reise - Kristine Graneng

Den store fjellforelskelsen

Det tok omtrent fem minutter fra slottet i Liechtenstein og over til Sveits og omtrent like fort dukket de sveitsiske flaggene opp – det hvite korset på rød bakgrunn i sterk kontrast til landskapet pakket inn i disig gråvær. Snart var vi inne blant fjellene: Gårder og små landsbyer klamret seg til bratte skråninger og nede i dalen gresset kyrne. Og så bar det opp, opp, opp; opp i de sveitsiske fjellene over Klausenpasset.

Helt til vi kom opp hit, og alt var så grønt og vilt og trollsk at vi måtte stoppe en liten stund.

Det ble bare villere og villere: kampesteiner med mosepledd, tykke tåkedotter og fosser som hev seg utfor fjellsidene.

Og de fineste kyrne.

Jeg får fremdeles raskere hjerteslag og kribling i kroppen når jeg tenker på de sveitsiske fjellene. Én gang skal jeg tilbake med fjellskoene på og stor niste i sekken. Men denne gangen kjørte vi videre, forbi store innsjøer, forbi Luzern, forbi frukttrær og over grensa til Tyskland ved Bazel for å tilbringe noen netter i Freiburg. Mer om det siden!

Mer fra turen:
Vaduz, Liechtenstein
Jaufenpasset, Italia
Cascate di Stanghe, Italia
Innsbruck, Østerrike
Garmisch-Partenkirchen, Tyskland

august 18, 2016

Annet
På besøk hos fyrsten i Liechtenstein

Hallo fra NORGE! Fra kalde, hustrige Norge, men likefullt! Det er godt å være tilbake. Jeg er fremdeles i heftig akklimatisering (det var under ti grader da jeg kom, tusen takk), men i dag skinner heldigvis sola, og jeg skal en tur inn til hovedstaden etter at jeg har jobbet med eksamener noen timer.

Det blir sikkert stillere her ei stund fremover – til helga drar jeg oppover til Trøndelag for å gjøre meg klar til ny runde med flytting, men her kommer en liten snutt fra ferieturen vår igjen. Vi snakkes!

Nå er vi altså kommet til mandagen på turen vår, og det bar avgårde igjen. Vi dro fra Innsbruck i vær som var langt ifra så bra som dagen før (men hakket mer behagelig, hilsen trønder).

Vi kjørte gjennom Feldkirch, der pappa fortalte at han hadde kjørt forbi med toget for over tjue år siden den gangen han var på Interrail. Fin liten by!

Men første mål for dagen var Liechtenstein og Vaduz. Vi hadde ikke lagt så mange planer, så vi dro likså godt på besøk til Fyrsten av Liechtenstein. Her bor han altså i slottet sitt og speider utover fyrstedømmet som (her kommer litt fun facts fordi jeg var nysgjerrig og stakk innom wikipedia) har 37 624 innbyggere, er det minste tyskspråklige landet i verden og det landet i Europa der kvinner senest fikk stemmerett på alle nivåer (sånt må man tåle å bli litt uthengt for!).

Morellgutten.

Tenk å bo her! Hva hadde dere valgt hvis dere kunne? Slottet i Oslo eller dette?

Siden slottet var stengt for allmennheten (og vi derfor tydeligvis ikke kunne komme på besøk likevel? what?), gikk vi ned til et utsiktspunkt og så utover Vaduz i stedet. Så rar blanding av gamle hus, frukthager og kråkeslott.

Så dro vi videre igjen. Den neste etappen på turen var den aller, aller fineste, og jeg gleder meg sånn til å vise dere!

august 11, 2016

Annet
Jaufenpasset / Passo Giovo

Etter å ha vært i Stanghe fortsatte vi videre opp i fjellene, gjennom skogen og langs svingete fjellveier helt til landskapet åpnet seg, og vi var enige om at her måtte vi stoppe. Så da stoppet vi ved det som så ut til å være et skisenter om vinteren og sprang opp på den nærmeste haugen.

Oppe på toppen stupte berget ned og bratt opp igjen på den andre siden.

Og Dagfinn måtte selvsagt klatre ut på det verste stedet. Jeg får vondt i magen bare av å se på bilder der folk klatrer ut på steder man kan ramle ned, jeg.

Litt lenger nede var det noen kyr som lå og hvilte. De måtte jeg jo hilse på!

