• Det er så mørkt ute nå. Bekmørkt. Vinden rister i huset, det knirker i veggene, og regnet pisker mot rutene.

    Så da passer det godt å ta en tur tilbake til en lys vårdag i Edinburgh.

    Jeg våkna til en stille morgen med fuglekvitter utenfor vinduene og følte meg så fornøyd. Jeg hadde bestemt meg kvelden før for å komme meg opp i rett tid for å dra på formiddagstur. Det var som om dagen også hadde bestemt seg for at det skulle være en god idé. Så da la jeg i vei i retning Arthur’s Seat.

    Se på dette! Jeg gikk opp på baksida, starta fra området ved universitetet. Det var et godt valg. Stien er mye brattere på den siden, men utsikten er fantastisk hele veien opp og det var nesten ikke folk der da jeg gikk der. En eldre mann i hatt kløv opp foran meg, satt oppe like før toppen og speida utover da jeg kom etter. Han så ut som om han gjorde det samme hver dag.

    Det tror jeg nesten jeg også hadde gjort om jeg hadde bodd der nede.

    Her lyver bildene. Ikke om utsikten og ikke om gulltornen, men om hvor folksomt det var på toppen. Fullt av franskmenn som poserte og selfiestenger.

    Nede ved enden av den andre stien ligger ruinene av St. Anthony’s Chapel på en annen liten høyde.

    Der tok jeg en pause med skotsk sjokolade som airbnb-verten min hadde sendt med meg. Å bo hjemme hos noen gjennom airbnb var virkelig en fin måte å reise på når jeg dro rundt på egenhånd slik. Det er godt å vite at man er sikker på å treffe noen å slå av en prat med når man reiser alene.

    Stien på den andre siden stopper nede ved Holyrood Palace, slottet til Elizabeth i Edinburgh.

    Og der ligger også det skotske parlamentet som ofte blir referert til som Holyrood. Utenfor satt disse fire og forsøkte å få politikerne i prat.

    Vi hopper raskt videre til senere på dagen, etter en god dusj og etter en veldig hyggelig kopp kaffe med Victoria (som hadde lokka meg til byen med de stemningsfulle bildene sine). Da gikk jeg gjennom The Meadows og opp til Roseneath Street. Det er så mange fine bruktbokhandler i Edinburgh. Noen nokså dyre, men her fant jeg en jeg likte godt. Med flagg i vinduet og bookshop i store bokstaver over fasaden.

    Også en fin blomsterbutikk. Men den gikk jeg forbi, for jeg hadde et annet mål i sikte.

    Garn!

    Jeg leita jo forgjeves etter ull i Liverpool, men fant aldri noe annet enn akryl. Lykka var stor da jeg kom til Edinburgh og endelig kunne klemme på skikkelige nøster igjen. Det er flere garnbutikker i Edinburgh, men jeg rakk bare innom denne – Be Inspired Fibres. Jeg kjøpte to nydelige nøster, håndfargede i nyanser av blått og grønt og fikk en lang prat om strikking i Skottland og Brexit og skotsk uavhengighet og rykter om Johnson og Cameron på kjøpet.

    Åh, Edinburgh, så hyggelig du er!

    Jeg måtte en tur (eller to) gjennom Greyfriars Kirkyard for å lese navn på gravstøttene også. Her ligger Potter og McGonagall og Black og Scrymgeour og Thomas Riddell. Jeg tror man kan lese mye av Rowlings inspirasjon inn i byen, uten at det egentlig var slik det skjedde, men det er jo gøy – å finne igjen noe av magien i virkeligheten. Og Greyfriars er et stemningsfullt sted, uavhengig av mytene og assosiasjonene som har kommet til i nyere tid. Med store, gamle trær, de massive gravstøttene, steinmurene og slottet som ruver på åsen bortenfor.

    Fargerike Victoria Street.

    Slottet.

    Og med denne utsikten, mot Arthur’s Seat der jeg starta dagen, avslutter jeg denne fredagen i den skotske hovedstaden. Den mest fotogene byen jeg har vært i. Og enda har jeg en dag å titte tilbake på.

    Se også: Torsdag i Edinburgh


  • Ett år og 54 bøker senere. Det er mange bøker og mange sider, dét. Jeg tror ikke jeg har lest så mye siden jeg pløyde Frøken Detektiv og Bobsey-barna på skolebiblioteket? Her er de beste leseopplevelsene fra 2019.

