Det fine med å kjenne folk som kommer fra alle mulige kriker og kroker i landet, er at det bare er å sende ei melding for å høre hvor man bør innom når man er rundt på Norgesturné. Petter sender snap når vi kjører fra Luster om morgenen og får svar i retur. Vi må kjøre inn mot Vetti, se fossene. Så fra Lærdal kjører vi gjennom Årdalstangen, opp til Øvre Årdal og videre innover dalen til vi kommer til Hjelle.
Jeg går frem til Hjellefossen. Fosser er voldsomme. Så majestetiske og kraftfulle, med et en kappe omkring av florlette vanndråper. Bruset fra fossen lukker alle andre lyder ute, vinden fra den slår mot meg og gjør beina kalde. Videre innover dalen er det flere fosser – Avdalsfossen og den største, Vettisfossen, som klinger som noe fra et eventyr. Men denne gangen må vi videre.
Når vi er i Øvre Årdal, tikker det inn ei ny melding om at vi bør innom Tya bakeri. Vi er allerede på leit etter noe å spise, så vi er ikke seine å be. Bakeri er noe av det beste å besøke når man er ute på tur. Vi spiser omelett inne der det er kjølig – det er liksom ikke noe som er bedre når man kjører rundt i en gammel Golf uten air condition og sola steker – og kjøper med store, myke pizzaboller som vegamat.
Videre slynger Tindevegen seg opp Sognefjellet. Slik en smal og svingete vei, men nesten uten trafikk. Øvre Årdal forsvinner gradvis bak trær og master, men snart dukker tindene opp i motsatt retning. Austanbottstindane, Skagadølstindane, og til slutt Fanaråken.
Vi plukker så mange fjell vi bare kan på hjemturen. Først Sognefjellet, deretter Lesjafjellet og til slutt Dovrefjell. Hvorfor kjøre nederst i trange daler når man kan opp? Og vi stopper som om vi har all verdens tid – i hvert fall har vi én dag. For å se på avsidesliggende fjellgårder, kyr som beiter oppe i høgda, sauer som rusler langs vegen.
Og når det har blitt kveld kjører vi tilbake inn i Trøndelag, tilbake inn i regnet.
