Kristine Graneng

  • Uka som var

    Det er uvær i Liverpool. Jeg våga meg ut i dag etter ei uke med forkjølelse og ble møtt av haglstorm, skilt som skingra i vinden og bølgeblikkplater flygende over veien. Paraplyer ligger som flyvrak i gatene. Det skal visst være slik den neste uka også – vind og vått.

    Godt jeg ikke har stort andre planer enn å bygge fort på kontoret de kommende dagene. Det blir fint å vende tilbake til hverdagen nå, den som finnes et sted mellom reiser til steder langt unna og langdryge dager under dyna. Jeg har savna den. Men i morgen skjer det! Da skal jeg mate mandagsfølelsen med blanke sider i notatboka, ny avtaler i kalenderen og tom innboks.

    Rådyr

    Men først avslutter jeg denne søndagen med noe av det fineste fra ei uke med febertungt hode og rennende nese:

    – Når Petter forteller om rådyrene på åkeren hjemme. I fjor så vi hele elleve som sto og beita mellom snøflekkene samtidig. I år er de visst ni. Håper de fremdeles trekker ned fra skogen når jeg kommer hjem om en måneds tid.

    – Et kort i postkassen. «To my friend» sto det over adressefeltet. Det kortet har jeg brukt som bokmerke resten av uka.

    – Den nye genseren min som er Robin Hood-grønn og strikka av ull fra Yorkshire-sauer.

    – Les Misérables-serien til BBC. Det finnes vel en grense for hvor mange gjenfortellinger av Les Misérables vi behøver, men jeg liker så godt hvordan Jean Valjean er portrettert i denne at det gikk helt greit med én til.

    – Hvor rød sola er når den titter fram mellom mørke skyer like før solnedgang.

  • Tre boktips fra vintermånedene

    Januar og februar har vært noen skikkelig gode lesemåneder. Da jeg kom til Liverpool, fikk jeg plutselig så mye mer tid til overs enn det jeg vanligvis har – å bytte ut timene fram og tilbake til jobb med ti minutters gangavstand til universitetet gjør dagen litt annerledes. Noe av den tida har jeg brukt på å lese. Selv om jeg leser mye på jobb, er det noe annet å sette seg ned med en kopp te og ei bok man har valgt å lese helt på egne premisser.

    Her er en kort omtale av de tre beste bøkene jeg leste i januar og februar. Alle tre samfunnskritiske på sitt vis, men både viktig og fornøyelig lesning.

    Homegoing – Yaa Gyasi

    Homegoing – Yaa Gyasi

    Homegoing (eller Komme hjem, som den er oversatt til norsk) er ei av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Fortellingen starter med de to halvsøstrene Effia og Esi i Ghana. Effia blir gift med en slavehandler, Esi solgt som slave. Det er dette som er utgangspunktet for slektsleddene vi følger videre, generasjon for generasjon, mellom Afrika og Amerika.

    Boka er bygget opp som en novellesamling. I hvert kapittel møter vi en ny person. Selv om jeg fikk så kort tid med hver og en av dem, føler jeg man blir godt kjent med menneskene på de få sidene. Boka er dessuten lettlest og flyter godt – selv om den er fryktelig tung å lese på grunn av historiene den forteller.

    Good Immigrant

    The Good Immigrant

    Jeg forsøker å lese en del om innvandring i Storbritannia for å bli bedre kjent med temaet og landet i forbindelse med doktorgraden min. The Good Immigrant er en av de bøkene jeg har plukket opp hittil (si gjerne fra om dere har gode tips!). Baksideteksten beskriver den som: «21 writers explore what it means to be black, asian & minority ethnic in Britain today». Den rommer vidt, men alle forfatterne skriver om spørsmål som handler om identitet – om hvordan den blir presset på dem, om mangelen på forbilder å kjenne seg igjen i, om konsekvensene ulike forestillinger om hvem man er har i samfunnet. Det er viktige stemmer å lytte til, samme om man bor i London eller ei lita bygd i Norge.

    Women & Power – Mary Beard

    Mary Beard er professor i klassisk litteratur. I Women & Power (Kvinner & makt i norsk oversettelse) trekker hun linjer fra framstillingen av kvinner i de gamle greske mytene, fram til dagens samfunn og våre forestillinger om kvinner og makt. Det er ganske provoserende å lese fordi det er så mye sannhet i det. Tenk bare på hvilke kvinner vi ser for oss som mektige og spør deg hvorvidt de imøtekommer et slags mannlig ideal.

