Det er så mørkt ute nå. Bekmørkt. Vinden rister i huset, det knirker i veggene, og regnet pisker mot rutene.
Så da passer det godt å ta en tur tilbake til en lys vårdag i Edinburgh.
Jeg våkna til en stille morgen med fuglekvitter utenfor vinduene og følte meg så fornøyd. Jeg hadde bestemt meg kvelden før for å komme meg opp i rett tid for å dra på formiddagstur. Det var som om dagen også hadde bestemt seg for at det skulle være en god idé. Så da la jeg i vei i retning Arthur’s Seat.
Se på dette! Jeg gikk opp på baksida, starta fra området ved universitetet. Det var et godt valg. Stien er mye brattere på den siden, men utsikten er fantastisk hele veien opp og det var nesten ikke folk der da jeg gikk der. En eldre mann i hatt kløv opp foran meg, satt oppe like før toppen og speida utover da jeg kom etter. Han så ut som om han gjorde det samme hver dag.
Det tror jeg nesten jeg også hadde gjort om jeg hadde bodd der nede.
Her lyver bildene. Ikke om utsikten og ikke om gulltornen, men om hvor folksomt det var på toppen. Fullt av franskmenn som poserte og selfiestenger.
Nede ved enden av den andre stien ligger ruinene av St. Anthony’s Chapel på en annen liten høyde.
Der tok jeg en pause med skotsk sjokolade som airbnb-verten min hadde sendt med meg. Å bo hjemme hos noen gjennom airbnb var virkelig en fin måte å reise på når jeg dro rundt på egenhånd slik. Det er godt å vite at man er sikker på å treffe noen å slå av en prat med når man reiser alene.
Stien på den andre siden stopper nede ved Holyrood Palace, slottet til Elizabeth i Edinburgh.
Og der ligger også det skotske parlamentet som ofte blir referert til som Holyrood. Utenfor satt disse fire og forsøkte å få politikerne i prat.
Vi hopper raskt videre til senere på dagen, etter en god dusj og etter en veldig hyggelig kopp kaffe med Victoria (som hadde lokka meg til byen med de stemningsfulle bildene sine). Da gikk jeg gjennom The Meadows og opp til Roseneath Street. Det er så mange fine bruktbokhandler i Edinburgh. Noen nokså dyre, men her fant jeg en jeg likte godt. Med flagg i vinduet og bookshop i store bokstaver over fasaden.
Også en fin blomsterbutikk. Men den gikk jeg forbi, for jeg hadde et annet mål i sikte.
Garn!
Jeg leita jo forgjeves etter ull i Liverpool, men fant aldri noe annet enn akryl. Lykka var stor da jeg kom til Edinburgh og endelig kunne klemme på skikkelige nøster igjen. Det er flere garnbutikker i Edinburgh, men jeg rakk bare innom denne – Be Inspired Fibres. Jeg kjøpte to nydelige nøster, håndfargede i nyanser av blått og grønt og fikk en lang prat om strikking i Skottland og Brexit og skotsk uavhengighet og rykter om Johnson og Cameron på kjøpet.
Åh, Edinburgh, så hyggelig du er!
Jeg måtte en tur (eller to) gjennom Greyfriars Kirkyard for å lese navn på gravstøttene også. Her ligger Potter og McGonagall og Black og Scrymgeour og Thomas Riddell. Jeg tror man kan lese mye av Rowlings inspirasjon inn i byen, uten at det egentlig var slik det skjedde, men det er jo gøy – å finne igjen noe av magien i virkeligheten. Og Greyfriars er et stemningsfullt sted, uavhengig av mytene og assosiasjonene som har kommet til i nyere tid. Med store, gamle trær, de massive gravstøttene, steinmurene og slottet som ruver på åsen bortenfor.
Fargerike Victoria Street.
Slottet.
Og med denne utsikten, mot Arthur’s Seat der jeg starta dagen, avslutter jeg denne fredagen i den skotske hovedstaden. Den mest fotogene byen jeg har vært i. Og enda har jeg en dag å titte tilbake på.
Se også: Torsdag i Edinburgh