    Årets fantasy

    The Bear and the Nightingale – Katherine Arden

    The Bear and the Nightingale er full av magi og dramatikk. Den handler om Vasya som kan snakke med mytiske skapninger ingen andre kan se, men som stadig svinner bort fordi ingen lenger tror på dem. Historien er satt til Russland i middelalderen, og i kjernen er kampen mellom den gamle folketroa og kristendommen. Herlig underholdende.

    Årets morsomste

    Dette er også Noreg: Kommunal feelgood – Jens Kihl.

    Jens Kihl har lagt ned en skikkelig innsats og besøkt alle norske kommuner (før kommunereformen). Det har det blitt bok av – ei som er både humoristisk og informativ om norske kommuner, små og store. Og usedvanlig slagkraftig om kommunale slagord.

    Årets lydbok

    Søsterklokkene – Lars Mytting

    Om stavkirker, gamle myter, romantikk og lengsel i Gudbrandsdalen på slutten av 1800-tallet. Godt fortalt av Kai Remlov.

    Les lengre omtale av Søsterklokkene her.

    Hemningsløs – Ola Henmo

    Årets mest inspirerende

    Geriljahagen – Kari Gåsvatn

    Debattene om hva vi skal spise og hvordan vi skal produsere maten blir fort veldig polarisert. Boka til Kari Gåsvatn er et godt, nyansert innlegg til de diskusjonene. I Geriljahagen skriver ho om den lille geriljahagen sin i Oslo, om maktkjeder i internasjonal matproduksjon, om spennede prosjekter rundt om i Norge og utlandet. Det er ei bok som virkelig har inspirert meg til å tenke litt nøyere over hvilken mat jeg handler og som har gitt meg en skikkelig dytt i prosjekt grønnsakshage.

    Årets tankevekkere

    Hemningsløs: Historien om Torstein Lerhol – Ola Henmo

    Torstein kjenner jeg godt fra politikken. Han er en kunnskapsrik, rappkjefta fyr. Når man prater med Torstein, leder det alltid til gode diskusjoner. Men han er også definitivt den letteste voksne personen jeg kjenner, med en muskelsykdom som setter klare fysiske begrensninger. I vår kom biografien om Torstein, og Ola Henmo har gjort en virkelig god jobb. Torstein sin historie er ikke bare en historie om en fyr med utrolig stå på-vilje og et skarpt hode som følger – og oppnår – drømmer. Det er i aller høyeste grad også en fortelling om betydningen av de rundt som stiller opp og et samfunn som gir plass.

    Eg snakkar om det heile tida – Camara Lundestad Joof

    Eg snakkar om det heile tida er ei kort bok som rommer mye. Jeg leste den en kveld i byen mens jeg satt og venta på skyss hjem, og ble bare sintere og sintere. Lundestad Joof skriver om egne opplevelser som mørkhuda kvinne og om hvordan hun igjen og igjen må konfrontere rasismen. «Du kan få bere denne boken i veska. Det er kanskje det eg vil. At vi ber dette saman,» skriver ho. Ei viktig bok å lese for oss som ikke har de erfaringene.

    Norra Latin - Sara Bergmark Elfgren

    Årets ungdomsbok

    Norra Latin – Sara Bergmark Elfgren

    Tamar bor i Östersund og drømmer om å bli skuespiller. Ho søker seg til dramalinja på Norra Latin i Stockholm og kommer inn. Der går også Clea, barneskuespilleren Tamar har fulgt med beundring på avstand. På Norra Latin er det kort vei mellom myter og sannhet, og året på Norra Latin viser seg å bli mer enn bare dramatikk på scenen. Spennende tenåringsroman!

    Årets klassiker

    Jane Eyre – Charlotte Brontë

    Jeg er litt skeptisk til de gamle engelske klassikerne etter å ha prøvd meg på Wuthering Heights gjentatte ganger uten hell, men i høst bytta jeg den ut med Jane Eyre og ble virkelig positivt overraska. Den kan godt stå på lista over klassikere man en gang må lese.

    Årets sterkeste

    Homegoing (Komme hjem) – Yaa Gyasi

    Den romanen som sitter mest i meg etter fjoråret er Homegoing. Det var månedens bok i Enslagsbokklubb i februar. Den starter med Effia og Esia i Ghana og følger slektsledd etter slektsledd videre, nesten i novelleform. Lettlest og velskrevet, men samtidig tung å fordøye.

    Mer om Homegoing og to andre gode bøker jeg leste i vinter her.


