• Heisann hoppsann! Denne uka har vært litt kjip, mest fordi jeg har vært så veldig sliten, men heldigvis har det vært noen lyspunkter òg: Jeg har oppdaget Laugenhörndl, som er en slags salt croissant de har på bakeriet vi bruker å gå til i formiddagspausene, lest Harry Potter, drukket peppermyntete og spist sjokoladecroissant når jeg har kommet hjem på ettermiddagen (hvis noen er bekymra for crossaint-inntaket mitt kan jeg berolige med at det i hvert fall ikke er tilbud på smågodt her :)), jeg har oppdaget den fineste bokhandelen med engelske bruktbøker og i går kveld var jeg på en koselig liten bar med bra folk fra kurset og snakka masse om språk og lo av italiensk tungekrøll og dårlige tyske ordspillvitser.

    I dag skinner vårsola inn på rommet mitt, og i helga skal jeg på nok en eventyrtur, denne gangen til Neuschwanstein – håper det blir like magisk som jeg tror! Hvilke planer har dere denne helga? Om dere enda har noen tomrom å fylle, har jeg samlet noen lenker jeg har kommet over den siste tiden her, som jeg anbefaler å ta en titt på!

    Ein nikkersadelsmanns vedkjenningar
    Jens Kihl (journalist i Klassekampen) skreiv et stykke om hvorfor det er verdt å beholde skidagen i skolen for ei stund sida. Jeg lo høyt da jeg leste det, bare se her: «I 1984 sendte vi Dollie de Luxe til Eurovision Song Contest. Finst det noko anna folk i verda som kunne vurdert det dit hen at øvingar i langrennsteknikk kunne vere ein vinnande discodans? Tydelegvis ikkje, ifølgje poengsummen vi blei tildelt.» Høyaktuelt i disse påskeskitur-tider!

    Hvordan ta bilder av stjerner og nordlys
    Jeg har en bror som er veldig flink til å ta naturbilder, og nå har laget en sak med tips om hvordan man kan ta bra bilder av stjerner og nordlys og annet fint man kan oppleve om natta.

    Leve papiravisa!
    Jeg elsker papiraviser. Å kunne bla i avisa mens jeg spiser frokost, fordøye nyhetene med en slurk te, det er noe av det beste jeg vet. Jeg gleder meg skikkelig til jeg blir voksen nok til å få avisa levert på døra om morgenen. Det er heldigvis ikke bare jeg som synes papiravisa er viktig. Tore Renberg har også innsett at han ikke kan leve uten og forteller hvorfor her.

    Translation: About how Laugenhörndl, croissants, a cup of tea and good company can save a bad week and a few tips on some articles in Norwegian worth reading.

     


  • Salzburg i Østerrike er en sånn by som er som et eventyr, men så blir du plutselig dratt tilbake til virkeligheten av postkortstativene utenfor suvenirbutikkene, dansende Mozart-er og svindyre kringler. Med andre ord en ekte turistby. Likevel er Salzburg virkelig verdt et besøk! Jeg har allerede bestemt meg for å dra tilbake når været blir varmere og gresset grønnere, aller mest for å sitte i Mirabellgarten og spise is, men også for å gå helt opp til festningen, for det gjorde vi ikke denne gangen. Det vi derimot gjorde, tenkte jeg å dele med dere i to deler. Her kommer den første!

    Vi dro altså på lørdag med språkkurset (tips én: ikke dra på en lørdag). Det første vi gjorde etter å ha blitt satt av bussen, var å gå til Mirabellgarten.

    Hvis jeg hadde fått en sånn hage utenfor slottet mitt, så kunne jeg sikkert sagt ja takk til å være dronning.

    På vei over til gamlebyen på den andre sida av elva gikk vi bak disse damene som var kledd som for å matche byen.

    Salzburg har et julemuseum, men de var jammen ikke dårlige på påskepynt heller! Vi fant Mozart-påskeharer i et butikkvindu òg. De tok jeg dessverre ikke bilde av.

