Kristine Graneng

  • Engelske suvenirer i bokhylla

    Engelske bøker

    Bøkene jeg hadde med meg fra England er alle små suvenirer. Det er den velbrukte utgaven av White Teeth jeg kjøpte i en bruktbokhandel i Manchester der jeg fikk velge meg ei frukt som var med på kjøpet. Jeg tok en appelsin. Den lille samlingen av diktene til Wordsworth som jeg kjøpte i Grasmere etter å ha besøkt huset der han bodde. Bill Brysons Icons of England som var med meg på tur rundt i Peak District. The Silence of the Girls, som jeg kjøpte på Blackwell’s i Oxford. Nå står de i bokhylla mi og venter på å bli lest.

    I mars er lesetemaet mitt England. Jeg tenker at det får være bøker som enten er satt til England eller handler om England på en eller annen måte. Det er nok bøker å ta av, som dere ser. Høyest på lista mi nå står Haweswater av Sarah Hall, Dances with Daffodils av Matthew Connolly og Bird Cottage av Eva Meijer. De to første fikk jeg anbefalt i en koselig liten bokhandel i Lake District da jeg spurte etter bøker fra området. Slik så det ut der. Den tredje er en roman som handler om Len Howard, som flyttet fra London til et lite hus ute på landet helt sør i England og viet resten av livet sitt til å studere fugler. Høres ikke det ut som perfekt marslesning?

    Jeg tenkte det kunne passe fint med engelsk tema her på bloggen også denne måneden. Ta en liten tur til Oxford og Manchester og tilbake til Liverpool, kanskje? Det frister ikke noe særlig å reise til England nå, men i bøker og på internett kan man heldigvis reise så mye man bare vil.

  • Å dele kontor med ei som bjeffer

    Hei! Hvordan har dere det? Jeg pakka sakene etter lunsj i går og forlot universitetet som allerede nesten var tomt. Stakk nedom byen og kjøpte to poser kaffe. På bussen utover gikk pressekonferansen med statsministeren over radioen, skoleungene diskuterte om de skulle være hjemme i dag eller ikke. Det er merkelige dager.

    Det var helt hvitt utenfor vinduene da jeg våkna i morges. Snøstorm. Det første jeg gjorde etter frokost var å sette opp et kontor på stua. Før har jeg brukt å sitte ved kjøkkenbordet når jeg har jobba hjemme, men det fungerer ikke i lengden. Jeg trenger et eget sted å jobbe. Egne arbeidsrutiner for hjemmekontoret. Så nå har jeg et lite bord på stua med utsikt ut til hagen, i hvert fall når det ikke blåser og snør som mest. Her skal jeg sitte og arbeide de neste ukene. Ny hverdag, nye rutiner. Jeg har allerede avtalt kaffepause på skype med en kollega på mandag.

    Den største utfordringa i dag har vært at ho jeg deler kontor med nå bjeffer litt mer enn jeg er vant til – men etter lunsj gikk vi oss en tur ut i snøværet og blåsten. Ned til fjorden som var grønn og høy i vinden. Rajsa kava som en sel i nysnøen. Jeg kosa meg med skyene som drev forbi. Blå himmel i det ene øyeblikket, mørke byger i det neste. Og i en av de stundene der himmelen var åpen, kom sola fram og varma iskalde kinn.

  • Fem bøker fra februar

    Skal vi ta en titt på bøkene jeg leste i februar? I februar var temaet på leselista mi politikk, og jeg gjenoppdaga hvor kort vei jeg egentlig har til biblioteket. Fra kontoret mitt er det bort en gang og over ei trapp, også er jeg der – da er det fort gjort å plukke med seg noen flere bøker hjem enn de man egentlig rekker over. Fremdeles har jeg noen liggende jeg kunne tenke meg å komme i gang med så snart som mulig.

    Men nå er det ny måned, ny tema. På tide å sette punktum og oppsummere.

    Politiske bøker

    Det hjelper tilsynelatende på leselysten min å ha en mer strategisk tilnærming til lesingen. Fem bøker ble det i februar!

    Først ut var Knut Arild Hareides Det som betyr noe. Om den har jeg egentlig ikke så mye å si? Det er ei bok som står mer som et monument for et viktig politisk oppgjør i KrF enn den vekker nye tanker. Når jeg leser den to år etter er det i hvert fall lite som overrasker. Siste bok ut var Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Den er et godt innlegg i en del av norsk europadebatt som nesten er ikke-eksisterende. Et tydelig argument for at EU skal spille en helt sentral rolle i framtida og at Norge bør være med. Men enda mer interessant synes jeg er at boka er en god innføring i hva som rører seg i europeisk politikk, utover krisebildene vi stort sett får servert i media. Sten Inge Jørgensen skriver godt og informerende (Tyskland stiger frem er ei anna bok som kommer med sterk anbefaling fra meg!). Aller best er han riktignok når han trekker fram enkelthistorier og knytter dem inn i en større sammenheng.

