• Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.

    For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.

    Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.

    Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.

    Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.

    Men etter en liten omvei bar det videre oppover.

    På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.

    Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.

    Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.

    Disse fargene!

    Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.

    Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.


  • Høst i Trondheim

     

    Trondheim er aller finest om høsten. Kanskje har jeg sagt det samme om vinteren og våren og sommeren også, men akkurat nå kan jeg ikke forstå at noen annen årstid kan måle seg med Trondheim slik byen er i dette øyeblikket. Gylden og fin. Trær som konkurrerer med bygningene om å være de som gløder mest i den varme, lave høstsola. Bryggerekka som speiler seg i Nidelva.

    Jeg innså her en dag at jeg aldri har skrevet en ordentlig guide til Trondheim. Det er så mye fint her at jeg liksom ikke veit hvor jeg skal starte. Men nå begynner jeg med noen høstfavoritter: litt kultur, litt te og ull, masse varm sjokolade.

    Litteraturhuset

    Sellanraa

    Litteraturhuset

    Jeg er ikke noe særlig til festivalgjenger om sommeren, men om høsten! Høsten i Trondheim er som en eneste lang festival, særlig på Litteraturhuset som har blitt så bra siden det starta opp for bare noen år siden. Der er det stort sett noe spennende som skjer hver uke. I høst har jeg allerede vært og hørt Asle Toje og Linda Eide prate om hvert sitt, mens senere på programmet står blant annet Ingrid Brekke om Berlinmurens fall, samtale om Brexit og Irland (med et helt irsk panel!) og Agnes Ravatn. For ikke å glemme det som faktisk er en festival – Sakprosafestivalen. Gleder meg sånn til å bruke en hel ettermiddag og kveld til å gå på foredrag og drikke kaffe på Sellanraa!

    Dokkhuset

    Dokkhuset er et annet sted det er fint å være på mørke høstkvelder. Hvem vil vel ikke høre jazz inne mens det stormer ute? Her er programmet for i høst.

    Trøndelag teater

    Det er fort gjort å glemme bort å gå på teateret, men det er også noe som kjennes ekstra stas når det begynner å bli hustrig ute. Med ungdomskort kan man dessuten få skikkelig billige billetter, da koster det like mye å få et par timer levende teater som å gå på kino! Forrige uke så jeg Den hemmelige hagen – som var ordentlig fin og stemningsfull – og neste uke skal vi omsider se Kristin Lavransdatter.

    Te- og kaffehuset

    Te- og kaffehuset

    Dronningens gate 28

    Skal du fylle kjøkkenskapene med god te og kaffe til kalde høstdager, er te- og kaffehuset et godt sted å gå. Der får man kjøpt både kaffe og te i løsvekt. Akkurat nå er favoritten min Earl Grey-varianten deres med kornblomst. Mmm. Ekstra god med melkesky i.

    Husfliden

    Olav Tryggvasons gate 18

    En annen favorittbutikk om høsten er Husfliden nede i Olav Tryggvasons gate. Der har de det meste man trenger av garn, alltid blide og hjelpsomme folk og så mye annet fint man kan gå og klemme på. Nå kjenner jeg det kribler i fingrene etter å begynne på julegavene, så da må jeg vel dra innom igjen en dag.

    Sjokoladebutikken

    Thomas Angells gate 12

    Sjokoladebutikken er en skikkelig godbit nede i byen – der finnes sjokolade i alle former og dessuten et skikkelig godt utvalg av lakris!

    Bakklandet Skydsstasjon

    Bakklandet Skydsstasjon

    Kafeer

    Ingen guide til fullkomne høstdager i Trondheim er komplett uten noen kafétips. Her er noen favoritter:

    Sellanraa (Kongens gate 2)
    Café le frère (Søndre gate 27)
    Somma (Nordre gate 4)
    Dromedar Kaffebar i Nordre gate og på Bakklandet
    Mormors stuer (Nedre enkeltskillingsveita 2)

    Og om man vil ha kakao, er det ikke noe bedre sted å gå enn til Bakklandet Skydsstasjon (Øvre Bakklandet 33). Ta med en venn og bestill ei kanne med krem.


  • Rondane

    Da jeg forestilte meg hytteturen vi hadde planlagt i Rondane i oktober, så jeg for meg høstfjellet. Rød lyng, gyldne trær, lyse flekker av reinlav oppover fjellsidene. Slik det var da vi var der sent i september for fem år siden. Da vi kom dit forrige helg, lå det flere centimeter med nysnø i tretoppene og fjellene var helhvite. Det er vanskelig å se for seg vinteren komme så tidlig når man er oppvokst på Trøndelagskysten, men der var den, den første helga i oktober.

