye som fikk meg til å stoppe opp og lure litt, og til tross for at lukta av sigarettrøyk hang igjen i klærne mine i minst ei uke etterpå.


  • Den siste måneden føles plutselig som en drøm. Så fjern, selv om jeg også i går våknet opp på rommet i Kiel, med utsikt ned på sykkelveien og på det fine blå huset på den andre sida av gata. I dag våknet jeg opp til utsikten av Byåsen som glitrer i vintermørkret og blokka ovenfor, der man aldri vet om noen er hjemme, fordi persiennene alltid er nede.

    Nå gleder jeg meg til å se byen min med nye øyne. Pakke ut eventyrlysten fra kofferten og leve litt mer her også.


  • Forrige tirsdag var vi på besøk hos parlamentet i Schleswig-Holstein, landdagen, som ligger her i Kiel. Jeg hang litt utenfor finansdepartementet (i regnet) mens jeg ventet på resten (som hadde klart å miste bussen og måtte gå), før vi tok turen inn i hovedbygget til den største attraksjonen: verdens kuleste og skumleste heis. Jeg har aldri vært nevneverdig redd for heiser, men å se folk sakte forsvinne oppover, inn i veggen, det var litt foruroligende.

    Også var vi innom rommet der politikerne sitter og bestemmer, med utsikt til fjorden og ColorLine når den kjører forbi. Omviseren vår kunne fortelle at det mest urovekkende som hadde skjedd der inne var at Piratpartiet hadde dukket opp med pc-er. Nåja.