Fjellsommerferien, dag 2. Jeg våkna i Lærdal, tok en tur innom både bakeriet og bilverkstedet før jeg var klar for nye eventyr (begge deler får fem stjerner fra meg!). Jeg hadde en hel dag å fylle, før jeg skulle møte familien og ta turen videre i retning Østerbø og Aurlandsdalen. Først tok jeg en avstikker til Undredal med geiter, kanelbolle på brygga ved nærbutikken og hyggelig selskap (slik så det ut), så lunsj på Marianne Bakeri & Kafé i Aurland. Deretter var jeg litt rådvill om hva jeg skulle gjøre, men google kunne fortelle meg at det var en ganske fin foss i nærheten – no brainer.
Brekkefossen ligger i Flåm. Jeg kjørte innover til en parkeringsplass like ved der stien var skilta oppover. Det er bare én kilometer å gå, men med skikkelig stigning.
Oppe på platået er det fantastisk utsikt, som dere kan se. Så grønt, så mye vann som kaster seg ned mellom trær og stein, og så mye fjord og fjell rundt. Mye utsikt og mye foss for relativt liten innsats altså!
Sommerferien i år har hatt fjelltema. Fjell, regn og kulde. Men la oss for et øyeblikk glemme de siste to, for da jeg først kjørte sørover i slutten av juni, var det shortsføre.
Jeg stoppa på bakeriet i Oppdal, kjøpte en focaccia som jeg spiste med skinke og utsikt mot Snøhetta. Fjellet lå for en gangs skyld nakent mot den blå himmelen.
Fjell, fjell, fjell.
Det beste med å kjøre alene på ferie er å kunne stoppe når som helst. Her kalte utsikten på meg, så jeg fant ei lomme langs veien, fulgte stien bort og ned til vannet. Orka ikke finne frem badetøyet, men vassa så langt ut det gikk i iskaldt vann. Mye bedre enn statoilkaffe.
Tror ikke det er ofte det er over 20 grader over Valdresflye.
Så da må man passe på å stoppe ofte.
Et par timer med kjøring og podkast senere (blant annet Popkorn og politikk sin Watergate-spesial – anbefales!) var jeg i Borgund for en stavkirkestopp. Alt var allerede stengt, men sola skinte fremdeles så fint på dragehodene på kirka, som altså har stått der i omtrent 800 år i en eller annen form.
Men helt bort til husene under fjellveggen rakk ikke sola.
Jeg skulle overnatte i Lærdal og kom frem sånn i sju-tida. Jeg ble positivt overraska da jeg kom ned og så at sola fremdeles var oppe der, innerst i fjorden, mellom fjellene. Lærdal ligger tydeligvis akkurat slik til at sola sent i juni varmer til langt på kveld. Jeg fant et sted å drikke et glass vin og lese bok.
Og gikk rundt i de stille gatene. Det lukta fantastisk av duftsjasmin.
Første dag i fjellsommerferien, altså. Mer fjell kommer lastet om ikke lenge!
Dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at jeg ikke kan la sjansen til å besøke en botanisk hage gå fra meg (for den som vil se flere, finnes en samling her). Særlig hvis det også finnes veksthus der. Botanisk have i København var derfor selvskreven på lista mi over steder jeg ville besøke mens jeg var der.
På det som antagelig var den varmeste dagen i byen i mars, tok jeg med meg kamera og dro dit. Selv om våren enda hadde en del å gå på ute i hagen, sto de tidligste rododendronene allerede i blomst og plenene var dekket av krokus, scilla og københavnere.
Det er så mye fint bladverk inne i Palmehuset.
Dessuten minimini-frosker
og sitrustrær!
Inne i det største rommet var det så høy luftfuktighet at kameraet mitt måtte ta en pause, men jeg fikk tatt ett bilde før jeg gikk opp vindeltrappa til terrassen. Man kan gå rundt hele rommet, mellom palmebladene som noen steder henger over rekkverket, og med utsikt ned i jungelen under og hagen og byen utenfor.
Så, etter en liten lesepause i sola utenfor Palmehuset, gikk jeg innom de andre veksthusene. Ganske gøy at man kan lage forskjellige klima på denne måten, er det ikke? En liten kunst – det er vanskelig nok å få noen få utvalgte potteplanter til å trives inne i stua mi gjennom vinteren, synes jeg.
