• Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Det er rart å dra til Østerrike når man har vært i Tyskland så lenge. Bortsett fra tanken om at man må huske på passet på grunn av overhengende fare for grensekontroll (småironisk at det går helt fint å reise mellom Norge og Tyskland uten pass, mens man ikke kan flytte seg et par timer sørover uten å ha det med), er det ikke så enkelt å komme på at man har bevegd seg inn i et nytt land. Det er liksom bare de små detaljene: dialekt som er litt vanskeligere å forstå, maten som muligens blir noen hakk bedre, et ekstra drag av høykultur og gamle komponister.

    Lørdag, etter en snartur innom Garmisch-Partenkirchen, kom vi altså til Innsbruck, sjekket inn på hotellet og dro inn mot gamlebyen på jakt etter noe å spise. Klokka nærma seg åtte, og vi lette etter dagligvarebutikker som fremdeles var åpne – forgjeves. Østerrike er vitterlig enda mer konservativt enn Tyskland, selv Bayern der alle butikker alltid stenger senest åtte. I stedet endte vi opp med å kjøpe currywurst fra ei pølsevogn, som vi spiste til lyden av en pianist som spilte klassiske stykker borti gata. Ingen tvil om hvor vi var da.

    Det ble fort mørkt, men jeg synes Innsbruck gjorde seg godt i skumringen. I det lyset gikk fra gyldent, varmt til blått, kjølig, kom liksom byen til sitt rette med de mange små folksomme gatene og gullfargede detaljer. Vi gikk forbi Goldenes Dachl, det gyldne taket, inn i en av sidegatene, kjøpte is hos en av de mange iskioskene (jeg var fremdeles så mett at jeg bare stjal noen skjeer fra Dagfinn sin epleis, men den var god altså!). På veien tilbake til hotellet snublet vi over et symfoniorkester som holdt konsert i en bakgård. Og det var altså kvelden vår i Innsbruck.


  • Kristine Graneng

    For ei stund sida lagde jeg en instagram-konto for bildene mine. Jeg hadde så lyst til å ha et sted for dem også, de jeg tar med kamera, men å legge dem ut på den vanlige kontoen føltes litt som å jukse med konseptet (selv om det i grunn uansett begynner å bli litt uklart). Så da lagde jeg altså en egen konto: bygdaglimt

    Tanken er først og fremst å dele bilder hjemmefra, derav navnet, men enn så lenge er den fylt med bilder fra turer her nede som jeg enda ikke har fått vist dere her (men det kommer, smått om smått – det fineste, Sveits, ligger enda på harddisken og får meg til å føle meg nyforelska hver gang jeg stikker innom). Håper dere har lyst til å følge med! Ooog kan dere ikke legge igjen en link til instagramkontoene deres også med det samme, hvis dere har, så kan jeg stikke innom?


  • Det bor et monster inne i datamaskina mi som suger alt av motivasjon og glede ut av meg for tida. Jeg snakker altså om eksamensoppgaven min, som helst skal være ferdig i løpet av uka, men som så fort jeg åpner dokumentet tømmer hodet mitt og får meg til å ville gjemme meg under dyna. Det hjelper ikke at det er over tretti grader ute heller og vanskelig å sove om natta. Topp to tilbakevendende tanker for tida er stort sett «Hva er det jeg holder på med?», slik som det stort sett er når jeg prøver å gjøre meg ferdig med et prosjekt fordi jeg har en tendens til å legge ambisjonsnivået høyere enn det som er komfortabelt, og «Hvorfor i all verden har ikke tyskerne eksamenstid på samme tidspunkt som alle andre?», fordi HALLO, det er AUGUST og det er fremdeles fullt på biblioteket. De siste dagene har jeg prøvd å ta med meg arbeidet ut på kafé fordi jeg er så lei av biblioteket og nettet hjemme er håpløst. Det går sakte, men sikkert fremover, men kan ikke noen bare gi oppgaven min en fast forward-knapp? Jaja, löser sig.

    Nå er det dessuten bare fem dager til jeg skal hjem. Fem måneder ble altså plutselig til fem dager. De skal jeg stort sett bruke til å skrive, pakke og ordne sånt som må ordnes før jeg må dra og komme litt inn i modus for livet hjemme. Det har vært fem innholdsrike måneder. For tre måneder siden, i mai da jeg bestilte billetten hjem, skreiv jeg ei liste over sånt jeg ville gjøre her før jeg skulle dra. La oss ta en titt på hvordan det gikk!

    Kristine Graneng

    Gå tur i alpene
    Det har ikke blitt så mange lange gåturer, men jeg hadde en skikkelig fin dag med Camilla i Garmisch og fikk fylt opp fjellkvoten for ei stund på tur med pappa, Oda Margrete og Dagfinn. Men kan ikke få nok av Alpene, altså. Skal ta med meg turskoene en gang kroppen spiller mer på lag og gå langt, langt.

    Dra til Innsbruck, Nürnberg og Regensburg
    Innsbruck, check. Regensburg, checkNürnberg rakk jeg meg ikke til, men det har ikke så mye å si, for har sett så mange andre fine steder!

