Etter å ha vært i Stanghe fortsatte vi videre opp i fjellene, gjennom skogen og langs svingete fjellveier helt til landskapet åpnet seg, og vi var enige om at her måtte vi stoppe. Så da stoppet vi ved det som så ut til å være et skisenter om vinteren og sprang opp på den nærmeste haugen.
Oppe på toppen stupte berget ned og bratt opp igjen på den andre siden.
Og Dagfinn måtte selvsagt klatre ut på det verste stedet. Jeg får vondt i magen bare av å se på bilder der folk klatrer ut på steder man kan ramle ned, jeg.
Litt lenger nede var det noen kyr som lå og hvilte. De måtte jeg jo hilse på!
Dette tror jeg er den fineste kua jeg noen gang har sett (beklager til dere hjemme!!). Så myk og skinnende, også de søte ørene!
Også disse da: Belted Galloway. (Jeg kan navnet på omtrent tre kuraser, så må brife litt når jeg har muligheten.)
Så satte vi oss i bilen igjen, kjørte noen flere svingete fjellveier, forbi små landsbyer, slake fjell og spisse topper. Jeg sovnet ei stund før jeg våknet opp til enda flere fjell og et motorsykkelmuseum (!!) høyt der oppe, der vi stoppet for å spise middag på restauranten. Like etter kom regnværet snikende innpå oss og fulgte med nedover og tilbake til Innsbruck, der vi krøp til sengs mens tordenværet rullet utenfor.