Kristine Graneng

Regensburg

Lørdag litt over elleve gikk jeg ut fra sentralstasjonen og inn i et Regensburg som var perfekt solfylt etter mange nok regnværsdager i München.

Jeg gikk inn i byen uten noen andre planer enn å gå rundt i gatene og finne ut hva som gjemte seg der.

Det første jeg fant var domkirka, som var så veldig lys på utsiden og tilsvarende mørk inni. (Bildet ovenfor er tatt med ISO 6400!)

Også gikk jeg til plassen utenfor domen og kjøpte is: sjokolade og peppermynte, mm.

Neste stopp var Donau – som ikke var så veldig blå, men likevel veldig fin.

Jeg gikk over brua til den andre siden, tittet på navn på hengelåser, på hunder som logret forbi og på utsikten.

Også gikk jeg tilbake og inn i folketomme gater der skiltene hadde snirklete skrift.

Etter hvert fant jeg et slott! Av den typen man må smugtitte på over et gjerde eller betale over 10 € for å komme inn i, men det var fint likevel.

Men de mest idylliske stedene trenger uansett ikke koste noe.

Da jeg ble ordentlig sulten, kjøpte jeg moreller og vann på en butikk og en doughnut uten hull som jeg ikke veit hva heter på et bakeri og gikk tilbake til elva. Så fint å sitte og dingle med føttene over vannet og å ha spyttekonkurranse med morellsteiner for seg selv en lørdags ettermiddag.

Tidligere på dagen møtte jeg noen gutter som spurte om jeg kunne ta bilde av dem. Da lo jeg det bare vekk og gikk videre – men så møtte jeg dem igjen senere og tenkte la gå da. Her er altså fire gutter jeg ikke aner hvem er og høyst sannsynlig aldri kommer til å møte igjen, men samtidig en liten påminnelse om at folk ikke trenger være så skumle, selv når man er alene i en fremmed by.

Så satte jeg meg på toget, stengte ute fulle tyskere og den metalliske stemmen over høytalerne med en podcast og kom tilbake til München mens det enda var nok igjen av lørdagen til ettermiddagskaffe og kake.

Se også Regensburg på film

Translation:
My day in Regensburg.

juni 8, 2016

Tyskland
Pasta med tomater og squash

Den eneste setningen jeg virkelig kan på italiensk er «Amo la pasta!» – men den kan jeg definitivt stå inne for. Siden jeg kom til München, tror jeg nesten jeg må ha spist pasta annenhver dag i snitt. Det er jo så godt! Og så enkelt. Og det finnes så utrolig mange forskjellige varianter.

Her kommer min superenkle og for tiden beste pastaoppskrift. Perfekt etter lange dager på biblioteket når man er SULTEN og ikke orker lage noe avansert og tidkrevende. (Akkurat det er vel kanskje ikke så aktuelt for de fleste nå, men den er sikkert fin etter en lang, lat dag på stranda også.)

Her er det du trenger for én porsjon:
– pasta, selvsagt – ta den du liker best, men her brukte jeg Tortiglioni
– ett fedd hvitløk
– olivenolje
– 4 mellomstore ordentlig gode tomater
– en halv squash
– basilikum (aller helst fersk!)
– salt og pepper
– oliven (men den er kanskje aller best for å døyve sulten mens man lager maten)
– pecorino, parmesan eller lignende

Sett på pastavann med litt salt i.

Hakk hvitløk, tomater og squash. Ha olivenolje i stekepanna på middels varme og stek hvitløken og tomatene. Ha i squashen etter ei lita stund. Hakk opp basilikum og ha i, eller tørka basilikum. Smak til med salt og pepper. Så kan du la det stå og putre ei lita stund.

Ha pastaen i vannet når det koker og følg med så den blir perfekt kokt.

Hell vannet av pastaen, ha det i en skål og ha tomatsausen over. Topp med oliven, hvis det er noen igjen, og ost.

Så er det bare å spise! Guten Appetit!

Translation:
My easiest and, at the time, favourite pasta recipe.

juni 7, 2016

Annet
Die neue Pinakothek

I går var det plutselig søndag igjen, og jeg hadde ingen planer bortsett fra én ting. Jeg skulle besøke det siste pinakoteket på lista mi: Pinakoteket for ny kunst.

I den tidligste delen, fra like før overgangen til 1800-tallet, hang det for det meste portretter, og alle hadde så lure ansiktsuttrykk.

Dette var favoritten fra denne delen: George Biggin’s ascent in Lunardi’s balloon av Julius Caesar Ibbetson.

Og så fant jeg et maleri jeg gjerne vil flytte inn i! Der Watzmann av Ludwig Richter. Watzmann er en del av alpene ikke så langt unna, så kanskje jeg bare skal gjøre det.

Det koseligste på hele rundgangen var da jeg traff på Neu helt tilfeldig, som også hadde museumssøndag. Tilfeldigheter er så fine når de slår til på best mulig vis.

Dette er det utroligste rommet i hele det nye pinakoteket, spør du meg. Landskapsbilder fra Hellas i fantastiske farger i et rom med magisk lys.

