Kristine Graneng

God mandag, god april!

Selv om det kjennes ut som mai her. Det spretter fram blomster overalt. Til og med tulipanene er i ferd med å folde ut kronbladene. Mamma har vært på besøk denne uka. Vi gikk sammen i parker og hun pekte på busker og planter og utbrøt sånt som «åh, forsythia!».

Denne uka er den siste hele uka på denne siden av Nordsjøen for ei stund. Forhåpentligvis blir april god og varm hjemme i Trøndelag, for nå kribler det sånn i fingrene etter å gjøre klar hagen for en ny sesong. Jeg synes jeg ser spirer overalt på nettet om dagen. Ettersom jeg er her får jeg ikke til å så noe inne i år, men om våren er snill, kan det kanskje bli noe i grønnsakskassene likevel. Jeg skal i hvert fall legge ned noen frø og håpe at det er noe der når jeg kommer tilbake i sommer.

Før det venter ei ny uke med Brexit-avstemninger og prosjektarbeid og en togtur nordover til den skotske hovedstaden. Jeg tror det blir ei fin uke – akkurat som uka som var:

– Å fange marihøner på fingeren og vente på at de skal fly. (Og at det heldigvis ikke blir dårlig vær dagen derpå selvom de faller ned når man til slutt må blåse dem bort.)

– I går tok jeg med lunsjen og ei bok i veska og gikk til en park jeg ikke hadde vært i før. Den var som en hemmelig hage, med kirsebærtrær og rhododendron og sommerfugler bak høye murer – og mens jeg satt på en benk og spiste, hoppet et par rødstruper rundt i trærne like ved.

– Scouse, den liverpoolske dialekta. Flate vokaler, skarpe r-er og tonefall som alltid gjør et brått hopp mot slutten av fraser.

– Mamma som luker ugress i blomsterkassene på universitetsplassen.

Fuglene kvitrer utenfor kontorvinduet mens jeg får meldinger om snøstorm hjemmefra. Hvit støy og lengsel etter vår. Likevel er det en annen lengsel som kommer smygende på meg her. Midt i blant varme solstråler og vårblomster kjenner jeg at jeg savner alt hjemme på en sånn måte som stikker litt. Kanskje er det nettopp når kontrastene blir så store at hjemlengselen ligger mest på lur. Fordi det er litt som om jeg lever i en egen verden her mens alt der hjemme foregår i en annen.

Uansett er det ikke så lenge jeg skal hjem noen uker. Og inntil da skal jeg nyte den engelske vårverdenen så godt jeg kan. Dette er slikt som fikk hjemlengselen på avstand i forrige uke:

– Epleskiver med mandelsmør.

– Det gamle biblioteket på jobb som er akkurat slik jeg forestiller meg at engelske bibliotek skal se ut. Med brune bokhyller langs veggene, et gammelt bestefarsur og vinduer fra tak til gulv med utsikt ned på den lille parken.

– Å legge planer for de neste månedene. Sende e-poster til spennende folk jeg kan tenke meg å prate med og vente spent på svar. Søke opp steder som jeg kan drømme meg bort i – grønne åser og små steinhus – og sjekke om det går et tog dit.

– Lunsj under kirsebærtreet.

– Å gå ut fra togstasjonen i Manchester om formiddagen lørdag med «Suddenly I See» i øreklokkene. Og å avslutte kvelden med den samme sangen, bare i et fullt konsertlokale med buet tak og ei av de kuleste damene i verden på scenen.

Nå har jeg lært et nytt ord igjen. Gale. Det betyr kuling, og det var absolutt nok av det forrige uke. Jeg prøver fremdeles å riste av meg forkjølelsen som virkelig henger i, og nå virker det som om den omsider begynner å gi slipp sammen med det triste været.

I britisk politikk virker det riktignok ikke som om uværet skal gi seg med det første. Det er spennende uker nå med den foreløpige Brexit-dagen like om hjørnet. Jeg har inntrykk av at de fleste jeg snakker med, selv om de også er bekymra og fortvila over situasjonen, er ganske apatiske til det hele – det er ikke stort man kan gjøre annet enn å vente og se. Og slik det ligger an nå ser det ut til at det godt kan bli enda lenger å vente og se.

Men hverdagene i Liverpool tusler og går. Her er noen glimt fra uka som var.

– På vei til jobb tar jeg en liten omvei gjennom en allé av blomstrende magnolia. Kirsebærtrærne står som rosa skydotter i parken utenfor kontoret. Selv det krokete treet i Clarence Street, det som står inneklemt mellom mursteinsbygningene, har fått grønne blad og blomster som ser ut som hvite perler. Det blir vår innimellom alle vindkast og regnbyger.

– Jeg søkte ly i en liten bruktbokhandel på lørdag da været ute ble for ille. Der var det lunt. Så trangt mellom hyllene at jeg bare så vidt kom fram med sekken på ryggen og et lite rom innerst med en peis. I et annet liv sitter jeg foran den peisen og leser gamle klassikere med brune sider og selger pocketer til 50p stykket på uværsdager.

– Parade med sekkepiper og kilt og små, grønnkledde leprechaun-unger som deler ut sjokolademynter. Band som spiller Purple Haze med fele, fløyte og banjo på en av de mange irske pubene. Liverpool, som har sterk tilknytning til Irland, er ikke en dum by å være i på St. Patrick’s Day. I går smakte jeg til og med Guinness for første gang.

– Solflekker på rommet mitt til ettermiddagsteen.

– Sunday Roast med lamb fra Lake District og godt selskap.