Å besøke botaniske hager i nye byer har blitt en greie, og da jeg rusla oppover fra Bairro Alto lå Universitetet i Lisboa sin hage langs veien. Kanskje den minste jeg har vært i så langt, også den mest gjenvokste og villeste. Det føltes litt som å gå på ekspedisjon der inne, ned skråningen, gjennom stort bladverk og forbi høye palmetrær. Og innimellom alt det grønne, keramikkskulpturer som minnet meg om estetikken til Guillermo del Toro – et sted mellom veldig vakkert og makabert.
Dere som har fulgt denne bloggen ei stund, veit at jeg ikke kan la sjansen til å besøke en botanisk hage gå fra meg (for den som vil se flere, finnes en samling her). Særlig hvis det også finnes veksthus der. Botanisk have i København var derfor selvskreven på lista mi over steder jeg ville besøke mens jeg var der.
På det som antagelig var den varmeste dagen i byen i mars, tok jeg med meg kamera og dro dit. Selv om våren enda hadde en del å gå på ute i hagen, sto de tidligste rododendronene allerede i blomst og plenene var dekket av krokus, scilla og københavnere.
Det er så mye fint bladverk inne i Palmehuset.
Dessuten minimini-frosker
og sitrustrær!
Inne i det største rommet var det så høy luftfuktighet at kameraet mitt måtte ta en pause, men jeg fikk tatt ett bilde før jeg gikk opp vindeltrappa til terrassen. Man kan gå rundt hele rommet, mellom palmebladene som noen steder henger over rekkverket, og med utsikt ned i jungelen under og hagen og byen utenfor.
Så, etter en liten lesepause i sola utenfor Palmehuset, gikk jeg innom de andre veksthusene. Ganske gøy at man kan lage forskjellige klima på denne måten, er det ikke? En liten kunst – det er vanskelig nok å få noen få utvalgte potteplanter til å trives inne i stua mi gjennom vinteren, synes jeg.
I sommerfuglhuset hadde sommerfuglene så vidt begynt å klekke.
Jeg var i Oslo sist i begynnelsen av mars 2020. Mamma og jeg gikk på teater, spiste middag med lillebror. Det var snø i gatene og allerede sprit på kafeene, men likevel en helt annen stemning enn det skulle bli det neste halvannet året.
Da Norge åpna igjen kjente jeg at jeg ville tilbake – treffe venner, drikke øl. Leve litt. Så etter ei lita uke på østfoldsbygda i begynnelsen av oktober, tok jeg toget inn til hovedstaden. Vi innleda helga med å danse i Spikersuppa, og jeg føler det satte standarden for resten.
Men akkurat lørdag formiddag var jeg alene i byen. Jeg gikk i den nye kåpa mi, med kamera over skuldra, trøtt og glad, og på vei til Botanisk hage på Tøyen. Det er fremdeles favorittstedet mitt i Oslo, seks år etter at jeg var der for første gang. I hvert fall er det det beste stedet å være på egenhånd en litt sliten lørdags formiddag med skyfri himmel.
Det var en gang mot slutten av mars jeg satt på hybelen i Liverpool og nesten ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg hadde sånn hjemlengsel. Ukene før jeg skulle hjem til påske syntes så usigelige lange, dagene så meningsløse når jeg bare gikk og lengta og ikke fikk gjort på langt nær så mye som jeg tenkte jeg burde få gjort. Men etter en samtale på kjøkkenet med Tom, en av samboerne mine, som fortalte at Edinburgh var enda flottere enn York, og under sterk påvirkning av påskeliljebildene til Victoria, bestemte jeg meg for at nå, nå gjør jeg noe for å få de ukene til å gå litt fortere. Også bestilte jeg billetter nordover til Edinburgh ei helg.
For om ikke Edinburgh kan kurere hjemlengsel – med slott som skuer utover byen, Harry Potter og magiske kafeer og bokhandler, og et fjell å klatre på – da fungerer ingenting.
Jeg tog toget fra Liverpool. Omtrent fire timer tar det. Jeg tenkte jeg skulle få gjort unna litt jobb mens jeg satt der, men ble mest sittende å se ut vinduet og kjenne hjertet banke. Så snart vi kom nordover mot den skotske grensa så det slik ut. Sauer og snø – og grønne åkrer.
