• En liten tur på butikken føles ut som en fem timers lang fjelltur. Dagene mine er altså fremdeles verdens kjedeligste mens jeg venter på at kroppen skal finne tilbake til seg selv. Men det betyr i det minste mye tid til å lese! Denne uka har jeg lest ferdig to rosa bøker: den ene mest rosa på utsida, den andre mest rosa inni. To ganske forskjellige bøker, men her kommer noen ord om dem begge i ett innlegg likevel.

    Personar du kanskje kjenner – Synnøve Macody Lund

    Personar du kanskje kjenner starter med historien til forfatteren selv som er på besøk hos faren sin, som hadde en hjerneblødning for ei stund siden og ikke lenger er helt den samme gamle. Der skal hun skrive, om faren, men ender opp med å fortelle andre sine historier. Det er Live, som prøver å forlate kjæresten Eva; det er studenten Mari som innleder et forhold til den mye eldre veilederen sin Eskild; det er Anna, alenemora (som egentlig er forfatteren?). Også henger selvsagt alle disse historiene sammen på en finurlig måte.

    Jeg går rett til konklusjonen: Denne boka likte jeg ikke så godt. For det første, fordi jeg aldri helt fant tråden. Det ble noe litt for rotete over hvordan historiene ble fortalt, og jeg klarte liksom aldri helt å komme inn i noen av dem, kanskje bortsett fra selve rammehistorien om Synnøve og faren. For det andre, er boka skrevet veldig filmaktig, og jeg følte på en måte at det ble ei slags titteboks-bok, at jeg sto på utsiden og så inn hele tiden, uten å helt få grep om hva som skjedde. Men for all del; den hadde også noen veldig fine sekvenser som føltes mye mer nære, særlig skildringene av forholdet mellom Synnøve og faren.

    Blåstrømper: Vi er de nye feministene – Karen Thue og Victoria Wæthing

    Siden jeg leste F-ordet (som jeg skrev bittelitt om her) i sommer, har jeg hatt lyst til å lese Blåstrømper også, som et slags motstykke. Så da gjorde jeg det. Boka er skrevet av to jenter med tilknytning til høyresida i norsk politikk og er på mange måter et slags «finne oss selv som liberale feminister  og ta fra venstresida monopolet på feminisme»-prosjekt der mantraet er kvinner som individ fremfor kvinner som gruppe.

    Jeg synes det er spennende med store tanker, spesielt når de blir satt inn i konkrete sammenhenger. Det er i stor grad denne boka gjør. Den spør hvordan feminismen passer inn i et liberalt tankesett og diskuterer en del saker som kvotering, abort, fødselspermisjon og multikulturalisme ut ifra det perspektivet. Problemet er bare at det er fort gjort å bli politisk fargeblind i et slikt prosjekt, og det synes jeg denne boka bærer preg av, særlig på den måten at den overhodet ikke diskuterer en del perspektiver og fremstiller saker som langt mindre kompliserte enn de er. Da dukker i hvert fall skeptisk-rynka mi opp.

    Mange av de sakene som boka tar for seg, særlig sexkjøpsloven og kvotering, er saker som jeg dessuten synes er ganske i hjel-diskuterte. Heldigvis er det også kapitler som gir mer rom for refleksjon. Jeg synes kapittelet om kulturrelativisme (som handler mye om bruk av heldekkende plagg som burka) og om klima var spennende, mye fordi de ikke var like bastante som de andre.

    Noe av det jeg savnet mest med Blåstrømper var en diskusjon om hvorfor man ikke skal se kvinner som ei gruppe, annet enn fra en ideologisk begrunnelse. Sist jeg sjekka var det i hvert fall noen ganske tydelige fellestrekk ved oss som kaller oss kvinner. Det kommer man vanskelig utenom (selv om jeg selvsagt også er klar over at dét ikke betyr at vi ikke har vidt forskjellige behov og ønsker). Jeg tenker at det må være et viktig startpunkt når man skal diskutere hva som er de viktige kvinnesakene i dag og hva som er de gode løsningene for å sørge for at det ikke skjer diskriminering på grunnlag av kjønn eller lignende.


  • Den siste tiden virker det som om det stadig har dukket noen nye lesere innom, men det er litt rart å ikke vite noe særlig om dere som leser det jeg skriver (bortsett fra de av dere som kommenterer innimellom – det er så koselig, synes jeg! :)). Derfor lurer jeg på om dere kan gi meg et lite tittei og si noe om hvem dere er? Hva heter dere, hvor kommer dere fra? Og hvorfor ikke fortelle om noe dere gleder dere til denne uka med det samme?

    Og med det samme jeg var inne på den tanken, så innså jeg at jeg ikke har skrevet så mye om hvem jeg er og hva jeg holder på med heller, bortsett fra det lille som er skriblet i margen her, så om dere er litt nysgjerrige dere også, så har jeg skrevet noen ord om meg selv.

