• Gråpus

    Gråpus

    Gråpus

    Rogn

    Høst

    Gråpus

    Høst

    Høst

    Lørdag var jeg lei av å sitte inne mens dagen var fin og varm, så da det nærma seg kveld, pakka jeg bort arbeidet og gikk ut.

    Gråpus og jeg gikk opp i skogen der rognene hang tunge med ildrøde bær, gjennom gresset som bare vokser seg tettere og tettere og opp til ei av de nytreska åkerlappene. Gråpus er nesten som en liten hund. Han iler på kjappe føtter ut i grøftekantene, stryker seg inntil beina mine når jeg stopper opp for å se utover sletta, springer fort for å ta meg igjen når jeg har fått et forsprang.

    Sola går ned merkbart tidligere for hver dag nå. Takker for seg og dukker ned bak fjellene. Landskapet går fra varmt og glødende til kjølig blått på bare noen øyeblikk. Snart dukker de små glimtene av gatelys og opplyste vinduer opp i den blå skumringen, før verden slår av lyset. Men i øyeblikkene før den forsvinner, er det som om alt er i fyr. Bladene på trærne, geitramsen langs veien, kornet som står igjen i åkerkantene.

    Det er fint med slike kvelder. Er det lov til å ønske seg flere?

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Mandag blir til tirsdag som blir til onsdag. Jeg står opp tidlig, skriver litt til den første tekoppen, tenner lysene på stuebordet. Drar på jobb, kommer hjem tidsnok til å få på meg joggeskoene før sola forsvinner ned bak fjellene på den andre sida av fjorden, får himmelen til å gløde oransje og rosa. Og så er dagen fort over.

    Det er fint nå. Det er så varmt at det kunne vært juli, men september røper seg på de gyldne bjørkebladene og stjernene som skinner på nattehimmelen. Snart er det til og med oktober, men jeg holder fast på det som er igjen av rester etter sommeren så lenge det går. Frem til høststormene setter inn.

    Sau

    ▻ å sitte ute i septembersola med bare bein og raggsokker og spise en kroneis.

    ▻ den nye kveldsturen min, som går opp på en haug, gjennom skogen, forbi gamle, små hus med krokete epletrær i hagen og jordet med beitende sauer.

    Seter

    ▻ møtedag i Seter, ei lita bygd lengst nord på Fosen-halvøya med forblåste bergknauser, alpakkaer og folk som ikke gir opp. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, men så går det likevel fordi noen vil.

    ▻ elgsteik til lørdagsmiddag, med ovnsbakte gulrøtter jeg nettopp har tatt opp fra åkeren, poteter og kantareller vi plukket tidligere i høst.

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Når jeg skriver dette, ligger jeg på sofaen i stua og spiser pistasjis rett fra boksen med pleddet trukket oppunder armene, selv om jeg jo kanskje heller skulle gjort noe annet. Tatt oppvasken som fremdeles står der etter lørdagsmiddagen. Tørka støv av skrivebordet. Lest litt fag. Men noen ganger er det bare det man må gjøre – hvile. Om man ikke vil at alle tankene om det man ikke får gjort, at man ikke strekker til, skal feste seg som en klump i brystet. For da får man i hvert fall ikke gjort noe.

    Det er ikke så lenge siden hørte jeg noen snakke om det å hvile på radioen: Det handler ikke om å ikke gjøre noe, det handler bare om gjøre noe annet, om å la hodet få fred, sa de. Det stemmer nok, tenker jeg. For meg hjelper det å legge bort telefonen, koble ut resten av verden, legge bort alle inntrykkene, alle forventningene og kravene og bare være der jeg er, bare være meg. Og da gjør jeg noe av dette:

    Kjeks

    Et ettermiddagsrituale

    Den tida vi ikke hadde internett her oppe på loftet, og jeg fremdeles var fri og hadde all verdens tid, laga jeg meg et slags ettermiddagsrituale. Satte på tevann på kjøkkenet eller fylte i espressokanna. Hørte det putre mens jeg skar opp vannmelon i biter eller fant frem ei kjeks fra kjøkkenskapet. Tok med meg alt ut i stua, satte meg i lenestolen og fant frem ei blad eller ei bok.

    Det er noe med det å gi beskjed til hjernen om at nå er det pause. Lage et lite pusterom der det ikke er plass for alle de tankene som ellers trenger seg på. Også er det noe med det å kunne forsvinne inn i en annen verden ei stund. I sommer leste jeg Fernweh, om livet i havet, skummende bølger og mennesker som flytter til den andre siden av kloden. Det går det an å drømme seg bort i.

    Skogen

    Å kjenne at kroppen er der

    Det er så fort gjort å glemme å lytte til kroppen.

    I sommer kjøpte jeg meg ei treningsmatte, ei som er så tykk at den er god å ligge på og så aprikosrød at den er vanskelig å glemme bort der den står i hjørnet på stua. De dagene jeg er skikkelig sliten og lei og egentlig ikke orker noe som helst, legger jeg meg på matta midt på gulvet, lukker øynene og bare kjenner etter at kroppen er der. Rører på de minste musklene og sørger for at de slapper av. Vrikker litt på tærne, på anklene. Strammer musklene i lårene, slipper. Lager knyttnever og spriker med fingrene.