    Jeg leste Women & Power rett etter at jeg hadde lest Mythos av Stephen Fry. Det ga absolutt en ekstra dimensjon til de greske mytene. Ellers er den en kort, liten sak på knappe hundre sider – verdt å bruke et par timer på!

  • Uka som var

    God søndag!

    Jeg kom hjem til det store mursteinsbygget mitt seint i natt. Den siste uka har jeg vært i Bayern på kurs i forskningsmetoder. Uka før toget jeg og Petter langs nordkysten av Wales. Nå har jeg så mange inntrykk og tanker å få orden i at jeg ikke helt veit hvor jeg skal begynne. Jammen godt det er søndag i et land der det er helt innenfor normalen å drikke mange kopper te og puste ut.

    Her er ukas lille liste over sånt som har vært ekstra fint de to siste ukene i februar.

    Wales

    Å stå og trippe på busstasjonen og vente på at han skal komme.

    Postkort og penn på kafé.

    Da det nærmest var sommer ute – i hvert fall shortsvær for de dristigste engelskmennene – og vi skyndte oss hjem for å se VM på ski.

    Appelsinsjokolade.

    Olympiaparken

    Å være tilbake i München og besøke alle de stedene jeg har savnet. Olympiaparken i solnedgangen, markeder med kvister med gåsunger, den gamle stamkaféen min. Og Noy, som heldigvis fremdeles er der.

    Språket som sakte kommer tilbake.

    Nürnberg

    Da jeg hasta ut av togstasjonen i Nürnberg, trilla kofferten over brostein og fikk ti minutter med en espresso i solveggen før jeg måtte finne toget mitt videre.

    Lunsj ute, uten jakke.

    Bamberg

    Kirkeklokkene som sang i kor om morgenene i Bamberg og «Guten Morgen!» til frokost.

    Krapfen, tyskernes fastelavnsboller. Da jeg var ferdig på kurset fredag ettermiddag, gikk jeg innom et bakeri og kjøpte en Krapfen med vaniljefyll, gikk ned til elva i den siste halvtimen med dagslys og spiste den med utsikt til Lille Venezia.

    Da jeg spiste middag alene på den italienske restauranten like ved der jeg bodde og paret på nabobordet ønsket god appetitt da maten kom og god kveld videre da jeg dro.

  • Uka som var

    Walker Art Gallery

    Det er vanskelig å ikke få søndagsfølelse i denne byen. Kirkeklokkene klinger gjennom hele formiddagen, og gatene er nesten folketomme fram til det er tid for sunday roast. I dag la jeg til enda litt på søndagsfølelsen og gikk innom biblioteket og kunstmuseet etter at jeg var ferdig med dagens arbeidsøkt. Jeg tenkte jeg skulle se på Leonardo da Vinci-utstillingen de har stående nå, men det var ikke kroppen helt med på i dag. I stedet satte jeg meg blant statuene en liten stund og lurte på hva historien bak jenta som gjeter geiter er.

    Nå skal jeg ha noen dager fri før det braker løs igjen med ei intensiv uke med kurs i Tyskland. Det er mid-term break her, og jeg gjør som de innfødte og drar en tur til Wales – til slott og fjell! Bedre planer enn det går det vel ikke an å ha for en liten vinterferie?

    Anyhow (denne ukas favorittord): her kommer et knippe øyeblikk fra uka som var! 

    Krokusene og påskeliljene som spretter fram overalt.

    Pakken som venta på meg da jeg kom hjem fra jobb en dag. Så om ettermiddagene denne uka har jeg spist deilig mørk sjokolade sammen med Call the Midwife og strikketøyet og tenkt litt ekstra på en god venn hjemme.

    Disige morgener som blir til varme ettermiddager, sånne som det går an å spise lunsj ute i.

    Folk som sier «Bless you» når jeg nyser.

    Å komme seg ut av byen. Sitte på en buss og se Liverpool i miniatyr fra den andre siden av elva. Og å komme fram til et sted der fremmede smiler og sier hei på en dag der jeg egentlig hadde mest lyst til å bli under dyna.

    Vanlige hus med navn: Rose Cottage, Ivy Cottage, Stone Cottage. Jeg synes alle burde gi husene sine navn.

    ❋

    Har dere noen fine øyeblikk å dele fra uka som har vært?