    Kristine Graneng

    Finne de aller beste kafeene
    Jeg har funnet så mange fine, og jeg aner ikke hvilke som er de aller beste! Det står enda en del navn igjen på lista mi over sånne jeg ville besøke, men jeg er så glad i de i nabolaget mitt at jeg overhodet ikke føler jeg trenger å finne noen andre. Kommer til å savne dem alle sammen <3 (men heldigvis mange nye og gamle som venter i Trondheim)

    Kristine Graneng

    Se München fra Olympiatårnet
    Dette droppet jeg. Det gjør heller ingenting, for utsikten fra Olympiaberget er jo også så fin!

    Bade i en av innsjøene utenfor byen
    Ja! Jeg og Ida tok s-banen til Starnberger See en dag det var fryktelig varmt og svømte i iskaldt vann. Ikke så mange svømmetak, men nok til å si vel gjennomført og til å kunne tåle noen timer til med 30+.

    Besøke dyrehagen
    Det ble det ikke noe av, for plutselig var skoleferien her og jeg var fremdeles ikke ferdig med oppgavene mine, og jeg var ikke så fryktelig gira på å stå i kø. Da er det likså fint å kunne se dyr i det fri. Ekorn og kaniner i parken og kyr i alpene, for eksempel!

    Kristine Graneng

    Skrive de fleste oppgavene mine på tysk
    Har skrevet to av tre semesteroppgaver på tysk, holdt et foredrag på tysk, mens det enda er to eksamensoppgaver på tysk underveis. Det synes jeg fortjener klapp på skuldra!

    Finne god falafel
    Har spist falafel, og selv om den kanskje ikke var superfantastisk, var den god! Kryss i boksen!

    Dra til Zugspitze
    Har jo ikke vært helt på toppen, men det var fint nede på bakken òg.

    Hva slags planer hadde dere for sommeren? Har dere fått gjort det dere drømte om mens dere satt under ullpledd og lengtet etter varmere tider?


  • Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Lørdag formiddag, snart to uker siden, satte vi kursen sørover etter ei natt uten så mye søvn. Vi bega oss ut på motorveien, og jeg kjente den velkjente kriblingen i magen i det Alpene dukket opp i det fjerne. Jeg veit ikke hva som gjør det, men å se fjellene er som å gå inn i en lykkerus for meg. Kanskje blir det ekstra sterkt her, hvor alt annet er så paddeflatt før landskapet brått kaster seg opp i et fjellmassiv. Fint er det i hvert fall.

    Vi stoppet i Garmisch-Partenkirchen etter å ha stått i kø ei god stund og brukt enda ei stund på å lete etter parkeringsplass, og spiste lunsj på en restaurant ved torget. Jeg var ikke i denne delen av Garmisch-Partenkirchen sist gang jeg var der, men det var trivelig her òg, med sjokoladebutikker som var mye større på innsiden enn på utsiden og malerier på veggene.

    Inne i byen plasket regnet i gatene da vi dro derifra, men heldigvis ga det seg like fort som det kom. Vi dro videre til Eibsee ved foten av Zugspitze, Tysklands høyeste fjell. Der var alt så vanvittig grønt – trærne, plantene langs stien, vannet som glitret som titusen smaragder. Vi gikk et stykke langs stien innover og kom til et lite tjern, der alt var enda et hakk grønnere. Helt magisk. Taubanen opp til Zugspitze tittet frem bak trærne nå og da, og jeg skulle ønske vi kunne gått enda videre, men da var det på tide å komme seg videre til neste mål: Innsbruck. Mer om det en annen dag!


  • Kristine Graneng

    Det var en dag den 22. juli også – en ganske fin én, til og med. Er det noen dager jeg setter ekstra pris på å kunne være med familien min, så er det denne.

    Kristine Graneng

    Så da var det veldig fint å kunne rusle bort til Olympiaparken og treffe han her.

    Kristine Graneng

    Pappa og Oda Margrete var på BMW-museet, men vi var ikke så gira på det, så vi satt ute og så på endene i stedet, jeg leste litt i ei bok (som akkurat da handla om hvordan tyskerne ler av Grevinnen og Hovmesteren, mens britene omtrent ikke veit at den eksisterer. Følte meg litt truffet som nordmann òg)

    Kristine Graneng

    og Dagfinn fanga Pokémon. Så ut som en Pokémon-trener også, tør jeg påstå.

    Kristine Graneng

    Jeg liker det bildet her. Det er så typisk. Pappa og Oda Margrete var ferdig etter noen timer; Oda Margrete full av drømmer om å én gang kjøpe Mini Cooper. Jaja.

    Kristine Graneng

    Så fine søsken jeg har <3 + han som var hjemme og skal til å flytte til Oslo nå. De blir så fort store…

    Kristine Graneng

    Vi kjøpte med oss mat og spiste ved Chinesischer Turm, som er en biergarten i Englischer Garten, også rusla vi gjennom parken som var full fordi det var omtrent tredve grader og fredag.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Synkronsvømming/-spising på høyt nivå til venstre. Oda foran surferne til høyre. Det er så fint i denne delen av parken, synes jeg, helt i sør-enden, med den japanske hagen og de røde trærne, Eisbach som renner gjennom og surferne på den grønne bølgen. Viser det frem til alle som kommer på besøk.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Så fortsatte vi nedover mot sentrum, forbi kunstmuseet som Hitler bygde. Det er dekorert med motstandsfolk og fylt med moderne kunst nå. In your face.

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Og her endte dagen, med kaniner og gyldent lys i enda en av parkene i München, og den gikk over i kveld. Kontraster.