    Det hjelper. Ikke bare fordi det gir meg noe å fokusere på, men også fordi det er så godt å slippe spenninger jeg nesten ikke veit at er der før jeg kjenner etter.

    Tida som forsvinner ute

    Mens kveldene enda er lyse, går jeg en tur i skogen når jeg kommer hjem. Det er så stille der, men likevel så mye å legge merke til. Fuglene som letter når en kvist knekker under foten min, soppene som vokser under gamle, mosegrodde grantrær, ekorn som blir sittende høyt oppe og se ned på meg når vi legger merke til hverandre. Det er det samme som skjer når jeg er hjemme på gården ved havet, går over svaberget og i fjæra, klyver opp på bergknausene og vinden rusker i håret. De håpløse tankene flyr avgårde, resten samler seg, blir enklere å hanskes med.

    Også er det så godt når jeg kommer inn døra, kjenner at beina er slitne, men hodet lettere.

    Ei maske, to masker, tre masker

    Noen ganger er det viktig for meg at det jeg gjør blir noe, at det ikke føles ut som om tida løper fra meg og jeg bare driver dank. Da tar jeg frem strikketøyet. Det er så beroligende å strikke, maske for maske, se at noe vokser frem på pinnene, tenke på hvordan jeg skal pakke det inn og gi det bort til jul eller se for meg den første dagen jeg kan gå på jobb i ny kjole.

    Det er fint å bruke hendene til å lage noe. Akkurat nå er strikking mi greie. Strikking og kanelboller.

     

    LagreLagre

    LagreLagre

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagreLagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Mandag!
    Det feirer vi med sånt som var fint i uke 37.

    Tåke

    ▻ Bjørka som gulner innimellom alle trærne som enda tviholder på grønnfargen.

    ▻ Å springe så fort jeg klarer mens Lady Gaga synger Born this way. Søleflekker oppover leggene og håret som løsner fra hestehalen, men hvem bryr seg.

    Operasjon Sjølvdisiplin

    ▻ Å lese ei hel bok i ett strekk en ettermiddag.

    ▻ En ny tekopp som er rødoransje og akkurat stor nok.

    ▻ Språkteigen på radioen mens jeg gjør meg klar for dagen, sipper kaffe og hører om historiene bak fisefin og gulrøtter.

    Plommer

    ▻ Døyve skuffelsen med plommeslang før jobb en blåblå-tirsdag. Å klatre opp i treet i kjole og kåpe, strekke meg etter de store og modne som henger øverst, lengst borte, mens disen ligger over fjorden og skinner som gull i morgensola.

    ▻ Gråpus som klatrer opp i treet sammen med meg, får greinene til å riste så plommene ramler ned.

    Bjørn Tore. <3 

    LagreLagreLagreLagreLagreLagre


  • Saueleiting

    Jeg fikk gjøre noe av det fineste jeg kan tenke meg en lørdag for ikke lenge sida. Jeg elsker jo å gå i skogen, høre på lydene av bekker som sildrer og vinden som bruser i trærne, kjenne mosen som demper skrittene, leite etter spor på bakken og krype over greiner. Og jeg elsker sauer, med den myke ulla og de pussige, mysende ansiktene.

    Så da jeg fikk være med på saueleiting, da var jeg lykkelig.

    Saueleiting

    Petter gikk tidlig i fjøset mens jeg pusla trøtt rundt på kjøkkenet. Fylte te på termosen, skar brødskiver. Så kjørte vi nordover da kyrne var melka og kalvene fôra, opp til der ekstrafamilien til Petter har sauer på beite i sommerhalvåret. Når høsten kommer er det på tide å samle dem igjen. Vi fikk bålkaffe da vi kom fram til vollen, så på kart og planla hvor vi skulle legge ruta. Noen av sauene har radiobjeller, vises som små merker på kartet. I en av dalene som fortsatte innover fra utgangspunktet vårt, skulle det være noen sauer i følge kartet. Dit gikk vi. Petter bar meg på ryggen over bekken, mens jeg kløp tak i turskoene hans så godt jeg kunne. Vi smøg oss gjennom tett skog, over tyttebærlyng og mose. Forbi gamle, skjeggete trær. Langs dalsida, opp og ned skråninger fulle av store, søte blåbær. Det fine med saueleiting, sånn utenom det å lete etter sau, er at det er helt ok å ta pauser – stoppe opp for å lytte etter den lyse klangen av bjellene som klinger når sauene beveger seg.

    Saueleiting

    Og til slutt fikk vi øye på dem gjennom ei glippe mellom trærne: ei søye og to lam som beita på den andre sida av dalen. Så fint å klatre nedover til klingelingeling, akkurat som i sangen bestemor brukte å synge for oss da vi var små. Sauene sprang først, Petter etter, og så jeg til slutt, tilbake til vollen der det venta blåbærpai og middag, trivelige folk og masse, masse sau, før vi tok enda en liten tur og fant en liten gjeng til vi skulle ta med oss hjem.

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    Saueleiting

    LagreLagreLagreLagre

    LagreLagre