  • Ei kjærlighetserklæring til York

    Her kommer en liten kjærlighetserklæring til York, eventyrbyen. For den siste helga i januar satte jeg meg på toget, så industribyer og lappeteppeåser rulle forbi vinduene, gikk ut fra togstasjonen og falt pladask. York er som om noen har samlet alt det jeg liker med byer og sagt hjertelig velkommen. Gamle byggverk i alle slags nyanser av brunt, koselige gatenavn, bruddstykker av den slitte muren rundt om, sjokolade og nylaga fudge, små bokhandler og hyggelige mennesker. Mer enn det trenger stort sett ikke jeg for å være lykkelig.

    Det første jeg gjorde da jeg kom var å spise lunsj på Perky Peacock, i et middelaldertårn ved Lendal Bridge. Deretter fant jeg fram til huset jeg skulle bo i, et steinkast utenfor sentrum, parkerte sekken og gikk tilbake til sentrum med York Minster som veiviser, katedralen som stikker opp uansett hvor du står i byen.

    Om kvelden, etter en gylden og varm ettermiddag i hagen rundt Yorkshire Museum, bestemte jeg meg for å gå tilbake i retning stedet jeg bodde og finne et sted å spise på veien. I Gillygate fant jeg Bistro Guy. Guy, som driver stedet, har steinovn i bakgården der han lager surdeigspizza og lokalt øl på fat hver helg. Jeg var den første gjesten der den kvelden, og før det dukket opp noen flere fortalte Guy meg om hvordan han hadde endt opp med å lage pizza, spurte meg om hva jeg gjorde i England og snakket om skiferier i Norge. Så spiste jeg den aller beste pizzaen jeg noensinne har smakt mens jeg leste et gammelt magasin om juleforberedelser i Yorkshire.

    Dagen etter så jeg bakgården fra oppe på bymuren. Kan tenke meg at det er koselig å sitte der en varm sommerkveld.

    Før jeg dro til York sendte jeg ei melding til Jennifer, som jeg har lest bloggen til i flere år, og hørte om hun ville ta en kaffe i løpet av helga. Lørdag tok hun meg med til et mysigt fik med god kaffe og store, snille hunder. Så gikk vi rundt i gatene og Jennifer fortalte meg sånt jeg aldri hadde visst om hun ikke hadde sagt det. Som at elva flommer over og står helt opp til sentrumsgatene innimellom eller at the Shambles, den trange gata med de små butikkene som sies å være inspirasjonen bak Diagon Alley, er så smal på det smaleste at man kan håndhilse fra det ene vinduet til det andre. Også pekte hun ut alle de andre koselige kaféene som vi gikk forbi. Jeg tror man trenger flere år i York for å komme seg gjennom alle.

    Etterpå gikk jeg på kunstmuseet, mest fordi de hadde en utstilling med Quentin Blake sine illustrasjoner til SVK. Barndomsminner!

    Om kveldene glitret York, med funklende lyslenker i gatene og varme, lokkende butikkvinduer.

    Og på dagtid bugnet vinduene over med kaker og andre bakevarer. Søndag huket jeg av enda en koselig kafé på lista. Da var det kakepause på Brew & Brownie.

    Så må jeg ikke glemme bokhandlene! Den første perla jeg kom over var Little Apple, en koselig liten bokhandel som ligger i High Petergate. Eieren satt bak disken, som ei voksen Matilda. Det var nesten ikke plass til henne blant alle hyllene og bøkene. Da jeg sukka over at det ikke finnes mer tid til å lese, sa hun at hun dessverre ikke kunne hjelpe meg med det, men i stedet fant jeg Homegoing i ei av hyllene (som er månedens bok i @enslagsbokklubb) og fikk et «good choice!» på kjøpet.

    En annen liten gullgruve er The Minster Gate Bookshop (bildet), som Jennifer tipsa meg om. De selger en blanding av nye og brukte bøker over fire etasjer, sortert tematisk. Hadde jeg bare hatt mer plass i sekken…

    En annen fin krok fant jeg i andreetasje på Filmore & Union i Low Petergate. Der satt jeg en stund med en skikkelig lunsj og ei kanne te og så på folk som passerte nedenfor. Små mennesker og store hunder.

    Til slutt rusla jeg tilbake mot togstasjonen langs bymuren. På den ene siden er det rett ned uten noe hinder. Da jeg kom var muren stengt på grunn av is og regn så folk ikke skulle falle ned. Da jeg dro måtte jeg nesten holde meg fast noen steder fordi vinddragene som kom der det var hull i muren var så voldsomme. Men så full som sekken min var av sjokolade og bøker hadde jeg bra ballast.

    Yorkshire Moors