I sommerfuglhuset hadde sommerfuglene så vidt begynt å klekke.
En tur til København for å forske har stått på blokka siden jeg starta på doktorgraden, men av ulike grunner – én relativt åpenbar – har det ikke blitt noe av. Før nå. Da de siste restriksjonene ble fjerna i februar, ble turen lufta over en kaffe på Dragvoll igjen. Ei uke etter hadde jeg fått plass på Københavns Universitet hele mars. Mandagen etter satt jeg på et fly i retning den danske hovedstaden. Selv litt tregstarta trøndere kan altså bli impulsive etter to år med pandemi.
Mars føltes litt som om jeg levde et parallelt liv – ett der jeg bodde i en hipp leilighet i Kødbyen med knirkende gamle tregulv, et sjarmerende ustemt piano og toalett i spiskammerset, og en bar og en anarkistisk bokhandel som nærmeste nabo. Dro på konsert på Vega på fredagskvelden, drakk cider med isbiter og øvde på danske gloser i pausene mellom bandene. Testa et nytt bakeri hver søndag, en brun papirpose i hånda på vei til nærmeste park. Ukestart på seminar med nybakte crossainter, ettermiddager med danske aviser på den gamle lesesalen i Den sorte diamant. Joggeturer rundt Søerne.
Og ett liv med vår i mars.
Én måned er liksom ikke helt nok til å virkelig komme inn i en ny hverdag, men akkurat passe til å kjenne på noe litt annet enn det vanlige. Ekstra herlig i et København med mange fine mennesker, og som var akkurat en så hyggelig by som folk hadde fortalt meg at den skulle være.
Jeg skriver dette mens jeg sitter foran ovnen på hytta. Sola har nettopp gått ned i samme fargetoner som flammene som slikker vedkubbene. Det er slutten på juleferien – i morgen starter den første arbeidsuka i 2022. Et fint tidspunkt for å tenke over det året som har gått og det som kommer.
I fjor skreiv jeg dette ved inngangen til det nye året: om hvordan starten på det nye året bare føltes som en fortsettelse på det gamle. Jeg har flere venner som har sagt det siste året at de skulle ønske de hadde skrevet koronadagbok. Jeg føler litt på det behovet jeg også – mest fordi jeg har litt trang til å rydde i minnene. Det føles som om tida står stille. Som om det er færre definerende øyeblikk og milepæler – bare tid som glir forbi med varierende grad av munnbindbruk og hjemmekontor. Av og til har jeg vært usikker på om vi fortsatt har vært i 2020.
Så her er et forsøk på å minnes og summere opp 2021, som tross alt var et ganske bra år, i god gammeldags listeform.
Var du gladere eller tristere i år sammenligna med tidligere år?
Mye gladere enn på veldig lenge! Mest av alt fordi jeg har brukt mye tid sammen med folk som gjør at jeg føler meg bra. Fine turer i Bymarka gjennom vinteren, dager sammen i fjellet, telefonsamtaler når man ikke kan møtes. Middagsbesøk og kvelder ute på byen når det har gått an.
Det har til og med blitt en og annen bursdagsfest.
Gaularfjellet, juli
Gjorde du noe i 2021 som du aldri har gjort før?
Tok hull i ørene. Gikk over en isbre. Besøkte Bergen.
I 2021 har jeg med andre ord følt meg som en skikkelig tøffing.
Hva har vært det største fremskrittet ditt i fjor?
Jeg er vel ikke den eneste som har lært en masse om meg selv det siste året, på godt og vondt? Pandemien har satt ting skikkelig på spissen, og først og fremst har det fått meg til å innse at jeg er mye mer sosial enn jeg har tenkt før. Det føltes så utrolig bra de månedene i høst da det gikk an å treffe folk igjen.
Hva var ditt største fremskritt på jobben?
I fjor følte jeg endelig at doktorgradsavhandlinga mi begynner å ta form. Det er godt å kjenne at nå veit jeg hva som skal til for å komme i mål – i hvert fall delvis. Også er det en hel masse jobb for å komme dit, men det blir!
