• Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.

    For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.

    Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.

    Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.

    Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.

    Men etter en liten omvei bar det videre oppover.

    På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.

    Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.

    Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.

    Disse fargene!

    Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.

    Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.


  • Sauer

    – De morgenene det er så vakkert at jeg må stoppe på vei til jobb. Når sola så vidt bryter gjennom skydekket over Vassfjellet, snøen ligger som et kniplingsduk over bygda og det står noen rådyr og beiter borti åkerkanten.

    – Julesangene vi har begynt å synge i koret. Jeg gikk en hel dag forrige uke og sang på Romjulsdrøm. En sku ha vørri fire år i romjuln. Da julelysa brente dagen lang. Det er kanskje den koseligste julesangen jeg kan.

    Sauer

    – En formiddagstur for å hilse på naboene som kom flyttende til sletta i løpet av sommeren. De er de mest sjarmerende naboene man kan tenke seg.

    – Lørdag i byen med mamma. Gå i bruktbutikker og se på julepynt, spise god lunsj på Bakklandet og tusle rundt i gatene og legge merke til hus man aldri har lagt merke til før.

    Sauer

    – Agnes Ravatn på biblioteket en fredagskveld. I egen morsomme person. Og jeg som er så glad for at jeg helt fint klarer å dra på slikt alene (selv om det jo er enda koseligere med selskap), for tenk så mye man går glipp av hvis man alltid er avhengig av å være to.

     


  • Det har snødd stille i hele dag. Helt lett. Sånn snø man tror det ikke skal bli noe av. Men da jeg gikk ut med søpla tidligere i kveld lå gårdsplassen hvit og fin, og Arkibald kom smettende inn med snøfnugg i pelsen. Jeg håper den blir værende ei stund. November er mørk nok som den er.

    Jeg var oppe i skogen i dag. Petter stakk hodet inn på kjøkkenet og fortalte at de hadde skutt den siste elgen. Jeg tok med meg kopp og sitteunderlag for å bli med ut og se. Skogen er så herlig nå. Frossen og rimet og likevel grønn. Rajsa var helt over seg da vi kom fram. Sprang i runder rundt elgen og snuste mens vi drakk kaffe og kakao. I ettermiddag har ho stort sett ligget langflat på gulvet og sovet. Jammen fortjener ho en skikkelig hvil etter den lange elgjakta i år.

    November

    Håper dere får ei god uke! Her er sånt som var fint uka som var:

    – Cappuccino fra kafeen og en rusletur rundt campus midt på dagen mens det enda er lyst.

    – Å bli invitert med inn fra kulda på en kopp te av ei venninne mens jeg ventet på bussen min hjem en kveld jeg hadde vært på foredrag i byen.

    – Å lese ferdig ei novelle før jeg sovner til kvelds.

    – Nybakte kanelsnurrer.

    – Rådyret oppe på åkeren som var det første jeg så da jeg slo opp øynene i morges.

     


  • His Dark Materials

    Jeg har lengta så lenge nå, og på mandag var det endelig premiere på Den mørke materien (HBO). Philip Pullmans univers med smarte unger, snakkende isbjørner og sjeler som lever på utsiden av kroppen som dyr! Det skal bli så spennende å se hvordan historien om Lyra og Pantalaimon gjør seg som serie. Det kommer en episode hver uke, og den første lover godt. Daimonene er så fine, Lyra og Roger er akkurat som de skal være, og jeg koser meg sånn med alle de herlige miljøene – Oxford og Nordpolen, gamle bygninger og masse snø.

    Her er fire andre serier jeg har sett i høst:

    Carnival Row (Amazon Prime). Nordic noir møter Avatar? Diverse magiske skapninger søker flukt i en by dominert av mennesker. Vi følger den plagede politimannen Rycroft Philostrate (Orlando Bloom) som forsøker å nøste opp i ei rekke drap, og alven Vignette Stonemoss (Cara Delevingne) som ankommer byen og forsøker å lage seg et nytt liv der. Det er maktintriger og mysterier og magi. Jeg slukte den.

    – En annen fantastisk morsom serie er Good Omens (Amazon Prime), basert på boka til Terry Pratchett og Neil Gaiman. En djevel, spilt av David Tennant, og en erkeengel, spilt av Michael Sheen, samarbeider om å hindre verdens undergang. Elsker det.

    – Den siste måneden har The Marvelous Mrs. Maisel (Amazon Prime) vært avkoblingen min. Husfrue på slutten av 50-tallet blir skilt og bestemmer seg for å bli komiker. Noen ganger er den i overkant banal (særlig vitsene), men aller mest hygger jeg meg skikkelig med alle de flotte kostymene og lettbeint underholdning.

    – Mitt siste tips er Years and Years (HBO). Noen nevnte den i forbindelse med Brexit i sommer, og da var jeg ikke sen å be. Den følger en familie fra Manchester framover i tid, gjennom politiske omveltninger og kriser (Emma Thompson som populist!). Som en slags realistisk Black Mirror.


  • Traktkantareller

    Gjengen min er samla rundt kjøkkenbordet. Arkibald ligger på den faste plassen på toppen av bunken med aviser jeg aldri rekker meg gjennom. Rajsa har sovna langflat ved føttene mine, og Svartkatta sitter bak ryggen min og ser ut vinduet. Jeg har fyrt i peisen, passer på å legge på vedkubber etter hvert som de forsvinner. Man må det nå, for det er sju minus ute og da holder det ikke å dra ullgenseren opp til haka og ha de tjukkeste ullsokkene på.

    Det har vært så kaldt og mørkt i det siste, men skikkelig hyggelig også. Forrige uke gjorde jeg sånt som å kjøre gjennom regnet for å hilse på ei venninne jeg ikke hadde sett på lenge, dra til byen for å drikke kaffe og gå en tur innom Saksprosafestivalen, og spise fiskesuppe i bursdagsselskap.

    Også har jeg plukka sopp. Den første helga i november!

    Traktkantareller

    Jeg erklærte soppsesongen for over allerede for en måned sida, da de første frostnettene hadde sneket seg på. Likevel putta jeg soppnettet i lomma da jeg gikk opp i skogen på lørdag. Det kunne jo hende jeg fant noen stakkarer som hadde klart seg gjennom kulda, selv om jeg hadde mine tvil. Og som jeg måpte da jeg kom inn mellom trærne! Traktkantarellene som hadde fått stå i fred noen uker hadde vokst seg skikkelig store. Jeg fant dem langs stien og nedi mosen og mellom steiner – de var overalt! Underveis dreiv jeg og funderte på om de skulle få bli pizza til kvelds eller risotto senere. Da jeg kom hjem var det mer enn nok til begge deler.

    Traktkantareller

    Det som ble til overs etter pizzaen tørka jeg og la på glass. Så godt det skal bli utover vinteren! Risotto og gryter og soppsaus til søndagssteken! Hjemmelaga pasta med hvitløk, sitron og kantarell!

    Nå er det på tide å legge en ny kubbe på ovnen. Håper dere også finner noen små gleder i novembermørket!