• Frukttre i blomst

    God junimorgen! Det er lørdag. Jeg sitter på verandaen hos pappa og hører humlene summe, fuglene kvitre om kapp og en og annen båt kruse i skjærgården. Kan kjenne duften av granolaen som står i ovnen på kjøkkenet helt ut hit. Kvigene, som endelig kom ut på beite forrige helg, har funnet seg til rette nede ved strandkanten. Selv om våren på mange måter har vært tung, er det også mye fint i det hele. Dagene som går langsommere. Å ha muligheten til å være her ute ved havet, ha kontorplass med utsikt til nisene som titter opp en dag sjøen ligger helt stille. Jeg tuller ikke, det er sånt som skjer her. Og her er annet som har vært fint i det siste.

    Det lukter så godt av tomatplantene i veksthuset. Jeg vanner dem morgen og kveld nå når det er så varmt. Må stoppe opp for å kjenne litt ekstra på lukta av bladene hver gang. Det er en sånn trygg lukt. Det er det lille veksthuset hos besta og goffa. Mamma sine store, skinnende røde tomater på kjøkkenbenken hver dag hjemme om sommeren. Jeg fikk tomatplantene av naboen på Byneset i bytte mot et par squashplanter. Nå venter jeg spent på hva slags tomater som dukker opp. De blomstrer fint allerede.

    Yoga om morgenene har vært så viktig for meg de siste månedene. Stå opp litt i ørska, rulle ut matta og slå på Yoga med Adriene. Det har vært så godt å ha noe som markerer starten på dagen, før jeg setter meg ned foran dataskjermen. Så godt for både hodet og kroppen. Adriene har flere månedsutfordringer som er perfekt utfordrende for en nybegynner som meg. Jeg er ferdig med Revolution, nå er jeg i gang med Yoga Camp.

    Husker dere jeg skreiv om disse pannekakene i Manchester? For noen uker siden tenkte jeg at jeg skulle prøve og oppdaga noe som i hvert fall ligner på de utrolig myke, luftige pannekakene jeg ble servert. Trikset er bare å ta eggehvitene til side, piske dem stive og så vende dem inn før man steker pannekakene. Resultatet? Pannekaker som små skyer. Blåbæra jeg fant igjen i fryseren etter blåbærturen i 2013 er dessuten like gode til som honeycombsmøret i Manchester.

    Frukttre i blomst

    Frukttreet som plutselig blomstrer ute ved plattingen. Jeg spurte mamma hva slags tre det er, og fortalte at det var en kjerne eller en fruktstein ho hadde satt ned for mange år siden. Jeg veit det er slik naturen fungerer, men jeg kan ikke la være å kjenne på litt ærefrykt likevel? At noe så lite og uanselig kan bli noe så stort og vakkert. Mamma huska riktignok ikke hva slags frukt det er, så da er det bare å vente og se om det blir noe av det.


  • Grønnsaksåker

    Jeg er tilbake til grønnsaksåkeren etter ei uke i Trondheim. Om morgenen dagen jeg dro inn til byen var jeg oppe tidlig, tidlig. Det var t-skjortevær allerede før sju. En perfekt morgen for å plante ut de siste plantene jeg har hatt inne i veksthuset og så i de siste stykkene som var ledige.

    Grønnsaksåker

    Grønnsaksåker

    Her ser dere hele åkeren slik den så ut den siste dagen i mai. Dette bildet tok jeg før jeg kom i gang den morgenen forrige helg. Nå er brokkolien også ute – den står i rada til høyre. Brekkbønner, squash og gresskar i rada til venstre. Nederst står et stativ til sukkerertene jeg og bestefar ordna av en eldgammel hønsenetting og staurer vi fant i det gamle fjøset borti veien. Under fiberduken gjemmer flesteparten av kålplantene seg. Man kan jo se hvor store de har blitt allerede, der de står og løfter duken med bladene. Litt kjedelig er det å ikke kunne følge så nøye med plantene, men om jeg slipper unna kålfluer og -sommerfugler, så er det vel verdt det.

    Øverst har jeg sådd ulike typer salat, reddiker, spinat, gulrot, fennikel, pastinakk, beter, kålrot og nepe. Jeg tror alt har kommet opp nå, om enn bare som bittesmå spirer. Det samme har ugresset også, så fremover blir det ettermiddager i åkeren med lydbok på øret. Men det skal bli fint!


  • Jeg var i Oxford i slutten av mai i fjor. Jeg kom dit den dagen det var valg til Europaparlamentet. Jeg og en kollega som var på forskningsopphold i byen spiste middag på en pub mens vi så en gjeng Labour-folk som banket på dører i siste liten. Vi gikk langs elva i Jordan om kvelden, så på kanalbåtene og drakk øl på en terrasse som hang utover vannet. Det føltes smått surrealistisk. En sommerkveld i byen som på mange måter har symbolisert alt det jeg har elska ved England oppgjennom oppveksten. Magi og bøker og store tanker.

    Oxford er ganske surrealistisk i seg selv. Med porter, der det liksom skjuler seg egne verdener bak. Det er utrolig at det er mulig. Utenfor murene sitter en hjemløs, innenfor er det egne hjorteparker.

    Morgenen etter satt jeg på ei uteservering med utsikt mot Radcliffe Camera og jobba. Også gikk jeg gjennom byen i det som fremdeles var en tidlig formiddag.

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford

    Oxford


  • Om en liten måned skulle jeg egentlig ha reist tilbake til England og til Liverpool for noen uker. Det sier seg selv at det ikke blir noe av – men heldigvis finnes det andre måter å reise på. De siste månedene har jeg lest meg gjennom noen av bøkene jeg tok meg med tilbake i fjor. Fire bøker ble det til temaet England på leselista mi.