    Den sterkeste leseopplevelsen jeg hadde i februar var Mamma er trygda av Mímir Kristjánsson. Det er en personlig skildring av hvordan det er å leve med ei mor som er kronisk syk, men samtidig et spark til oss som samfunn og til trygdesystemet. Det fineste med denne boka er hvor ærlig den er. Hvor tydelig det er Kristjánsson skriver fra sitt eget perspektiv.

    Jeg fant noen politiske romaner også, jeg gjorde det. Jeg fikk noen gode tips fra dere (se her – takk, Stine og Lotta!), men jeg holdt meg til bøker med politikere i hovedrollen denne gangen. Den første jeg leste var Åslaug Hagas I de innerste sirkler. Haga, tidligere statsråd og leder for Senterpartiet, skreiv denne romanen i tida etter at hun trakk seg fra politikken, etter høyt mediepress etter flere uheldige saker. Det ligger en slags thriller og lurer i bakgrunnen, men mest av alt er det maktspill og utførlige beskrivelser av handlingsgangen i statsråd på slottet. Ikke det mest velskrevne jeg har lest og den byr heller ikke på de store overraskelsene. Samtidig er det interessant lesning, både sett i lys av konteksten den ble skrevet i og i dagens politiske situasjon.

    Den andre romanen jeg leste i februar var en britisk politisk thriller: The Knives av Richard T. Kelly. David Blaylock er innenriksminister fra toryene og sliter med sterk kritikk fra alle kanter. Å lese denne var som å lese det jeg vanligvis leser på jobb for tida – om innvandringspolitikk, nasjonale ID-kort og terrorbekjempelse. Den ligger nært opp til dagens politiske bilde og jeg antar at det er en nokså realistisk framstilling av livet i Whitehall – men boka er samtidig ispedd mer personlig drama og action enn det selv Daily Mail klarer å stille opp med. Først og fremst var den underholdende, men kanskje ikke så mye mer.

    Hva leste dere i februar?

  • Vinterklisjé

    Myk nysnø som knitrer under skoene. Det er kanskje vinterens aller fineste klisjé? Vinteren kom skikkelig en dag i slutten av februar, og nå har den vært her noen uker, med klare fine dager, lyse morgener og lyse kvelder. En skikkelig magisk senvinter. En sånn som byr på formiddagsturer over myra i helt uberørt snø og pølser på termos i solveggen nede ved sjøen etter jobb.

    Men i dag merkes det at det er mars. Nå begynner det å våres – det er ganske magisk det også. Snøen ligger bare flekkvis igjen fordi sola har tatt tak, de første hestehovene har dukket opp, og rådyrene står oppi bakkene hver morgen. Her en dag telte jeg 28 stykker bare på den korte turen ned fra gården og til bussen.

  • Hvor er de politiske romanene?

    Nå er det tid for bokprat! Jeg har jo satt meg noen mål for leseåret 2020, ett tema for hver måned. Og det er jo ekstra gøy å kunne dele litt av leseopplevelsene – og tankene rundt hva jeg leser.

    I februar er temaet på leselista mi politikk. Hvor starter man? Politikk kan jo være så mye. Jeg laga meg ei mental liste før jeg begynte å tenke på hva jeg ville lese denne måneden. På den finnes politiske memoarer og biografier – kanskje det jeg hadde mest i tankene da jeg satte temaet opp på lista. Men også bøker som skildrer samfunnsfenomen som oppfattes som politisk styrte på et eller annet vis. Bøker som rommer nye tanker om hvilken retning vi skal i og bøker som stiller kritiske spørsmål og setter ting på spissen.

    Sakprosa om politikk er det virkelig ikke noe problem å finne. Derimot har jeg vært skikkelig på leit for å finne noe skjønnlitterært som kan passe til temaet. De fleste av de bøkene jeg kommer på er bøker jeg allerede har lest: 1984 av Orwell; Går, gikk, har gått av Erpenbeck; 25. septemberplassen av Solstad; En folkefiende av Ibsen – bare for å nevne noen. Det aller meste kan leses inn i en politisk kontekst, men det er lite fiksjon som jeg oppfatter som veldig tydelig politisk. Særlig er det vanskelig å finne noe som handler om dem som styrer. Er det vanskelig å skrive spennende om maktkamper og politiske prosesser? Føles det kanskje ikke som nødvendig å konkurrere med virkeligheten? Eller er det bare jeg som enten ikke har leita godt nok eller har en for snever definisjon av hva man kan regne som en politisk roman? Har dere noen tanker – eller tips?

    Foreløpig både koser jeg meg og blir utfordra av den fine bunken sakprosa jeg har lånt på biblioteket. Der er blant annet Mímir Kristjánsson sin Mamma er trygda og Vi som elsker Europa av Sten Inge Jørgensen. Førstnevnte leste jeg ferdig i går, ute i sola nede ved sjøen, med sjokoladebolle og te på termokoppen.