    Her er altså jeg, representert ved et noe atypisk selvportrett fra Oslo-sommeren i fjor. Jeg er akkurat fylt 24 år og bor (i to uker til!) på en hybel i Trondheim. Her har jeg bodd i sånn omtrent fire og et halvt år mens jeg har studert på NTNU. Først et årsstudium i engelsk, så bachelor i europastudier med engelsk pluss litt tysk på si, og nå er jeg i gang med masteren i europastudier. Hvorfor det da? Hva skal du egentlig bli? går det jo an å spørre (og det gjør stort sett de fleste når det er snakk om studiene mine, bortsett fra de som spør hva jeg mener om EU). Svaret mitt er i grunn at jeg synes det er spennende og at det er utrolig kjekt å få gå et så allsidig studie som samtidig føles relevant. Også får vi se hva jeg ender opp med å gjøre til slutt da. Så lenge jeg får skrive, være nysgjerrig og finne ut av ting på en eller annen måte, tror jeg nok jeg blir fornøyd.

    Før jeg kom til den en gang så store, fine byen (som stadig blir mindre jo mer jeg ser av resten av verden, uten at det gjør den noe mindre fin), bodde jeg på en gård i Bjugn, ytterst på trøndelagskysten. Jeg er stadig hjemme, nå ganske ofte fordi jeg er så heldig at jeg fikk plass i kommunestyret etter valget. Jeg liker å engasjere meg! Også liker jeg å høre på jazz og synge til mens jeg baker kanelsnurrer, gå lange turer ute i naturen, drikke te og lese Harry Potter, Frode Grytten og sånt, heie på nordmenn som går fort på ski og se spanjoler spille fotball. Og jeg liker å fange øyeblikk og følelser med kameraet mitt og med ord, og derfor er det jeg har denne bloggen.


  • Mandag for ei uke sida var jeg hos frisøren. Kanskje var det der det gikk galt, kanskje skulle jeg ikke ha gjort det. Det er mulig jeg er som Samson, at styrken min lå i håret, i hvert fall immunforsvaret, for ei uke etter at jeg la igjen halve håret mitt på et nyvaska frisørgulv, ligger jeg fremdeles i senga mi med influensa og synes litt synd på meg selv. På lørdag ble jeg dessuten 24, men følte meg mer som en 4-åring i trassalderen der jeg lå under dyna med rennende nese og var bitter hver gang noen skrev «håper du får en fin dag!» på facebook. (Jeg setter veldig pris på det i ettertid da, det skal være sagt!)

    Det er ganske kjedelig å være syk, særlig når man i utgangspunktet har så store forventninger og planer, men noen ganger må man bare puste ut og tenke på det som er bra i stedet for på hva man skulle gjort og hvor man skulle vært. Så her er sånt jeg blir glad av, selv når jeg verken kommer meg hit eller dit med det aller første:

    – kan drikke så mange kopper te jeg klarer
    – god tid til å lære meg alle sangtekstene til Daniel Kvammen før konserten på fredag
    – å tenke ut hvordan jeg skal ta igjen all bursdagsfeiringa. Med renter. (forslag mottas med takk!)
    – lese noen sider videre i Magnet
    – yatzy med enerne! og yatzy med sekserne etterpå, som kan settes over bonusstreken! (her går det an å spille med seg selv når man er syk)
    – når Niklas Dyrhaug nesten vinner femmila i Holmenkollen
    – har fått hybel i München!! slipper å bo på gata!!!
    – pønske ut hva jeg skal finne på i München – og at det nesten er vår der når jeg kommer!!
    – late som jeg er på kino i senga, med Netflix, M og popkorn
    – feire at jeg orket å lage (og spise) middag med et glass cola til dessert
    – lese Harry Potter hele dagen


  • Januar 2015 var jeg i Kiel. Jeg var der med en gjeng fra tyskklassen på NTNU for å ta et tyskkurs, bodde hos verdens triveligste vertsfamilie og hadde en helt fantastisk måned. Én måned er riktignok ikke så lang tid, men man rekker å bli litt kjent med en by på den tiden, særlig når man bor hos noen som vet hva det er verdt å få med seg.

    For de fleste er nok Kiel mest kjent som endelig destinasjon for Kielferga – been there, done that. Det er ikke den største byen, heller ikke den peneste. Det meste ble bombet under krigen siden den var den tyske marinebasen. Likevel har den absolutt sin sjarm. Det er dessuten ganske greit å komme seg rundt, enten til beins eller med buss. Så her har dere altså noen nøye utvalgte tips! Det er mye det går an å se, som det fantastisk stygge slottet eller stedet der Kieltraktaten ble skrevet under, men her er noen steder jeg ville besøkt.

    Resonanz
    Mittelstraße 23

    Jeg ble helt forelska i denne kaféen. Det ryktes at folk står i kø utenfor for å spise frokost i helgene. Akkurat det fikk jeg aldri prøvd selv, men som dere kan se et glimt av på bildet over har de det sykeste frokostutvalget. De har også et helt utrolig teutvalg, selv om vi nøyde oss med å drikke skikkelig god kakao (med ekte belgisk sjokolade) da vi var der. I tillegg spiste jeg marokkansk linsesuppe der en gang, som var noe av den beste suppa jeg har smakt.