Jeg kom frem til Edinburgh i ei voldsom regnskur. Etter å ha satt fra meg kofferten der jeg skulle bo, søkte jeg ly inne i en kafé ved Haymarket. Jeg så på regnet gjennom de store vinduene og folk som kom inn, søkkvåte. Drakk kaffe og skribla i notatboka mi.
Dean Village ble første stopp etter at regnet hadde gitt seg. Det er en gammel landsby langs Water of Leith, elva som renner gjennom Edinburgh. Det var så stille der. Bare elva som brusa mellom steinhusene. Jeg gikk rundt og så på bygningene, tumla innom en kirkegård, før jeg tenkte det ville være fint å gå opp langs elva. Det var det, helt til det viste seg at elva hadde vokst seg så stor med vårregnet at den gikk over stien.
Men etter en liten omvei bar det videre oppover.
På den andre siden var det benker og påskeliljer. Dagen etter fikk jeg høre at det er flere hager oppover langs elva som man må ha nøkkel for å komme inn til. En slags hemmelig hage med innsyn der man kan sitte og kjenne seg privilegert.
Jeg hoppa av elvestien ved Stockbridge. Gikk innom noen koselige butikker, som Golden Hare Books. Forelska meg i denne porten.
Men aller mest for å ta turen innom den botaniske hagen! Er ikke botaniske hager noe av det beste bymennesker har funnet på? En oase blant alle gatene. Det var midt i rhododendronblomstringa, magnoliaen var i ferd med å miste kronbladene og langs stien fant jeg et teppe av hvitveis som fikk meg til å smile både innvendig og utvendig.
Disse fargene!
Det begynte allerede å bli ganske seint, så jeg rakk ikke å gå innom veksthusene, men åh – så rolig jeg følte meg da jeg gikk ut derifra.
Tilbakeveien gikk jeg gjennom sentrum, nedenfor slottet og bakkene som lyste av påskeliljer. Her var jeg så sliten i beina at jeg nesten ikke visste hvordan de skulle bære meg og telefonen gikk tom for strøm, men så lenge det fremdeles er liv i kameraet og det finnes slott å ta bilder av, da er det utrolig hva jeg kan klare.
Forrige søndag hadde vi knapt kommet oss utenfor døra før vi måtte ha kaffe. Vi dro til en av de koseligste kaféene mine, Josefina, der baristaen har gul skjorte, bart og godt humør og det står tusenfryd på bordene. Så var vi klare for dagens mål – botanisk hage.
Siden sist gang jeg var der var tulipanene forsvunnet og vannliljene hadde begynt å blomstre. Mens jeg sto og så på fiskene som stakk hodene opp over vannoverflata, ble det et skikkelig leven, og jeg skjønte ingenting av hvordan fisker kunne lage så mye lyd. Det viste seg å være froskene som hadde starta orkester.
Sanna Livingstone og Indiana Letnes.
Ida mente jeg måtte bli fotografert òg. Ikke helt komfortabel med det, men kanskje greit å få en påminnelse om hvor slitsomme sånne folk med kamera kan være…
Vi bega oss inn i Rhododendronskogen– som en plass fra et eventyr!
Blomsterpikene! Så fine med matchende ryggsekker.
Akkurat da vi hadde kommet oss inn på kaféen kom det ei skikkelig regnskur. Jeg spiste is, Ida Apfelstrudel og Sanna is og Breze, for det er visst en helt ok kombinasjon når man er i München. Da vi var ferdige var det plutselig oppholdsvær igjen.
Sanna og jeg fant markjordbær og så på kjøttetende planter, mens Ida plutselig var borte. Men så dukka ho opp igjen i ei trapp der ho satt og tegna plantekledde bygninger og busker.
Tid for drivhusene! Skilpadderommet var stengt, men heldigvis var det meste annet åpent. Kan ikke få nok av bregner og jungelplanter.
Victoria-vannliljer. De kan bære vekta av et lite barn, tenk dét!
I et annet av rommet fant vi denne fine og denne (ADVARSEL) utrolig stygge:
Veier opp for monsterfisken med et bilde av Sanna.
Mens vi utforska veksthusene satt Ida og tegna kaktuser.
Så sa vi takk for i dag til botanisk hage og satte oss på trikken ned til byen for å spise på Vapiano, gå rolig hjemover og drikke te og spise melkesjokolade på gulvet hos meg – og det var enden på helga med trønderjentene i München.