    Vi bodde på ei hytte ved Straumbu. Vi stoppa på Sohlbergplassen om formiddagen for å skue innover nasjonalparken. Gikk tur der det gikk an å gå tur uten å bakse i snøen, grilla pølser på bål, stakk kanelsnurrer på grillpinnene til dessert. Om ettermiddagen, mens de andre var på en lengre tur, tok jeg meg en ettermiddagsdupp mens Ida og Sanna gikk bort til Sjokoladelåven. Det var den siste dagen de hadde åpent før til jul. Hvor ble tida av?

    Rondane

    Rondane

    Om kvelden dro vi til Sohlbergplassen igjen for å se sola gå ned bak fjellene.

    Rondane

    Se så magisk!

    Vi var der jo i fjor sommer også, da vi gikk fra hytte til hytte i Rondane. Da så det slik ut.

    Rondane

    Jeg lurer på hvor mange bilder av Storronden og Rondeslottet og Høgronden vi har til sammen.

    Rondane

    Men dette er det vanskelig å få nok av.


  • Balestrand

    Vi dro til Balestrand da jeg var i Sogn. Jeg og besta, også plukka vi opp lillesøster Oda Margrete på veien. Kjørte utover de svingete veiene langs fjorden, sa navnene på bygdene vi kjørte gjennom høyt. Slinde. Hermansverk. Leikanger. Så tok vi ferga over fjorden, sto helt framme og så over bommen, før vi kjørte inn til Balestrand.

    Besta jobba i bygda da ho var ung, oppe på kjøkkenet på Kreklingen, realskolen. Det var i Balestrand ho og goffa møttes. Han var gårdsbestyrer på Kvikne. Sto i fjøsdøra og vinka til besta da ho gikk oppover bakkene om morgenene.

    Ciderhuset, Balestrand

    Vi spiste lunsj på Ciderhuset da vi kom, omgitt av frukttrær og fjord. Så fint det er med steder man ser at noen har brukt årevis på å bygge opp. Der eierne står ute på gårdsplassen og ønsker velkommen og fyller på med cider og jus og vin nede i butikken. De serverte ikke middag før senere på ettermiddagen, men til lunsj hadde de mezze som var virkelig god.

    Ciderhuset, Balestrand

    Balestrand

    Så tok vi turen opp bakkene for å se hvor besta hadde jobba. Det meste har vel forandra seg siden den gang ho var der. Men fjorden og fjellene er nok de samme.

    Den engelske kyrkja, Balestrand

    Jeg og Oda Margrete gikk innom Den engelske kyrkja som ligger i en bakke nede i sentrum. St. Olafs kyrkje heter den egentlig, men den ble bygget på slutten av 1800-tallet til minne om ei engelsk prestedatter og tilhører Church of England. Så fint treverk der inne og magiske glassmalerier.

    Den engelske kyrkja, Balestrand

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Vi drakk kaffe ute på verandaen på Kviknes Hotell. Inne er det som et kunstgalleri. Naturmotiver på veggene, møbler med treutskjæringer.

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Og ute er det jo også som et kunstverk.

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Kviknes Hotell, Balestrand

    Balestrand

    Et skikkelig turistmekka, men med god grunn. Om dere tar turen, så har Ingvild en så fin Balestrand-guide på sin blogg. Vi må nok tilbake en annen sommer også.


  • Molden

    Min første tur oppover Molden er ett av de minnene jeg ikke veit om jeg egentlig husker eller om de bildene jeg har er noe jeg har blitt fortalt. Jeg er kanskje tre år, og det er jeg og besta som plukker molte på ei myr mens de andre går til toppen. Den andre turen oppover er jeg sikker på at er mitt eget minne. Det var bare for noen år siden. Den gangen var det jeg og mamma, mens besta var lenger nede og plukka bær. Men vi kom oss ikke opp til toppen da heller før det ble for seint og vi måtte snu.

    Man ser Molden fra langt inne i Luster. Den stikker seg ut i Lustrafjorden med lang rygg før det går steilt ned i det grønne vannet. Man kan se det er bra utsikt der oppe.

    Den tredje gangen, denne sommeren, kom jeg meg endelig opp. Og utsikten var bedre enn jeg hadde trodd. Jeg så innover fjorden nesten til Lærdal den ene retninga. Mot Jostedalen og breen den andre. Taggete, snøflekkete fjell til alle kanter. Hurrungane var akkurat synlig under skyene.

    Og regnbuen hang over Luster – gullstedet mitt.

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden

    Molden