Det var også noen gamle malerier fra München, fra da residensen enda var forbeholdt kongelige og München var mer en landsby enn en by. Disse var av Domenico Quaglio.

Dette likte jeg skikkelig godt, kanskje mest fordi jeg lurer sånn på hva paraplyen gjør der. Det heter Den fattige poeten av Carl Spitzweg.

Så nærmet det seg slutten. Med Van Gogh.

Og Monet.

Vi avsluttet med en tur i museumsbutikken. Museumsbutikkene på pinakotekene er så fine, med de fineste bøkene, notatbøkene og postkortene. Jeg kjøpte

et postkort med et bilde av Francoise Gilot og Picasso tatt av Capa, et med maleri fra biergarten og et magnetisk bokmerke med motiv av Monet. (Pluss et annet postkort, men det er snart på vei i posten.)

Nå må jeg bare finne noe herlig sommerlig å lese som passer til det nye bokmerket mitt. Jeg tenker Austen eller McEwan eller noe annet britisk.

Og så var det kafébesøk med disse tre: Neu, Kwan og Bob.

Håper dere også hadde en fin søndag og at uka blir bra!

Translation:
My Sunday was spent at the Die neue Pinakothek, my favourite of the three.

juni 6, 2016

Hverdagen, Tyskland
Regensburg på film

Lørdag drar jeg på tur, tenkte jeg denne uka. Uansett om jeg får med meg noen eller ikke. Og da gjorde jeg det – satte meg på toget til Regensburg i går morges.

Det er rart å reise alene, synes jeg. Spesielt til en ukjent by. Det er så mye tryggere å dra sammen med noen, å ha noen holdepunkter når alt ellers er nytt. Og å ha noen å lage seg ei eiga lita boble sammen med når det blir altfor mange mennesker å forholde seg til. Alternativet – å lukke seg inn i ei boble helt for seg selv – det blir så veldig ensomt.

Det er mye fint med å reise alene også altså: å kunne gå akkurat dit man vil, å bruke lang tid uten at det er noen som venter, å kunne sette seg ned med ei bok eller være alene med sine egne tanker, folk som tar kontakt som kanskje ikke ville gjort det hvis det ikke bare var deg.

Så i går var jeg i Regensburg, følte meg litt ensom, men brukte lang tid på å sitte og dingle med føttene ved kanten av Donau, ta bilder – og også på å filme noen snutter. Her er min lille Regensburgfilm, med ustø kameraføring og småteit musikk, men jeg håper dere liker den likevel. Den mer utdypende fortellingen med tekst og bilder skal dere få en annen dag!

Translation:
Yesterday I went to Regensburg, all by myself, which was an interesting experience. Travelling alone can feel so very lonesome, but it’s also nice being able to go wherever you’d like to, to take your time and be alone with your own thoughts or simply a good book. I spent my time sitting by the Donau, photographing (without anyone having to wait for me) – and I even filmed a couple of scenes. Hope you’ll like the movie! The text and photo version of the trip comes later.

juni 5, 2016

Tyskland
Stokkøya og Linesøya, del II

Her finner dere del I!

Noe av det beste med å være på tur, er at man blir sånn ordentlig godsulten når man kommer hjem. Nå kom vi jo ikke helt hjem, men vi kjørte i hvert fall tilbake til Stokkøya der vi skulle spise middag. På Stokkøya er det en strandbar som jeg har lest om støtt og stadig og tenkt at dit må jeg jo dra en gang. Og den gangen (som forhåpentligvis ikke blir den siste) ble altså pinsesøndag.

Jeg spiste torsk med søtpotetstappe, rødbeter, asparges, brokkoli og bacon. Det var helt fantastisk. Det var dessuten min rødbete-debut (sånne på glass teller ikke!) – kan ikke rødbetesesongen komme nå snart?

Det meste smaker dessuten ekstra fantastisk med slik utsikt.

Etter å ha vært ute og tatt noen bilder og fått verdens mykeste sand i skoene, så sa jeg og pappa takk for laget til resten av gjengen og begynte på turen hjem.

Gjennom Stokksund, der sola hadde lagt seg på fjelltoppene, og brua over til Stokkøya fra fastlandet bandt det hele så fint sammen.

Og mens pappa kjørte tilbake, så sovnet jeg, helt til bilen plutselig stoppet, og jeg våkna nokså omtåka og så dagens aller siste fotomotiv stå rett utenfor vinduet:

Ah, Fosen er ikke så dumt altså.

Translation:
After visiting Linesøya, we went to Strandbaren on Stokkøya, a restaurant situated right on the beach. And, if that wasn’t enough, the food there is also fantastic. I had cod with beetroot, bacon, sweet potato purée, broccoli and asparagus. Then we went home, drove back over the island, and as we reached the mainland, I fell asleep – and woke up as the fellow of the last picture was standing outside the car.

juni 4, 2016

Annet

Regensburg

Pasta med tomater og squash

Die neue Pinakothek

Regensburg på film

Stokkøya og Linesøya, del II