Kristine Graneng

  • Mørkrisdalen

    I dag er jeg tilbake på biblioteket i München med utsikt ut til de grønne trærne i parken som har rukket å bli enda grønnere mens jeg har vært hjemme. Jeg arbeider på spreng med en oppgave om Brexit som skal være ferdig til i morra, men heldigvis er det ganske greit å sitte inne med nesa i bøker om europeisk integrasjonsteori når det er duskregn ute og de siste dagene har vært så fine.

    Men mer om det senere. Her er nok en tilbake i tid-torsdag (sannsynligvis den siste på ei stund, for jeg la igjen de fleste bildene mine på en disk hjemme). Denne gangen tilbake til sommeren for noen år siden da jeg og Petter var på tur i Mørkrisdalen i Luster. Kanskje en av de fineste og mest mystiske stedene jeg har vært, med små tjern gjemt inne i skogen og en foss som drønnet i et ellers så rolig landskap.

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Kristine Graneng – Mørkrisdalen

    Translation:
    I’m back at the library in Munich, writing an essay on Brexit with Englischer Garten right outside the window, the trees even greener than the last time I saw them. Almost as green as the day on the pictures above, a few years ago, when Petter and I went hiking in Mørkrisdalen, Luster. Such a mysterious and beautiful place, with tiny lakes hidden among the trees and a rumbling water fall in the else so quiet landscape. 

    ,

  • Fjord og fjell

    Jeg står opp tidlig på en søndag. Setter brøddeig, skummer stortingsmeldinger. Nå er det heldigvis bare ei lita uke igjen til jeg er ferdig med høstens oppgavemaraton og kan sette av tid til andre ting uten å tenke på alle ordene som burde være skrevet. Jeg håper bare noe av høstlyset er igjen da. Det er så fint, men forsvinner så altfor fort.

    ,

  • Sogn i svartkvitt

    Med mamma på tur opp Molden og til Brennesteinane. Utsikten fra hagen til besta. Og høstens første nysnø over Sognefjellet.

  • Brennesteinane

    Den første høstferiedagen i Luster: Jeg tror jeg bare lar bildene fortelle.

  • Sogn



    Det er allerede oktober. Når jeg kjenner etter, føles det som om det enda er september. Som om hele høsten enda ligger foran meg. Men jeg begynner å innse at den løper av gårde, dag for dag. Jeg er vel ikke den første som skulle ønske jeg kunne holde fast på tiden: ta et minutt her, et øyeblikk der og fylle dem med det jeg vil.

    I helga stjal jeg til meg noen dager jeg enda ikke helt veit om jeg hadde. Jeg ble med mamma og lillesøstra mi på høstferie til Sogn. Til besta. Til fjell, til frukttrær og tyttebærlyng. Og jeg veit ikke hva jeg må ta tid fra neste gang for å ta igjen de dagene jeg egentlig burde sittet på lesesalen, men jeg kan ikke tro annet enn at det var verdt det.