Kristine Graneng

  • Make America great again

    Da klokka ringte seks i dag, hoppa jeg ut av senga, kjente den nervøse kriblinga i magen. Ute lå snøen i måneskinnet. Jeg slengte ullteppet over skuldrene og gikk ned i kjelleren, skrudde på tv-en. Det føltes litt som julaften. Den følelsen varte ikke lenge. NRK viste et rødt kart, bare noen få blinkende stater var igjen. TV2 hadde allerede utropt vinneren. Donald Trump. Burde vi være overraska?

    Mens EU på mange måter representerte en elite som ikke forstår folket i Brexit-debatten, representerte Hillary denne eliten ved valget i USA. Det er i hvert fall slik jeg oppfatter det. Og det at folk gir uttrykk for en slik avstand, det er helt greit – det er demokrati – selv om avstanden i seg selv er et stort problem. Det som virkelig skremmer meg er at hvordan denne avstanden får gi seg uttrykk – i fremmedfrykt og rasisme. Misfornøyde mennesker raser mot andre som også står utenfor. De bygger murer av ord og hatefulle ytringer. Hvorfor er det slik? Hvorfor leter man ikke etter gode løsninger i stedet – sammen? Hvorfor skjønner ikke de fleste av oss at det fornuftige er å bygge broer for å komme over en slik avstand?

    9. november har sterk historisk gjenklang. 9. november 1923 forsøkte Hitler seg på et statskupp – på mange måter et startsskudd for det som skulle komme senere. 9. november 1938 var krystallnatta, da jødeforfølgelsene i Europa under Hitler virkelig begynte.

    Nå har også USA fått sin 9. november – amerikanerne har valgt en ny president som har fått ri frem på en bølge av fremmedfrykt, kvinnefiendtlighet og forrakt for de demokratiske systemene vi har bygd opp over mange, mange år. Hvorfor skjer dette? Bør vi ikke heller bygge oss opp sammen i stedet for å tråkke hverandre ned?

    Muren i Berlin ble revet ned, også det en 9. november. Vi må rive ned de murene vi er i ferd med å bygge opp mellom oss. Make America great again har plutselig fått en ny betydning.

  • NaNoWriMo uke 1

    Kristine Graneng

    Ei uke ut i skrivemåneden har jeg allerede rukket å dukke ned i et slags romanprosjekt, bytte navn på hovedpersonen min flere ganger og rable ned noen ideer jeg skal bruke senere. Også har jeg gjenoppdaget hvor fint det er å skrive. Bare dukke ned i en egen verden og la alt annet være ei stund.

    Sånn bortsett fra det kan jeg ikke si annet enn at det ikke har gått så veldig bra. Et lite sammendrag:

    Tirsdag
    Satt på hurtigbåten tidlig om morgenen og skriblet i notatboka mi. Også gjorde jeg akkurat det samme på vei hjem. 832 ord.
    Onsdag
    Ei skriveøkt til frokosten, ei om kvelden. 721 ord.
    Torsdag-mandag
    Nada. Ikke et eneste ord, altså. Skjerpings.

    Totalt: 1553 ord.

    Altså ganske langt bak der jeg skulle vært, men så var forrige uke også så travel som den kunne bli. Ny uke, ny mulighet! Får se om jeg fortsetter på det jeg holdt på med forrige uke eller om det blir noe annet. Hvordan går det med dere?

  • Uka som var: 44

    Heisann! Ei helg med ti-timers dager i en konferansesal på Sola tok litt knekken på meg. Nå ligger jeg hjemme på sofaen med haka så vidt over ullteppet, knasker halstabletter og leser på stoff til masteroppgaven, har utsikt gjennom stuevindet utover det mørkeblå havet og snøen og solskinnet som ligger som lyse flekker over åkrene. Det er omtrent ti minus ute, da, så kanskje like greit å bare holde seg inne og bli frisk.

    Nå tar vi i hvert fall en titt på uka som var.

    Ukas gladsak

    Forrige tirsdag hadde vi temamøte om flyktninger i kommunestyret. Vi fikk besøk av en som kom fra Syria for ett og et halvt år siden og som fortalte om hvordan det hadde vært å komme til Bjugn. Om flyktningvennen som tok han med i bilen og kjørte rundt i kommunen. Om språkpraksisen i barnehagen. Om fotballtreninger.

    Det er så fint å høre historier om folk som føler seg godt mottatt når de kommer til Norge. Selv om jeg jo veit at det er mange som ikke kan fortelle den samme historien av forskjellige grunner, så viser det i det minste hvor viktig det er at vi stiller opp og inviterer med!

    Kristine Graneng

    Ukas øyeblikk

    ❋ den første snøen. Gir meg fremdeles hjertebank å tenke på den, selv om den kom med ti minus og kalde tær.

