Kristine Graneng

Alt det fine som våren er

Sola står opp lenge før meg nå. Hvitveisene blomstrer langs veiene. Bjørka er i ferd med å springe, og jeg vipper et sted mellom å tenke at det er bra og at det er dårlig når nesa blir tett. Men det jeg i hvert fall kan tenke med sikkerhet er at det er bra at det er vår.

Det er som om jeg kommer i ei anna stemning når vi runder april og vi plutselig befinner oss i mai. Jeg blir dratt tilbake i tid til da jeg sto opp grytidlig for å rekke å gå en runde rundt åkrene hjemme og spise frokostblanding på trappa der sola akkurat rakk bort før jeg måtte springe til bussen til skolen. Hittil i mai har det snødd like mye som sola har stått på, men for neste uke viser meldinga 15 grader og sol, og om ikke lenge har jeg det som føles som all verdens tid til å nyte alt det som er våren – alt det jeg sitter og dagdrømmer om på lesesalen.

❀ fylle luft i dekkene, kjøpe sykkelhjelm og tråkke utover mot Byneset sammen med alle femtiåringene i stramme tights

❀ plukke hvitveis og markblomster i eggeglass

❀ prikle tomatplantene og la gresskarene vokse seg store

❀ legge nye bøker i bunken på nattbordet. Bøker som jeg kan lese sakte eller fort, akkurat som det passer, og som jeg kan ta med ut på plena eller ned i en park

❀ finne krukker til urtene som skal få stå på kjøkkenet

❀ rope hurra hurra hurra og spise årets beste frokost i bunaden for første gang

❀ lange dager i bymarka når stiene endelig er tørre, gå til beina er slitne, stoppe, bruke jakka som sitteunderlag og ta nista frem fra sekken

❀ den første softisen

❀ kyr som springer ut på beitet

❀ dra på skattejakt på loppemarked og på Fretex

❀ vårsko, myke og lyse

Hva med dere? Hva er det aller fineste med våren?

mai 11, 2017

Lister
Uka som var: 18

Det er mandag igjen, og om nøyaktig ei uke har jeg levert masteroppgaven min og attpåtil lagt bak meg en hel dag med alt sånt jeg ikke har tatt meg tid til i det siste. Det er godt å tenke på når kroppen er sliten og hodet har fått nok. Bare litt til nå, bare det siste strekket før mål er nådd. Inntil da skal jeg prøve å gjøre det beste ut av dagene: Spise ordentlig god lunsj i kaféen, ta pauser ute i solveggen, finne rom til noen ettermiddager ute – om det da bare slutter å snø.

For også de hektiske dagene kan være skikkelig fine:

❀ Dugnadsdag på 1. mai. Klatre i plommetrær, tynne bringebærbusker og spise kjøttsuppe i puljer, fordi vi er for mange til å få plass rundt kjøkkenbordet.

❀ Å sitte i Nordre, høre på måkene og spise en mandelbolle fra Godt Brød når jeg er for tidlig ute til en avtale.

❀ Den første gresskarspiren.

❀ Han som kom springende og stilte seg foran bussen for å ta en selfie med sjåføren gjennom frontruta.

❀ Rødvinsrester i tomatsausen

❀ Å våkne til nyheten om at det har blitt født en liten maigutt.

mai 8, 2017

Hverdagen
Mastertanker en lørdagsmorgen

Hvor fint er det vel ikke å kunne sette vinduet på vidt gap, slippe inn vårluft og fuglekvitter, mens jeg krøller meg sammen i senga, drikker kaffe og ser den siste episoden av Skam? Slik har jeg starta dagen min, en ordentlig lørdagsmorgen. Nå sitter jeg lesesalen igjen, tok den nesten tomme bussen opp, men også her står vinduet på vidt gap, det er knopper på trærne og fuglene synger.

I de mørke stundene når hele prosjektet mitt har føltes umulig, som det ærlig talt har vært en del av den siste måneden, har jeg blitt fortalt at det er de siste to ukene masteren virkelig blir til. Og nå begynner jeg å tro det. For riktignok er det noen dager der det ikke finnes noe annet fornuftig å gjøre enn bare å pakke sammen dataen, dra hjem og titte på Suits hele ettermiddagen, men det blir stadig flere av de øyeblikkene der brikkene begynner å falle på plass og fingrene nesten løper av seg selv over tastaturet. Hva er det med det tidspresset? Snart er jeg der at jeg kan flikke på setninger, stryke ord og ommøblere. Selv om det er litt senere enn jeg skulle ønske, så tror jeg det går bra. Det skal gå bra.

Håper dere får en fin lørdag! En ekstra klem til dere som har litt ekstra å stri med for tida, samme hva det er! Vi klarer det!

mai 6, 2017

Hverdagen
Uka som var: 17

❀ Fredagskveld i Ila med Bezzerwizzer og taco og gamle minner, og Kari som sier at «nå føles det nesten litt som om vi er med i Beatles» når vi står og venter på bussen hjem og trikken dundrer forbi mellom små, fargerike trehus

❀ Den første isen i solveggen utenfor lesesalen, å svette litt under skjerfet og vinterjakka når sola tar tak

❀ Å kjøpe med en chili og en lime i veska fra butikken på hjørnet og lage søtpotetsuppe som blir middag resten av uka og som er akkurat god nok til at det går an å spise den selv om jeg blir lei

❀ Nykverna kaffe og mislykka forsøk på å skumme melk til cappuccino

❀ Når jeg spør «skal vi finne på noe?» og Petter foreslår at vi kan kjøre en tur, og vi gjør det – på veien der jeg har planer om å begynne å jogge når sommeren kommer, stopper opp for en møtende hest, fortsetter forbi folk som har grillfest selv om det er altfor kaldt til å sitte ute om kvelden enda og forbi rustne, gamle busser og innhegninger med lam

mai 2, 2017

Hverdagen
Rømmesfjellet

Midt i hjertet av bygda mi ligger fjellet vårt. Eller fjellene våre, for det er i grunn to: Stor-Rømmesfjellet og Litj-Rømmesfjellet. To bergklumper, den ene litt større enn det andre, delt av et skar. Da jeg var hjemme i påska tok vi turen opp på det største for å sende Dagfinn flyvende ned igjen.

Det er ikke så høyt, fjellet vårt, men hva har vel det å si når det er mye høyere enn alt annet i nærheten? Langt høyere enn gården vår som ligger der nede i sjøkanten, med siloene og naustet i fjæra, høyere enn sentrum med butikken og forsamlingshuset og barnehagen, høyere enn småbåthavnene og feriehusene.

Jeg har stått oppe på toppen på skyfri sommerdager, på dager der vinden river i håret, i solnedganger, men jeg tror aldri før jeg har vært der oppe mens snøen enda har ligget på toppene rundt.

Dagfinn fant en startplass, pakka ut skjermen og gjorde seg klar for å ta av. Han flyr paraglider. Ikke forstår jeg hvordan han orker å bære med seg den store sekken, og ikke forstår jeg hvordan han tør å henge ute i løse lufta, men det er ganske kult.

Og så, mens Dagfinn forsvant mot horisonten og landa pent på åkeren rett ved huset, tok jeg og Oda Margrete den lange veien ned, prata mens vi lette etter stiene, stoppa opp for å sjekke spor og undersøke revehi og satte opp farten da bygene begynte å tårne seg opp over oss.

april 28, 2017

Ut på tur

Alt det fine som våren er

Uka som var: 18

Mastertanker en lørdagsmorgen

Uka som var: 17

Rømmesfjellet