Kristine Graneng

  • Mastertanker en lørdagsmorgen

    Kristine Graneng

    Hvor fint er det vel ikke å kunne sette vinduet på vidt gap, slippe inn vårluft og fuglekvitter, mens jeg krøller meg sammen i senga, drikker kaffe og ser den siste episoden av Skam? Slik har jeg starta dagen min, en ordentlig lørdagsmorgen. Nå sitter jeg lesesalen igjen, tok den nesten tomme bussen opp, men også her står vinduet på vidt gap, det er knopper på trærne og fuglene synger.

    I de mørke stundene når hele prosjektet mitt har føltes umulig, som det ærlig talt har vært en del av den siste måneden, har jeg blitt fortalt at det er de siste to ukene masteren virkelig blir til. Og nå begynner jeg å tro det. For riktignok er det noen dager der det ikke finnes noe annet fornuftig å gjøre enn bare å pakke sammen dataen, dra hjem og titte på Suits hele ettermiddagen, men det blir stadig flere av de øyeblikkene der brikkene begynner å falle på plass og fingrene nesten løper av seg selv over tastaturet. Hva er det med det tidspresset? Snart er jeg der at jeg kan flikke på setninger, stryke ord og ommøblere. Selv om det er litt senere enn jeg skulle ønske, så tror jeg det går bra. Det skal gå bra.

    Håper dere får en fin lørdag! En ekstra klem til dere som har litt ekstra å stri med for tida, samme hva det er! Vi klarer det!

     

  • Uka som var: 17

    Iladalen – Kristine Graneng

    ❀ Fredagskveld i Ila med Bezzerwizzer og taco og gamle minner, og Kari som sier at «nå føles det nesten litt som om vi er med i Beatles» når vi står og venter på bussen hjem og trikken dundrer forbi mellom små, fargerike trehus

    Nidelva – Kristine Graneng

    Prinsensgate – Kristine Graneng

    ❀ Den første isen i solveggen utenfor lesesalen, å svette litt under skjerfet og vinterjakka når sola tar tak

    ❀ Å kjøpe med en chili og en lime i veska fra butikken på hjørnet og lage søtpotetsuppe som blir middag resten av uka og som er akkurat god nok til at det går an å spise den selv om jeg blir lei

    ❀ Nykverna kaffe og mislykka forsøk på å skumme melk til cappuccino

    Byneset – Kristine Graneng

    ❀ Når jeg spør «skal vi finne på noe?» og Petter foreslår at vi kan kjøre en tur, og vi gjør det – på veien der jeg har planer om å begynne å jogge når sommeren kommer, stopper opp for en møtende hest, fortsetter forbi folk som har grillfest selv om det er altfor kaldt til å sitte ute om kvelden enda og forbi rustne, gamle busser og innhegninger med lam

  • Rømmesfjellet

    Kristine Graneng

    Midt i hjertet av bygda mi ligger fjellet vårt. Eller fjellene våre, for det er i grunn to: Stor-Rømmesfjellet og Litj-Rømmesfjellet. To bergklumper, den ene litt større enn det andre, delt av et skar. Da jeg var hjemme i påska tok vi turen opp på det største for å sende Dagfinn flyvende ned igjen.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det er ikke så høyt, fjellet vårt, men hva har vel det å si når det er mye høyere enn alt annet i nærheten? Langt høyere enn gården vår som ligger der nede i sjøkanten, med siloene og naustet i fjæra, høyere enn sentrum med butikken og forsamlingshuset og barnehagen, høyere enn småbåthavnene og feriehusene.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Jeg har stått oppe på toppen på skyfri sommerdager, på dager der vinden river i håret, i solnedganger, men jeg tror aldri før jeg har vært der oppe mens snøen enda har ligget på toppene rundt.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Dagfinn fant en startplass, pakka ut skjermen og gjorde seg klar for å ta av. Han flyr paraglider. Ikke forstår jeg hvordan han orker å bære med seg den store sekken, og ikke forstår jeg hvordan han tør å henge ute i løse lufta, men det er ganske kult.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Og så, mens Dagfinn forsvant mot horisonten og landa pent på åkeren rett ved huset, tok jeg og Oda Margrete den lange veien ned, prata mens vi lette etter stiene, stoppa opp for å sjekke spor og undersøke revehi og satte opp farten da bygene begynte å tårne seg opp over oss.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

