Kristine Graneng

Ukene etter at jeg leverte masteren har, for å være helt ærlig, vært ganske tunge. Kroppen har føltes som en melsekk jeg drar rundt på, hodet har vært som vatt. For noen år siden fikk jeg kyssesyka, og etter det har jeg vært så sliten, men aldri virkelig tatt meg tid til å ta det med ro bortsett fra når jeg ikke har orket mer. Det har liksom gått på et vis, selv om jeg har følt meg som en fjern og energiløs versjon av meg selv. Men i dagene etter at jeg satte det siste punktumet i masteroppgaven har jeg virkelig kjent på at nå er det nok: Det er liksom ikke noen strikk igjen å tøye.

Så nå øver jeg meg på å ta ting i mitt eget tempo. Sover bort en ettermiddag her og der, sier nei når jeg ikke klarer, lar de fleste dagene stå åpne i kalenderen. Det høres fryktelig kjedelig ut – og det er det òg – men om jeg bare kan holde ut med kjedelig ei stund, så kommer forhåpentligvis energien til å ta tak i de store tingene tilbake.

Dessuten betyr det ikke at dagene blir innholdsløse. Jo mindre jeg gjør, desto viktigere er det å sette pris på de små tingene, tenker jeg. Det skal ikke så mye til.

▻ Morgenstund med Lars Saabye Christensen, ettermiddagsstunder med biblioteksbøker og vannmelon. Vannmelon får alle dager til å kjennes som sommerferie.

▻ Trilletur med Oskar, Siri og Silje.

▻ Bestemor som har bakt bursdagskake til pappa, og jeg som endelig kunne finne frem gaven jeg hadde gjemt bort i skapet.

▻ Søndagstur til bensinstasjonen for å kjøpe is og en svipptur bortom kvigene som nesten danser på haugen fordi de er så glade for endelig å være ute.

▻ Å gå gjennom byen fra bursdagsfeiring når tåka ligger over Nidelva og å våkne morgenen etter med glitter i ansiktet.

▻ Plantene på kjøkkenbordet som endelig har forlatt redet.

▻ Og forrige uke trilla datoen for forsvaringa av masteroppgaven omsider inn i innboksen. Så herlig å endelig ha et absolutt sluttpunkt å forholde seg til – om litt over ei uke har jeg en mastergrad!

God mandag, dere! Jeg er hjemme i Bjugn. Her stuper svalene over tunet, åkrene står gule med løvetann og sola går ikke ned før klokka nærmer seg elleve. Det er så godt etter ei uke som var mest regn. På torsdag fikk jeg besøk fra Thailand og Oslo – det ligger en slags forbannelse over meg når jeg får besøk, for alltid når jeg skal vise frem byen og bygda mi til noen som kommer langveis fra viser Trøndelag seg fra sin verste side. Nuvel. Jeg skal vise dere noen bilder når jeg kommer så langt!

Men først noen glimt av resten av uka:

▻ Årets første moreller.

▻ Brettspillkveldene med tyskjentene som alltid ender med at vi bare har kommet halvveis over brettet fordi vi har så mye å prate om.

▻ Å gå ut fra garnbutikken med en hel pose full av garn i de fineste fargene. Og at det skal bli en kjole jeg forhåpentligvis kan gå med i høst.

▻ Westworld. Så, så spennende!

▻ Å møte på rådyrene hjemme hver eneste gang jeg er ute og går. Og det øyeblikket der vi bare blir stående og se på hverandre før de hopper videre.

▻ Tulipanene i hagen

▻ Å se det siste klippet av Skam med lillesøster under dyna rett før klokka passerer tolv.

▻ Når sola endelig titter frem etter to dager med øsende, pøsende regn og jeg kan dra frem hagemøblene og lese en snutt før sola forsvinner bak trærne.

▻ Å bare møte kjentfolk på butikken.