  • Vinterskogen

    I mellomjula har jeg sittet på stua og bladd gjennom bildene mine fra det siste året for å lage den årlige fotoboka. I arkivet for 2019 finnes det britiske byer og sauer på den engelske landsbygda. Tekopper med melkeskyer. Venner som spiser is i den tyske hovedstaden. Pommes frites ved europaparlamentsbygningen i Brussel. Sene sommerkvelder jeg nesten hadde glemt. Den første turen med Rajsa i skogen. Morgener ved kjøkkenbordet. Det er ganske overveldende hvor opplevelsesrikt året har vært. Men det er en fin tanke å ta med seg inn i det i det kommende året – hvor mye alle de nye dagene kan romme av stort og smått.

    Nå er vi i 2020, og jeg har satt meg som nyttårsforsett å ta året litt som det kommer. Ingen store planer. Hittil har det bydd på stiv kuling og ei søvnløs natt, så jeg har svart med en hel dag på sofaen. Jeg sovna med brillene på skeiva i ettermiddag og våkna til gledesrop da Lindvik vant i Garmisch-Partenkirchen. Og nå lukter det herlig av pinnekjøtt og svibler her hjemme. Det skal bli godt å komme tilbake til hverdagen nå, men jula skal få henge igjen litt enda. Vi må jo få tømt kakeboksene! Kanskje rekker vi ett kaffebesøk til inne på julestua før det er på tide å rydde denne jula bort?

    Ønsker dere alle et godt nytt år!

    Rajsa i vinterskogen

    Vinterskogen


  • Lysøysundet

    Det var en så herlig, myk morgen mandag forrige uke. Jeg var hjemme i Lysøysundet enda og snøen lå tykt rundt huset. Det skjer jo nesten aldri at snøen legger seg slik helt ute på kysten. I hvert fall ikke på denne siden av jul. Enten regner den bort eller så blåser den på havet. Men så hender det seg at snøen som har falt natta gjennom blir liggende en sjelden gang. Og da er det så fint når det treffer seg slik at det skjer akkurat når jeg er hjemme.

    Lysøysundet

    Jeg skulle kjøre inn til byen på jobb, men morgenen var så herlig at jeg utsatte det ei lita stund for å ta meg en tur ut i den blå demringstimen. Bestefar ble med meg ut for å hente einer. Her på Byneset må man lete lenge i skogen for å finne en skikkelig busk, men rundt gården hjemme vokser den nesten som trær rundt gårdsveien og oppover bergene. Vi slo snøen av et skikkelig prakteksemplar. Jeg pekte, og han klippet greiner. Nesten hele bagasjerommet fullt.

    Advent

    Er ikke einer er den fineste veksten å ha på bordet til advent? Den står seg lenge og er vinterlig og fin. Også er den heller ikke for julete til at vi som tviholder på at jula ikke starter før julaften kan godta det. Så kan granbaret og julestjernene og sviblene med den gode lukta komme inn når det nærmer seg julaften. Nå er det ikke så lenge til.

    Advent

    En liten kar fra Østfold har også flyttet inn. Mamma var på førjulsbesøk og hadde strikket en liten nisse til oss. Nå bor han midt oppi einerkvasten på kjøkkenbordet, for der får han være i fred.


  • Snøsøsteren

    God andre søndag i advent! Jeg er hjemom på besøk hos bestemor og bestefar, ute ved kysten. Til middag i dag leste jeg to vers med hjelp fra bestemors klipp-og-lim fra 1973, gulnet avispapir på fiolett papp. Bestefar tente to lys for håp og glede. Og med mørket kom snøen. I kveld var vi i kirka på førjulskonsert. Da vi kom dit, var noen i ferd med å koste trappa, lys sivet ut fra vinduene og snøfnuggene dansa i skinnet fra lyktene ved porten.

    Jeg har stått opp litt tidligere hver dag denne uka, laga meg en kopp kaffe før jobb og lest noen sider. Det ble Snøsøsteren i år. Akkurat passe lange kapitler for en kort stund på morgenkvisten. Illustrasjonene er helt magiske også. Jeg drømmer meg sånn inn i bildene fra Villa Kvisten. Bildet over minner meg om vår eiga penstue, den vi nesten bare bruker til jul. Nå er det ikke så lenge igjen til det er tid for å pynte der også. Hente inn juletreet, sette svibler i vinduskarmene, fyre i ovnen.

    Jeg har også lånt Advent av Gunnar Gunnarsson på biblioteket. Den leser jeg i når jeg har noen minutter ekstra til overs. Men hittil har det ikke skjedd så veldig ofte.

    Snøsøsteren og Advent

    Her finner dere tips til fine adventsbøker.