    Mozart-uro, derimot. Du lurer ikke på hvor Mozart kom fra etter å ha vært i Salzburg.

    Etter å ha gått rundt i byen ei stund fant vi et bakeri. Jeg testet en Marillenschifferl, som er en butterdeiggreie med aprikos. Den var helt ok, helt til jeg fant noen rosiner i midten. Er ikke så glad i rosiner altså.

    Så la vi ut på ferden oppover høyda mot festningen. Resten av den fortellingen kommer en annen dag!

    Translation: On Saturday we went to Salzburg, Austria. Salzburg is like a fairytale city – until you are faced with postcard racks, dancing Mozarts and the pretzel prices. I would however still recommend a visit, and I will definitely go back when the weather’s better and the garden’s greener!


  • Kaldt, nakent og ubegripelig. Det er de ordene jeg ville valgt hvis jeg bare hadde tre ord til å beskrive Dachau slik jeg opplevde det. Det er dessuten vanskelig å finne flere ord for et slikt sted – et sted som representerer noe så fullstendig fjernt for meg. Men jeg skal likevel prøve.

    Dere vet hvordan forfattere bruker årstidene til å formidle noe? Våren er glede og forelskelse; det fallende løvet om høsten er livet som nærmer seg slutten. Slik virket det som om også været ville fortelle en historie da vi sto på den åpne plassen i Dachau forrige fredag. Kjølig, stille vind. Bare trær. Der sto vi og hutret og lyttet til guiden vår som fortalte på langsom tysk:

    Dachau, som ligger et lite stykke nord for München, er stedet der den aller første konsentrasjonsleiren i Nazi-Tyskland ble bygd i 1933, bare måneder etter at Hitler kom til makten. Hensikten var først og fremst å ha et sted å sende politiske fanger, fremfor alt kommunister. Ettersom regimet utviklet seg, økte antallet fanger betraktelig. Det var ikke lenger bare politiske fanger som ble sendt dit for å svekke opposisjonen, men også funksjonshemmede, homofile og jøder, mennesker som ble sett på som mindre verdt. Da krigen startet, ble Dachau også fylt med krigsfanger. Omfanget av fanger oversteg kapasiteten til leiren flerfoldige ganger.

    Guiden vår tok oss med gjennom bygningene som enda sto igjen fra årene under Hitler: Gjennom det som en gang var mottakelsesrommet, kjøkkenet, dusjene. Sovesalene, oppholdsrommene. Krematoriet. Det er ikke mye som står igjen av de opprinnelige bygningene i Dachau. I de som er bevart er rommene fylt med store plakater med tekst og bilder, en filmsal, toaletter for turistene som kommer innom. Men historien er der enda.

    Det er dokumentert at over 30 000 mennesker døde i Dachau. Man tror at det faktiske dødstallet er mye høyere. Likevel er det vanskelig å forestille seg at det faktisk kan være sant når man står der. At noe slikt kan være mulig.

    Det er det.

     

    På tysk heter leir Lager. På mange måter synes jeg lager er et mye mer beskrivende ord for hva en konsentrasjonsleir var. Et sted for å lagre mennesker man ikke ville ha noe annet sted. Et sted for å oppbevare arbeidskraft. Dachau var aldri noen tilintetgjørelsesleir. Det var ikke dit man sendte mennesker man ikke så noen nytte av, selv om det også i Dachau ble bygd et gasskammer med ordet ”Brausebad” over inngangen, som en oppmuntring til fangene som kanskje ikke hadde dusjet og skiftet klær på over en måned. Gasskammeret i Dachau ble aldri brukt, i følge fanger som overlevde, men likevel var det mange, mange som aldri fikk gå ut porten inn til Dachau, fordi de arbeidet til de segnet om, av sykdom, av underernæring, fordi de ble skutt i ”forsøk på å flykte” eller fordi de valgte å ende livet selv.