  • Uka som var: 16

    Kristine Graneng

    Det snør i Trondheim om dagen. Små lette fjon, store flak som fester seg på jakka, full snøstorm. Det er april, det snør, og jeg kjenner lengselen etter grønne skudd og tøysko bygge seg opp innvendig. Innimellom stikker sola frem i noen minutter, varmer når den faller inn gjennom soveromsvinduet mitt og ned på skrivebordet. På hender som flytter seg over på tastaturet, på meg som stadig må minne meg selv på å holde ryggen rak. Men så er den borte igjen like fort.

    Fra og med denne uka blir det ikke noen frihelger før masteren er levert, men heldigvis har liksom ikke lørdagen mistet helgeglansen. Den kommer ikke med forventninger og tidspress på samme måte som de andre dagene. Selv om jeg ikke gjorde stort mer i går enn det man burde gjøre en hvilken som helst annen arbeidsdag, følte jeg meg så utrolig produktiv. Jeg holdt foredrag om sosiale medier og valgkamp med Maria Isabelle, knipsa bilder foran domkirka i den ene lange luka med oppholdsvær, koda noen flere artikler, var en snartur i bursdag. Og søndagen får fortsette å være litt søndag den òg – jeg setter av tid til å nullstille, til å sette punktum for uka og legge planer for den som kommer. Det er ekstra bruk for det når dagene ellers blir så like i det lange strekket frem mot 15. mai.

    I kveld skal jeg prøve å få til noen siste timer med masterskriving denne uka, drikke et glass vin og spise noen biter lakris. Men først ukas lille liste over sånt verdt å dvele over:

    ❀ å prate en times tid i telefonen med mamma om hvilke fugler som har vært på fuglebrettet i det siste, om sommerferie og om framtida

    ❀ den første ettermiddagen med lesing ute på verandaen (med sitteunderlag og ullteppe og skjerf og lue som nesen så vidt stikker ut under)

    ❀ bananer i fryseren som blir til blåbæris

    ❀ å komme inn på kafé mens det enda er plass, like før snøstormen tar til igjen

    ❀ bilder av tomatspirene våre i messenger når jeg ikke har tid til å se om dem selv

    ❀ å strekke på kroppen mens eggene koker til lunsj, legge seg ned på gulvet og bare kjenne hvordan musklene slapper av og både de og jeg glemmer alt om kontorstoler, word-dokumenter og fargekoder ei stund

  • Odinsbarn

    Odinsbarn

    Odinsbarn – Siri Pettersen

    Hirka er femten år når hun oppdager at ikke bare har hun mistet halen – hun har aldri hatt en. Det er like før Ritet, overgangsritualet der de må vise at de behersker evna, magien som flyter gjennom verdenen, da faren til Hirka forteller at hun er et odinsbarn, et menneske. Mytene sier at hun er råta; de som kommer i kontakt med mennesker råtner bort. Hirka forstår at hun må flykte før noen finner ut av hemmeligheten hennes.

    Etter noen års pause har jeg altså starta jakten på noe bra fantasy igjen. Det er så vanskelig å finne noe som ikke er en endeløs serie – sånt har jeg rett og slett ikke tålmodighet til – og som er skikkelig spennende. Men så plukka jeg opp Odinsbarn da jeg var på biblioteket for noen måneder siden. Jo visst er det begynnelsen på en serie som målt i sider er relativt lang, men det går ikke på bekostning av tålmodigheten min. Den har liksom det meste: et persongalleri med folk man kan like og ikke like, en verden som føles troverdig og samtidig mystisk, og handling med interessante tvister.

    Gleder meg sånn til å lese de to neste bøkene når sommeren kommer!