Dette tror jeg er den fineste kua jeg noen gang har sett (beklager til dere hjemme!!). Så myk og skinnende, også de søte ørene!

Også disse da: Belted Galloway. (Jeg kan navnet på omtrent tre kuraser, så må brife litt når jeg har muligheten.)

Så satte vi oss i bilen igjen, kjørte noen flere svingete fjellveier, forbi små landsbyer, slake fjell og spisse topper. Jeg sovnet ei stund før jeg våknet opp til enda flere fjell og et motorsykkelmuseum (!!) høyt der oppe, der vi stoppet for å spise middag på restauranten. Like etter kom regnværet snikende innpå oss og fulgte med nedover og tilbake til Innsbruck, der vi krøp til sengs mens tordenværet rullet utenfor.

august 8, 2016

Annet
Cascate di Stanghe

Den første morgenen i Innsbruck våknet jeg til utsikten på det øverste bildet – fjell og blå himmel – spiste frokost, før vi dro videre til nye utsikter. Vi tok veien over Brenner-passet, over til Italia. Målet var Cascate di Stanghe, et juv/stryk/fossefall/kløft (veit egentlig ikke hva det kalles på norsk, jeg?) ved en liten landsby rett over grensa. Etter å ha krangla med GPS-en og litt oss imellom om hvor vi egentlig skulle kjøre, fant vi omsider frem og kunne ta fatt på turen nedover elva.

Turen er noen kilometer lang og går ganske bratt nedover, med bruer frem og tilbake over det brusende vannet. Det fineste er kanskje de partiene der vannet har sånn perfekt fjellvannfarge, grønt med et snev av turkist. Jeg og Oda Margrete gikk hele veien ned, mens de to andre gikk oppover og hentet bilen, vi kjente på vannet (ganske kaldt!) og prøvde å forstå hvilket språk de vi gikk forbi snakket. Sør-Tirol er så forvirrende. Man er liksom i Italia, men likevel ikke. Ikke lett for noen som i utgangspunktet er relativt språkforvirra.

Translation:
My family and I went to South-Tyrol and Cascate di Stanghe on our roadtrip, a gorge situated just over the border from Austria. Loved all the small bridges built over the gap and the colour of the water there – icy green. On a different note, I stopped doing the translations for some time now, and don’t know if anyone has been missing them? Please give me a heads up, if you read them!

august 7, 2016

Annet
Innsbruck

Det er rart å dra til Østerrike når man har vært i Tyskland så lenge. Bortsett fra tanken om at man må huske på passet på grunn av overhengende fare for grensekontroll (småironisk at det går helt fint å reise mellom Norge og Tyskland uten pass, mens man ikke kan flytte seg et par timer sørover uten å ha det med), er det ikke så enkelt å komme på at man har bevegd seg inn i et nytt land. Det er liksom bare de små detaljene: dialekt som er litt vanskeligere å forstå, maten som muligens blir noen hakk bedre, et ekstra drag av høykultur og gamle komponister.

Lørdag, etter en snartur innom Garmisch-Partenkirchen, kom vi altså til Innsbruck, sjekket inn på hotellet og dro inn mot gamlebyen på jakt etter noe å spise. Klokka nærma seg åtte, og vi lette etter dagligvarebutikker som fremdeles var åpne – forgjeves. Østerrike er vitterlig enda mer konservativt enn Tyskland, selv Bayern der alle butikker alltid stenger senest åtte. I stedet endte vi opp med å kjøpe currywurst fra ei pølsevogn, som vi spiste til lyden av en pianist som spilte klassiske stykker borti gata. Ingen tvil om hvor vi var da.

Det ble fort mørkt, men jeg synes Innsbruck gjorde seg godt i skumringen. I det lyset gikk fra gyldent, varmt til blått, kjølig, kom liksom byen til sitt rette med de mange små folksomme gatene og gullfargede detaljer. Vi gikk forbi Goldenes Dachl, det gyldne taket, inn i en av sidegatene, kjøpte is hos en av de mange iskioskene (jeg var fremdeles så mett at jeg bare stjal noen skjeer fra Dagfinn sin epleis, men den var god altså!). På veien tilbake til hotellet snublet vi over et symfoniorkester som holdt konsert i en bakgård. Og det var altså kvelden vår i Innsbruck.

august 6, 2016

Annet

Den store fjellforelskelsen

På besøk hos fyrsten i Liechtenstein

Jaufenpasset / Passo Giovo

Cascate di Stanghe

Innsbruck