    A short history of England

    All together now? One man’s search of his father and a lost England – Mike Carter

    Det er mai 2016, og i underkant av to måneder til britene skal stemme over om de fortsatt skal være medlem i EU. Trettifem år tidligere, i 1981, gikk People’s March for Jobs fra Liverpool til London som en protest mot Thatcher og den stigende arbeidsledigheten i Storbritannia. Faren til Mike Carter, Pete, sto bak marsjen. Trettifem år senere går han selv opp den samme ruta for både å bli bedre kjent med sin egen far og med landet.

    Det er noe forlokkende i det å ta beina fatt uten helt å vite hvilke opplevelser turen kommer til å by på. Og det er også virkelig fint å kunne følge med når noen andre legger ut på vandring og skriver om det. I All together now? legger møtene Mike Carter har med tilfeldige mennesker og med folk tilknyttet marsjen i 1981 virkelig gode rammer for diskusjoner om utfordringene England står overfor i dag. Om industriarbeidsplasser som har forsvunnet, et utdanningssystem som ikke fungerer, og om hvordan den engelske overklassen er de som får lov til å fortelle historien om England utad.

    Engasjerende og viktig om det engelske samfunnet.

     

    Bird Cottage – Eva Meijer

    Dette er ei sånn søt bok som det virkelig går an å kose seg med. Den er basert på livet til Len Howard, en fiolinist fra London som halvveis i livet bestemte seg for å gi opp musikkkarrieren og flytte ut på landet for å studere fugler. I det lille huset i Sussex, Bird Cottage, prøver hun å legge til rette for at fuglene skal være minst mulig forstyrret slik at hun kan studere dem i sitt naturlige habitat. Boka veksler mellom fortellingen om Howard sitt liv og fortellinger om livet til blåmeiser og rødstruper og spurver. Det var akkurat det jeg trengte å lese når verden gikk i unntakstilstand.

    A short history of England

    A short history of England – Simon Jenkins

    Englands historie fra romernes inntog til moderne tid på i underkant av 300 sider. Det hadde nok vært mer presist å si at A short history of England er en kort historie om engelske monarker og statsministre, for det er stort sett det den er. I den forstand er det ei veldig informativ bok, men kanskje ikke den type bok som gjør at informasjonen fester seg og heller ikke så interessant om man allerede har en del kunnskap om engelsk historie. Jeg skulle gjerne sett at den bød på mer kontekst og lange linjer, mer plass til kultur og tradisjoner som kan forklare England som det er i dag. Men som en rask gjennomgang av engelske statsledere, er det ei helt ok bok.

    Dances with the daffodils – Matthew Connolly

    Jeg var innom en liten bokhandel i Grasmere da jeg gikk i Lake District i fjor, Sam Read, og spurte om de hadde noen bøker fra området. En av bøkene jeg fikk med meg derifra var Dances with daffodils. Boka er gul som påskeliljer, utgitt på eget forlag, og er løst basert på Dorothy Wordsworth, søstra til dikteren William Wordsworth. Boka følger en plaga mann fra Grasmere som vender tilbake til landsbyen på starten av 1800-tallet etter å ha vært borte halve livet, bare for å oppdage at familien hans er borte. Men ute i eng av påskeliljer møter han Dorothy og blir selvsagt forelska. For å være ærlig, var boka ganske platt – men til gjengjeld var det likevel fint å kunne drømme meg tilbake til stedene jeg besøkte i fjor sommer.

    Her kan dere lese om da jeg var på besøk hos Wordsworth.


  • Jeg våkna til gjøken en dag forrige uke. Den holder til ute på en av øyene her. Koko, koko. Nå nærmer sommeren seg, er det som om den sier. Nå føles snøen som kom uka før 17. mai som evigheter siden, det blir både grønnere og varmere for hver dag. Endelig er det mulig å ta fatt på prosjekt grønnsaksåker!

    I dag planta jeg ut de første plantene fra veksthuset i åkeren. Sju sorter kål. For de spesielt interesserte, her er ei liste over kålsortene jeg har i år: Grønnkål (Westlander winter), grønnkål (Roter Grünkohl), rødkål (Kissendrup), hodekål (Blåtopp Kvithamar), blomkål (Neckarperle), knutekål (Azur Star) og rosenkål (Idemar). Alle fra Solhatt.

    Grønnkålen føler jeg meg trygg på at skal bli bra – den er så takknemlig å dyrke. Resten er jeg spent på. Knutekål og rosenkål har jeg prøvd meg på før, uten at det har blitt noen suksess. Litt for lite tålmodighet og litt for lite plass. De andre sortene tester jeg for første gang.

    På lørdag sådde jeg også, etter at vinden som hadde stått på noen dager endelig ga seg. Jeg skal vise dere etterhvert som det kommer opp!

    Asparges

    I toppen av åkeren står ei rekke asparges og strekker seg. Fremdeles er de bittesmå, men jeg gleder meg sånn til de skal bli middag.

    Og her ute står resten av plantene fra veksthuset og venter. De skal få noen netter inne enda, men i slutten av uka tenker jeg de sikkert begynner å bli klare til å ut de også.

    Jeg blir så fornøyd når jeg ser squash- og gresskarplantene. Alle frøene jeg sådde spirte, og nå ser de ganske bra ut må jeg si. Riktignok glemte jeg å merke dem da jeg sådde. Nå har jeg tre typer squash og en sort gresskar og overhodet ikke peiling på hva som er hva. Men da blir det ekstra spennende å se hva som dukker opp utover sommeren! Foreløpig er denne favoritten, med de taggete, mønstrete bladene.