    Alt smaker dessuten noen hakk bedre når det ser slik ut! Er ikke dette verdens kuleste do, så veit ikke jeg. (Den er inne i skapene.)

    Hansa48
    Hansastraße 48

    Jeg veit ikke hva jeg skal kalle Hansa48, men det er et slags indie-kulturhus? Det er i hvert fall en del som skjer der av forestillinger og lignende. Jeg og ei fra klassen var der og så Casablanca i en liten kinosal. Gammel klassiker med tysk dubbing = klasse! Verdt å sjekke ut i hvert fall hvis du liker steder som er litt utenfor det ordinære.

    Nord-Ostsee-Kanal
    Kiel er ganske kjent for slusene i munningen av Kielkanalen, som er verdens mest trafikkerte kanal (!). Jeg var der med vertsfamilien min og så på skip som passerte, men det aller triveligste var å ta ferga (går ei lita personferge der) over til den andre siden av kanalen og gå langs promenaden. Der er det utrolig mange fine små mursteinshus, en kafé (Schiffer Kafé) som har kakao med vilt mye krem (muligheter for vaffel med like mye krem òg!) og et stilig fyrtårn. Det var bra nok i massevis for meg i januar, men jeg vil tro det er skikkelig fint der om sommeren!

    Holtenauer Straße & Schlemmermarkt Freund
    Kiel er nok ikke det største shoppingeldoradoet. Kjøpesenteret Sofienhof er riktignok temmelig stort, så er du virkelig ute etter å handle, er kanskje det det beste stedet å gå (det ligger blant annet en diger Hügen-Dubel-bokhandel der som jeg i hvert fall liker!). Er du mer interessert i å gå i ei koselig handlegata, anbefaler jeg å ta turen til Holtenauer Straße, der det er mye forskjellig, blant annet en stor uavhengig matbutikk med mye gøy, Schlemmermarkt Freund.

    Parker
    Noe av det fineste jeg vet om når jeg besøker nye byer er å finne parker. I Kiel er det flusst av små parker – det ligger to rundt to små innsjøer i sentrum, som er helt greie, men lenger opp (like ved Rezonans) ligger Schrevenpark med en liten innsjø i midten og mange kule fugler. Perfekt joggepark også, for den har en slags skogssti som går langs ytterkanten.

    Olympiazentrum Schilksee
    Akkurat dette er nok kanskje for spesielt interesserte, men nord for selve byen, i bydelen Schilksee, ligger anlegget som ble laget da OL i seiling ble holdt i Kiel i -72. Kiel er veldig stor på seiling (blant annet med regattaen i Kieluka/Kieler Woche), så det kan jo være spennende å se. Hvis ikke, kan det være kjekt å ta turen, om enn bare for å se hvordan området utenfor bykjernen er (helt annerledes!). Det er i hvert fall greit å komme seg dit med buss, og dessuten en ganske bra restaurant der!


  • Det blåser ute. Vinden pisker havet mot berget, mot steinene i fjæra, river tangen løs og legger den i kanten der sivet slutter og sanden begynner. Bølgetoppene er hvite; små snødekte fjell som i øyeblikket etter er borte. Hvem vet hva som kommer drivende i løpet av natta: flaskepost, rekved, ei gammel bensinkanne.

    Jeg ligger inne under dyna. Det knirker i veggene, jeg hører hvordan vinden tar tak. Men jeg er ikke redd for vinden, og jeg er heller ikke redd for bølgene og havet. Det får meg til å føle meg trygg. Hjemme.

    Et annet sted ligger en gutt alene, urørlig i strandkanten. 2500 mennesker har mistet livet eller er savnet i forsøkene på å nå Europa i ofte synkende farkoster over Middelhavet. Hittil i år har mer enn 300.000 flyktninger og migranter krysset Middelhavet til Europa.[1]

    Billetter på billigsalg: Ingen reisegaranti.

    Det er stille morgen når jeg våkner. Lyset ligger lett i vinduskarmen, vekkerklokka har enda ikke ringt. Mens jeg strekker meg etter brillene på nattbordet, suser jagerflyet over himmelen og henger et teppe av lyd etter seg. F-16 på treningstur. Jeg gir meg hen til et langstrakt gjesp.

    Franske jagerfly angriper IS-hovedstaden Raqqa. Har innledet bombetokt mot IS. Ti jagerfly har deltatt i angrepene og sluppet 20 bomber over byen.[2]

    Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep. Minst 97 av de drepte er barn.[3]

    Jeg kan ikke forestille meg å vokse opp et annet sted enn her, hvor havet er noe fortrolig og kjent og jagerflyene betyr trygghet. Men jeg er nødt til å gjøre et forsøk. Et forsøk på å forstå hva noen flykter fra.

    [1] «Stopp opp et øyeblikk og forestill deg at dette er ditt barn», 2. september 2015

    [2] Franske bombefly angriper IS-hovedstaden Raqqa, 15. november 2015

    [3] – Over 400 sivile syrere drept i russiske bombeangrep, 22. november 2015