Jeg er også veldig glad for at jeg og Lise, som jeg jobber med, begynte å lage podkast i år – Det europeiske kvarter. Så gøy å jobbe sammen om den, og også veldig kjekt å kunne dukke ned i temaer som er litt på siden av det jeg jobber med i doktorgradsprosjektet mitt. Ikke minst har vi hatt en unnskyldning til å prate med så mange dyktige og hyggelige folk gjennom året.
Gjorde du noen store forandringer? Bare små – og det føles godt. Det er godt å ha litt tid til å lande. Store forandringer kommer vel fort nok.
En tilfeldig klem i Muséhagen i Bergen, juli
Var det noe som gjorde deg skikkelig glad?
Det å endelig kunne møte nye mennesker igjen og å kunne bli bedre kjent med folk jeg liker, men ikke har fått brukt så mye tid sammen med før.
Bilturen i sommer. Friheten i å kunne kjøre akkurat dit jeg vil og stoppe der jeg føler for det. Å ha venner som ønsker velkommen og som vil vise frem hjemstedet sitt. Lange kvelder med hyggelig selskap.
Å komme tilbake til kontoret – og ikke være alene der.
Hvilke steder har du vært?
Det har blitt overraskende mye reising i 2021, men bare innenfor landegrensene. I ferien føltes det som om jeg var overalt – ned Vestlandet til Bergen, ei lita uke i Sogn, før jeg dro videre om Skien og til Østfold. På sensommeren var jeg ei uke i fjellet i Østerdalen. Og i høst hadde jeg ei virkelig fin uke på Østlandet.
Gamlebyen i Fredrikstad, juliØsterdalen, augustBotanisk hage i Oslo, oktober
Hvilke datoer fra 2021 kommer du alltid til å minnes?
Jeg kommer bare på én dato som virkelig har brent seg fast: 6. januar. Da Capitol ble storma og lille Thea ble født. Jammen fint det skjer hyggelige ting i verden også for å veie opp for all dritten.
Hva gjorde du på bursdagen din i 2021?
Det ble bursdagsfeiring på Zoom, og det var – utrolig nok – en av de hyggeligste bursdagene jeg har hatt på mange år. Mange, mange venner samla, quiz og prating til langt på kveld. Skulle ønske jeg kunne gjenta akkurat det i fysisk format i år, men det får vel vente ei lita stund til.
Savna du noe i 2021 som du vil ha i 2022? Mer søvn. Mindre pandemistress og –begrensninger.
Noe du ønska deg og fikk? Stuebordet mitt. Våkna altfor tidlig ei natt i vinter og fant drømmebordet på finn.no til en 500-lapp mens jeg lå og trykka på telefonen.
Trondheim, november
Favorittserier fra året som har gått? Jeg har sett så mange serier i år, og ærlig talt er vel mange av dem ikke så minneverdige. Men så har jeg også sett noen virkelig, virkelig gode, som har satt spor. Small Axe, som vel egentlig er en samling av korte filmer, om vestindiske miljø i London. It’s a sin, om AIDS-epidemien i England. Mare of Easttown, krim med Kate Winslet som spiller helt fabelaktig. Og Lovecraft Country, en grøsser satt til USA på 50-tallet med raseskillet som bakteppe.
Den beste filmen?
Verdens verste menneske, kanskje? Den henger fortsatt i. Men Dune var også en spektakulær kinoopplevelse.
Honourable mentions: Soul og Hamilton. Den siste er riktignok en musikal, og jeg er veldig sent på ballen, men åh! Kosa meg sånn med dem begge.
Største musikkopplevelser?
2021 var et godt musikkår på mange måter. Jeg gjenoppdaga hvor fint det er å finne ny musikk å forelske seg i. Høre et album fra begynnelse til slutt en kveld på sofaen. Det jeg har hørt mest er About you av Albin Lee Meldau og Jonas Alaska sitt Girl. Også ble det også noen få konserter, selv om jeg gjerne skulle ønska meg flere.
Skitur i Bymarka i januar.
Hva tenker du gjøre annerledes i 2022?
Flere middagsbesøk i hverdagene. Flere helger på tur. Dyppe tåa enda mer i sånt som gjør at jeg føler meg litt tøffere etterpå.
Men mest av alt håper jeg pandemien gir slipp igjen, slik at alt blir enklere.
