• Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Kristine Graneng

    Ida og jeg hadde snakket om at vi måtte ta oss en tur til Salzburg siden Ida kom nedover i april, eller kanskje var det enda før det, men onsdag forrige uke gjorde vi det i hvert fall. Satte oss på toget til Salzburg med Petter (som var så gira på å dra til Østerrike) og Jørgen (som var så gira på å smake original sachertorte).

    Første stopp var Mirabellgarten, som hadde blitt litt grønnere siden sist, men hesten sto fremdeles og steila i midten og middelalderfestningen lå fremdeles og skua utover byen. Opp dit hadde vi tenkt oss, til Hohensalzburg altså. Vi gikk gjennom byen, gjennom de smale gatene, rundt de voldsomme kirkene, til lyden av skvaldrende turister og ei dame som sto ved kirkeveggen og sang Pie Jesu. På vei opp hadde vi en rastepause for ikke å skrumpe helt inn i varmen. I bakken opp mot festningen ligger Stieglkeller, et stort spisested med terrasse med utsikt over byen. Der ble vi ei stund, spiste knödel, drakk øl og tok livet med ro. (Noen er forresten flinkere til å se blide ut på bilder, men vi hadde det veldig bra alle sammen, lover!)

    Det siste stykket opp til Hohensalzburg festning var heldigvis ikke så langt som jeg husket. Det var heldigvis ikke så mange folk der heller (med nesten én million besøkende i året er Hohensalzburg den mest besøkte severdigheten i Østerrike utenom Wien), eller kanskje var det bare fordi festningen var så stor at jeg ikke merket det noe særlig. Vi gikk gjennom festningen, gjennom museet med lange historietavler, rustninger og soldater og skumle torturinstrumenter, og så klatret vi opp i det høyeste tårnet for å speide utover landskapet: fjell, fjell, fjell, festningsverk og Salzburg. Og enda flere fjell.

    Vi tok banen ned igjen – turen var over på et lite blunk, og vel nede i byen igjen var det altså sachertorte, ei sjokoladekake med lag med sjokoladekrem og syltetøy, som sto igjen på lista over sånt vi måtte gjøre. Jørgen hadde gjort grundig research, og vi gikk til Café Sacher som hadde kake som visstnok helt sikkert skulle være den originale. Med kvalitetsstempel i mørk sjokolade. God var den i hvert fall.

    Toget gikk hver time tilbake til München, og siden ingen egentlig hadde noen planer dagen etter, hoppet vi over det første og fant en uteservering i stedet. Sånne dager er så fine – når de liksom kan bli til underveis, uten at det er en timeplan som forteller hvor du skal være og hva du skal gjøre. Og når vi så kom oss på toget, var det så fint å ha ei skulder å hvile på mens ble fjellene mindre og mindre i horisonten til de helt forsvant, luftballonger dukket opp på himmelen og maisfeltene og kornåkrene sakte men sikkert måtte gjøre rom for München igjen.

    Fra Salzburg-turen i mars:
    Salzburg, del I
    Salzburg, del II


  • Hit opp var Kwan, Orae, Einar og jeg altså kommet i det første innlegget mitt fra Salzburg. Kirketårn så langt øyet kan se.

    I stedet for å gå helt opp til Festung Hohensalzburg, tok vi en avstikker.

    «Bruk av veien om vinteren skjer på eget ansvar.» Null stress, for det var ikke vinter.

    Og her er festningen i all sin prakt. Neste gang jeg drar til Salzburg må jeg se byen der oppe fra.

    Så kommer vi til favorittdelen min av dagen, for vi fant en vei tilbake ned til byen nesten uten turister. Krokete, trange gater med små, koselige hus er noe av det triveligste jeg vet.

    Gåsunger i bukett <3<3

    Dagen avsluttet vi på en italiensk kafé/restaurant, som hadde verdens mest smakløse pizza og spaghetti-is (…). Jeg spiste ei kule hasselnøttis for å svelge ned pizzaen og Kwan drakk Mozartkaffe, for det hadde de selvsagt også. Og etterpå satte vi oss på bussen og dro hjem til München.

    Translation: We climbed the Festungsberg in Salzburg last Saturday, but decided to take a detour instead of going all the way up to the fortress and (finally) found a quieter part of the city, with a small, winding alley and no tourist. And then there were pussy willows and Mozart coffee.
    The first part of our day in Salzburg.

     


  • Salzburg i Østerrike er en sånn by som er som et eventyr, men så blir du plutselig dratt tilbake til virkeligheten av postkortstativene utenfor suvenirbutikkene, dansende Mozart-er og svindyre kringler. Med andre ord en ekte turistby. Likevel er Salzburg virkelig verdt et besøk! Jeg har allerede bestemt meg for å dra tilbake når været blir varmere og gresset grønnere, aller mest for å sitte i Mirabellgarten og spise is, men også for å gå helt opp til festningen, for det gjorde vi ikke denne gangen. Det vi derimot gjorde, tenkte jeg å dele med dere i to deler. Her kommer den første!

    Vi dro altså på lørdag med språkkurset (tips én: ikke dra på en lørdag). Det første vi gjorde etter å ha blitt satt av bussen, var å gå til Mirabellgarten.

    Hvis jeg hadde fått en sånn hage utenfor slottet mitt, så kunne jeg sikkert sagt ja takk til å være dronning.

    På vei over til gamlebyen på den andre sida av elva gikk vi bak disse damene som var kledd som for å matche byen.

    Salzburg har et julemuseum, men de var jammen ikke dårlige på påskepynt heller! Vi fant Mozart-påskeharer i et butikkvindu òg. De tok jeg dessverre ikke bilde av.

    Mozart-uro, derimot. Du lurer ikke på hvor Mozart kom fra etter å ha vært i Salzburg.

    Etter å ha gått rundt i byen ei stund fant vi et bakeri. Jeg testet en Marillenschifferl, som er en butterdeiggreie med aprikos. Den var helt ok, helt til jeg fant noen rosiner i midten. Er ikke så glad i rosiner altså.

    Så la vi ut på ferden oppover høyda mot festningen. Resten av den fortellingen kommer en annen dag!

    Translation: On Saturday we went to Salzburg, Austria. Salzburg is like a fairytale city – until you are faced with postcard racks, dancing Mozarts and the pretzel prices. I would however still recommend a visit, and I will definitely go back when the weather’s better and the garden’s greener!