    ❋ folk som går opp på talerstolen og forteller om sånt som er vanskelig og veldig personlig, men som gjør det likevel, fordi det er så viktig. Det er jo det politikk handler om – mennesker. Men så fort det er å glemme det langt inne i budsjetter og saksutredninger og analyser…

    ❋ Beat for Beat med 80-tallshits med Maria på hotellrommet mellom slagene på landsmøtet.

    ❋ å komme hjem etter å ha vært lenge borte, sette på vannkokeren, lage ei skål frokostblanding, krype inn under dyna i si eiga seng.

    Kristine Graneng

    Ukas kjedelige

    Halsvondten som kom snikende en gang i løpet av helga.

    Kristine Graneng

    Ukas bra jobba

    Jeg gjorde comeback på sosiale medier og som fotograf på Europakonferansen til NHO Trøndelag – det var så gøy! Europastudier på NTNU hjelper stort sett til hvert år på konferansen. I fjor var jeg innkaster (det var med noe mindre hell), men i år storkoste jeg meg med å rapportere fra spennende innledninger om europakriser og euroskeptisisme, EU-prosjekter i Trøndelag og internasjonalisering av norsk arbeidsliv. Også fikk vi skryt etterpå, og det er jo ekstra fint!

    Dessuten har jeg kjøpt meg nye høstsko, to år og ett snøfall etter at jeg først skreiv det opp på handlelista. Jeg er ufattelig dårlig på å kjøpe sko – det er så vanskelig å finne noen som passer. Vil aller helst bare gå på sokkelesten hele tiden, men det blir jo fort kaldt det òg.

    Kristine Graneng

    Ukas musikk

    Heal – Tom Odell.

    Uka som kommer

    Bli frisk. Jobbe med masteroppgaven. Lage leseplan for eksamen. Og så blir det helg!

    Hvordan var deres uke?

    ,

  • Tankevekkere på en fredag

    Kristine Graneng

    «Det SNØØØØR!» skreiv Petter til meg i går mens jeg satt og spiste frokost. Og det var som magi, for da jeg tittet ut vinduet var alt bare grått, og jeg kjente et stikk av sjalusi. Men så så jeg dem. Snøfnugg. Først lette fjon, så større flak – den aller første snøen.

    Da var det litt vemodig å dra fra Trondheim, å sette meg på et fly sørover, over hvitmalte pappmasjéfjell og stille fjorder, og lande i et grått Rogaland. Men her skal jeg være i helga for å diskutere politikk med en fin (og overveldende stor) gjeng. Nok å tenke på for min del, med andre ord, men her kommer et par tips til dere.

    Before the flood

    Leonardo DiCaprio + klima = sant. Nå har han hatt med seg kamera rundt om i verden og undersøkt konsekvensene av klimaendringene i Before the Flood. Filmen ligger åpent tilgjengelig på nett. Jeg har ikke fått sett den selv enda, men jeg tenker det er på tide å få sett en film der DiCaprio ikke spiller skurken.

    Kvardagsbiblioteket

    Jeg har snublet over Kvardagsbiblioteket, en blogg skrevet av Sunniva og Victoria, to tidligere litteraturstudenter. De skriver om bøker, utrolig nok, men det er definitivt den bokbloggen jeg har funnet til nå som jeg liker aller, aller best. Ikke bare er det gode bokanmeldelser, men også mye fint om lesing. Ta for eksempel en titt på «Oppfordring: Les det du liker, og legg vekk det andre», «Novellens renessanse: 4 gode novellesamlinger» og disse to om å lese på originalspråket og om å lese oversettelser.

  • Saman er ein mindre aleine

    Kristine Graneng

    Nå river jeg meg løs fra skrivinga ei stund for å fortelle om ei fin bok jeg har lest. Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda.

    Kristine Graneng

    Den handler om Camille som sliter med en spiseforstyrrelse, et vanskelig forhold til mora og som er fantastisk til å tegne, men ikke gjør det. Om Philibert som kan fransk historie på rams, men selger postkort utenfor museet og stammer veldig. Om Franck som er tøff på motorsykkel, arbeider lange dager på restaurant og ellers ikke gjør stort annet enn å ta med damer hjem, men som tar seg av bestemora Paulette, som visner bort på et aldershjem. Også handler den om hvordan de fire finner sammen i ei stor leilighet i Paris.

    Kristine Graneng

    Livet til de fire er brettet utover ganske mange sider, men jeg synes det er gode sider, jeg. Det er virkelig ei bok som blir drevet fram av et spennende persongalleri heller enn et drivende plot (handlingsforløpet er nok heller forutsigbart), men det er så mange fine øyeblikk, både varme og såre på et vis. Et lite favorittutdrag over, om tegnelæreren til Camille som forteller hvor viktig det er å uttrykke seg ↟

    Verdt å lese, altså. Den er forresten filmatisert, med Audrey Tatou – noen som har sett den og kan si meg om jeg bør gjøre det jeg òg?