Kristine Graneng

Den andre dagen min i Lake District skulle jeg ikke like langt som dagen før. Jeg våkna opp i Rydal og bestemte meg for å utforske det lille stedet før tok jeg tok fatt på neste etappe. Øverst på lista over severdigheter sto Rydal Mount and Gardens, huset Wordsworth bodde i den siste delen av livet sitt og hagen rundt.

Mens jeg venta på at Rydal Mount skulle åpne, gikk jeg forbi Rydal Hall, et staselig anlegg med røtter helt tilbake til 1400-tallet. Ved fossefallet i hagen står the Grot. Jeg fikk spørsmål på instagram om det var et gammelt kvernhus, men neida – det er et lite hus som ble bygget som et utsiktspunkt, et vindu mot fossen, for over tre hundre år siden. Rike engelskmenn…

Nedenfor herskapsboligen (som var under oppussing, derfor ingen bilder) ligger den formelle hagen med forseggjorte steinornamenter og -benker og en sprudlende fontene.

Og derifra kan man se ned på gamle eiketrær og sauer på beite.

Etter en liten rusletur hadde Rydal Mount åpnet. Her bodde altså William Wordsworth, poeten som skrev så mye fint fra Lake District, fra han var 43 år til han som 80-åring døde etter en forkjølelse han hadde fått da han var ute på tur. Huset er forsøkt bevart omtrent som det var på den tiden, på første halvdel av 1800-tallet.

Sånn luksus å være tidlig ute! Jeg hadde hele huset for meg selv, kunne gå og suge inn stemningen i hvert rom. Dette var stua, med bibliotek på den ene siden av rommet, lenestoler og peis i midten,

og denne utsikten ut mot hagen i den andre. Drømmevindu!

I de øverste etasjene var utsikten vel så fin, med åsene bak rhododendronbuskene. Når jeg forestiller meg det perfekte stedet å sitte og skrive, så kommer det ganske nærme dette. Penn og papir og vinden som rusker i trærne.

Så, etter et regnskyll, gikk jeg ut i hagen. Når man kommer opp til huset, ser hagen slett ikke så stor ut, men jeg gikk forbi rosebuskene foran huset og kom til dette:

Stier på kryss og tvers. Mellom trærne opp gjennom skogen. Nedover trappetrinn. Bort til låste treporter og forbi steinskjul. En sti ledet ned til Dora’s Field, enga Wordsworth fylte med påskeliljer som et minne over dattera som døde tidlig. En annen til en benk med utsikt over Rydal Water.

Jeg møtte på en av gartnerne ved den lille grønnsakshagen.
– How are you, sa hun.
– This is fantastic, sa jeg. Alle de skjulte stedene, alle kriker og kroker.
– Akkurat slik en hage skal være, sa hun og smilte.

Se de andre innleggene fra Lake District:
Tre dager i Lake District: Fra Windermere til Rydal

 

Nå skal jeg fortelle om tre fantastiske dager i Lake District!

Jeg tok toget opp til Windermere fra Liverpool. Det tok to og en halv time med et togbytte i Preston så var jeg fremme. Jeg hadde bestilt overnatting på to forskjellige steder i forkant, men hadde ingen klar formening om hvordan jeg skulle komme meg mellom, bortsett fra at det skulle skje til fots. Så det første jeg gjorde da jeg kom frem, var å gå innom turistinformasjonen, kjøpe et kart og få litt hjelp til å peile ut ei rute. Første dag skulle jeg gå fra Windermere til Rydal, andre dag fra Rydal til Grasmere, også  skulle jeg bruke den siste dagen til å komme meg tilbake til start.

Den første etappen var en tur på omtrent 15 kilometer, minus en hel del avstikkere, og gikk langs østsiden av Windermere, først til Orrest Head, deretter til Troutbeck, så til den lille byen Ambleside, før den siste lille biten tok meg til Rydal.

Orrest Head er et utsiktspunkt som ligger rett over byen Windermere. Alfred Wainwright, skribenten som er kjent for å ha skrevet den mest berømte guiden til fjellene i Lake District, har skrevet om den første gangen han kom opp på Orrets Head som øyeblikket han forelska seg i fjellene der: «It was a moment of magic, a revelation so unexpected that I stood transfixed, unable to believe my eyes.»

Jeg ble kanskje ikke like overvelda som Wainwright, men det er et flott syn – innsjøen Windermere som slynger seg bortover landskapet, skogen og de grønne engene, innramma av fjellene langs horisonten. Og de var mye høyere og villere enn jeg hadde forestilt meg. Det er ikke så vanskelig å forstå at man kan bli slått av en slags ærefrykt når man kommer fra det flate, sørlige England og dette åpenbarer seg foran en.

Veien videre tok meg forbi Crosses Farm, før jeg skar over sauebeiter og kom ned dalen for å krysse elva.

Det er så mange forskjellige sauer. Disse er de morsomste jeg så. Brunflekkete med lugg og horn.

Disse var nok litt irriterte over at jeg kom og forstyrra dem i ettermiddagshvilen i skyggen av et stort tre.

Jeg sleit litt med å finne veien over Troutbeck, men kom meg til slutt over og opp til Town End. Der oppe ligger et hus som er ivaretatt av National Trust. Med mørke skyer over himmelen og en kropp som skrek etter lunsj (jeg var så ivrig etter å komme meg avgårde i Windermere at jeg helt glemte planen min om å spise der før jeg gikk), tok jeg meg ikke tid til å stikke innom, men jeg skulle gjerne ha gjort det.

I stedet stoppa jeg noen lokale og spurte hvor jeg kunne komme inn på stien videre til Ambleside. «Rett ovenfor her,» sa de.

På veien satte regnet inn. Ei ordentlig sommerskur. Jeg satte på regntrekket, dro opp hetta. Like borti veien møtte jeg på noen tyskere som sto under et tre og venta på at regnet skulle gi seg, og etter en prat om småbyer i Lake District og tyske bakerier, var det bare dråper igjen.

Og i det jeg fikk det første glimtet av Ambleside sprakk skyene opp.

Ambleside, den lille byen som ligger i toppen av Windermere. Jeg gikk inn på det første og beste tehuset, Mr H. Tearoom, bestilte suppe og et stort glass vann. Det fine med disse småbyene i de engelske nasjonalparkene er hvor avslappa alt er. Rom for muddy boots og store tursekker. Fremmede som hilser «Enjoy your soup!» når de går ut døra.

På vei ut av byen gikk jeg forbi Bridge House, et minne fra ei tid da bekken var omgitt av eplehager i stedet for turister.

Så var det bare et lite stykke igjen fra Ambleside til Rydal, men kanskje det stykket jeg likte best den dagen, for fjellene lå nærmere og enorme, gamle trær sto og kasta skygge over veien.

Så kom jeg frem til Rydal. Et bittelite sted, bortgjemt mellom trærne, med vertshus og skjulte perler.

Det var ikke vanskelig å finne frem dit jeg skulle bo på for natta – Glen Rothay, et koselig vertshus fra 1600-tallet – med en pub kalt Badger Pub, oppkalt etter grevlingene i nærheten. Jeg spiste pai i et rom med mørke trevegger mens regnet var i gang igjen utenfor, og fikk et glass gin til. Så godt å komme inn til et varmt måltid på et varmt sted etter en lang dag på ukjente stier! Jeg krøp til sengs og sovna før jeg fikk lest så mye som ei side i boka jeg hadde med.