     

    Når jeg begynte å skrive dette, tenkte jeg at dette ikke måtte bli en slik formanende tekst. En sånn tekst som peker på historien og sier ”dette må aldri skje igjen”. Jeg ville heller fortelle hvordan det føltes å være på et sted der mennesker ble behandlet på en så forferdelig måte. Der menneskeverdet forsvant lenge før man kom inn smijernsporten der det står ”Arbeit macht frei” med store bokstaver. Der mange så det som den eneste utveien å avslutte livet i strømgjerdet som omsluttet hele området. Problemet er at jeg ikke føler noe: i møtet med noe slikt blir jeg helt tom. For meg er det helt ufattelig. Ubegripelig. Jeg kommer aldri nært nok til å kjenne hva dette egentlig betyr.

    Men likevel er det så altfor viktig å ta innover seg, særlig i en tid der mange stiller spørsmål ved hva menneskeverd skal være.

    Translation: Cold, bare and unconceivable is how I would describe KZ Dachau in three words. What happened there – the death of more than 30 000 people and the inhuman and gruesome treatment of so many more, is way beyond my comprehension, but still so important to understand in a world where the value of human life even today may be questioned.

     


  • Hva gjør deg glad?
    – Fuglekvitter og solgløtt om morgenen.
    – Når jeg skyper med Petter og han forteller at han ser rådyr utenfor vinduet.
    – Å finne steder der jeg føler meg hjemme.

    Hva savner du?
    – Folk hjemme som jeg er glad i.
    – Å kunne dra på biblioteket og låne norske bøker, fordi det er så mye jeg vil lese.
    – Norsk Netflix. Her går House of Cards på vanlig tv. ;(;(

    Hva skal du i helga?
    – Fredag: Sitte i kø hos innbyggerkontoret for å registrere meg (tysk byråkrati <3). Besøke Dachau.
    – Lørdag: Dra til Salzburg. Innså for noen dager siden at det er der handlinga i Sound of Music er lagt til (og deler av filmen er spilt inn der), så jeg er kjempegira! Noen som har andre Salzburg-tips?
    – Søndag: Stå tidlig opp for å gå på bakeriet og kjøpe en croissant. Lage foredrag til språkkurset. Nyte at det er søndag.

    Hva kjøpte du sist?
    – Mat (og altfor mye sjokolade).
    – Små notatbøker. Ei for München-ting og ei for gloser.
    – Shampo og balsam fra John Master Organics som jeg håper er snille med håret mitt.

    Hva synes du er dumt?
    – Misforståelser.
    – Hvor lite takknemlige vi er over å bo i Norge. Blir flau av folk som klager over materielle ting når de åpenbart ikke har noen grunn til gjøre det.
    – Været her er så uforutsigbart og jeg tar alltid på meg feil jakke.

    Hva har du gjort den siste uka?
    – Vært på Nationaltheateret og sett ballett (og følt meg passe ukomfortabel fordi jeg var altfor dagligdags kledd).
    – Spist blinis: russiske pannekaker som i følge internett er opphavet til alle andre pannekaker.
    – Gått til bakeriet i formiddagspausene og kjøpt bakverk med morsomme navn.

    Hva er godt?
    – Perfekt moden kiwi.
    – Oliven.
    – Kinder Bueno.

    Inspirasjon til liste fra Elsa Billgren.


  • På søndag så vi byen gjennom vinduet på en buss: elva Isar som deler den i to, de store, høye, stolte bygninger fra ei heilt anna tid. Vi så svanene som lå og duppa foran Nymphenburg slott og de langstrakte snøflekkete plenene. Etterpå virra vi rundt i gatene på jakt etter noe å spise. «Veldig god mat, veldig god pizza her!», og vi satt oss ned og bestilte på Lo Studente. Gikk en tur i en av verdens største parker mens vi fordøyde maten, stoppet opp for å høre noen spille sigøynerjazz med gitar og klarinett og kontrabass.

    Tommel opp for søndag!