Kristine Graneng

Om det er noe jeg virkelig savner ved å være yngre, er det gleden over å glede meg til noe. Det er jo ikke det at jeg ikke ser fram til ting lenger. Følelsen er bare ikke like overveldende. Kanskje er det ikke bare en aldersgreie, kanskje handler det også om at det meste er mer tilgjengelig nå og at det finnes så mye mer å velge i. Det er så enkelt å fylle ventetida.

Men så finner jeg noe å glede meg til, og så pirrer det litt likevel. I høst var det den ukentlige episoden av Den mørke materien. Samtidig lå denne og venta – The Secret Commonwealth. Det er den andre boka i triologien The Book of Dust. Første bok, La Belle Sauvage, er satt til begynnelsen av Lyra Silvertongue sitt liv. Jeg lovet meg selv at jeg skulle lese Den mørke materien, de tre første bøkene fra Pullman sitt univers, før jeg tok fatt på denne nye som er satt til flere år senere. Det var et hjertelig gjensyn med bøkene jeg sist leste da jeg gikk på ungdomsskolen. Men nå etter jul var det endelig tid for neste episode om fortellingen om Lyra og Pan.

I The Secret Commonwealth har Lyra rukket å bli tyve år. Ho er fremdeles i Oxford, men springer ikke lenger på hustakene. Lyra leser bøker og tenker intellektuelle tanker. Det er ikke Pan like begeistra for. Han er kritisk til Lyras nye rasjonelle tanker, og de vidt forskjellige oppfatningene deres av verden skyver dem fra hverandre. Samtidig er det bevegelser ute i den store verden. Maktkamper og mystiske elementer som knyttes sammen og etter hvert fører Lyra ut på en ny reise, langt bort fra England og østover.

Jeg koste meg med boka. De beste delene av The Secret Commonwealth synes jeg er de som handler om forholdet mellom menneskene og daimonene deres, sjelen som i Lyra sin verden eksisterer utenfor kroppen i form av et dyr. Aller mest er det forholdet mellom Lyra og Pan som er sentralt i historien, men på reisen deres møter vi flere mennesker som utfordrer det mer entydige bildet av forholdet mellom menneske og daimon i de første bøkene.

Samtidig er boka veldig handlingsdrevet, særlig siste halvdel. Det er på både godt og vondt. Jeg var ikke helt klar over at dette var andre bok i en triologi før jeg kom til slutten, men jeg begynte å ane uråd da det var femti sider igjen og en hel bunt av løse tråder. Så vær advart på forhånd om at boka ender brått, så slipper dere den samme ubehagelige overraskelsen. Frustrasjonen over å ikke kunne lese videre, er det derimot vanskelig å gjøre noe med. Foreløpig er det ikke sagt når neste bind kommer.

Så kanskje blir det gjenlesning igjen før den tid. Utgaven min er så fin – med illustrasjoner og navnetrekket til Philip Pullman med blå penn. Det er stas.