• Januar var en god lesemåned! Jeg fikk trent opp lesekondisen på hytta i jula, og tilbake i Berlin var det bare å holde lesinga i gang. Fem bøker leste jeg ferdig. Her er noen tanker.

    Det er ikke så ofte jeg får bøker i gave, men de siste årene har lillebror – til min store glede – sørga for at jeg har fått noe å lese under treet. Han er skikkelig Brandon Sanderson-fan, et univers jeg aldri har bevega meg inn i, men som lillebror nå altså prøver å introdusere meg for. Denne jula prøvde han seg med Tress of the Emerald Sea, som viste seg å være perfekt julelektyre. Verden består av øyer i hav av farlige sporer, og Tress må begi seg ut på dette havet for å redde han hun er forelska i. Et godt, gammeldags eventyr med merkelige tvister og mye humor.

    Apropos gaver: Da jeg slutta i min første jobb og begynte som stipendiat, fikk jeg de tre bøkene i David Lodge sin campustrilogi av kollegaene mine. Jeg har prøvd flere ganger å komme i gang med dem, men har liksom aldri funnet flyten. Men av en eller annen grunn ble den siste boka i serien, Nice Work, med meg til Berlin, og nå har jeg altså lest den. Den handler om Robyn Penrose, universitetslektor med den industrielle romanen som spesialfelt, som, noe motvillig, får i oppdrag å skygge Vic Wilcox, sjefen på en fabrikk i den engelske byen romanen finner sted i. Det blir kulturkræsj. Handlinga er lagt til 1979 (boka ble utgitt rundt midten av 80-tallet), men føles likevel veldig gjenkjennelig – med økonomiske nedgangstider som merkes både i industrien og på universitetet. Visstnok er den en parallell til Gaskell sin North and South, men den har jeg ikke lest, så det kan jeg ikke si så mye om. Jeg syntes i hvert fall at Nice Work var både underholdende og tankevekkende.

    Det nærmer seg valg i Tyskland, og i et forsøk på å forstå landet jeg nå bor i litt bedre plukka jeg opp Ungleich Vereint av sosiologen Steffen Mau i en liten bokhandel i førjulsstria. Det er ei nokså kort bok om forskjellene som fortsatt finnes mellom gamle Øst- og Vest-Tyskland og hvorfor det er sånn. Jeg syntes særlig betraktningene hans rundt både mangelen på et oppgjør med DDR-fortida og mangelen på tiltro til partipolitikken (og hvordan ulike systematiske forhold er med på å forsterke det) var interessante. Så vidt jeg veit finnes den bare på tysk, men det finnes ganske omfattende omtaler i norsk presse i forbindelse med delstatsvalgene i fjor (blant annet i Morgenbladet). Favorittpodkasten Tyskerne har også en episode der de snakker om den.

    Siste bok i februar ble Slow Productivity av Cal Newport. Et valg av lesestoff som i stor grad gjenspeilte tilstanden på slutten av måneden – nokså stressa og ganske sliten. Tesen til Newport er at det finnes andre innganger til produktivitet enn at man skal produsere mye raskt. Det kan man i følge den amerikanske professoren i datavitenskap oppnå ved å gjøre færre ting, jobbe med en naturlig rytme og hengi seg til kvalitet, noe han argumenterer for ved å vise til hvordan en rekke berømte personer (fra Jewel til Jane Austen) har gått frem for å skape utrolige ting. Jeg synes selvsagt det er fantastisk å lese om hvordan folk trekker seg unna samfunnet for å fordype seg i prosjekter som skal revolusjonere verden (en strategi jeg har konkludert med at definitivt ikke fungerer for meg etter noen forsøk på skriveuker alene på hytta). Men jeg synes det var mest interessant å lese om konkrete tips til hvordan man kan sørge for mer konsentrert arbeid. Nå har jeg to papirark hengende på kontorveggen, ett med noen få pågående prosjekter og ett med en hel del prosjekter på vent. Jeg har også en ambisjon om å finne gode rutiner på å gjøre bestemte arbeidsoppgaver til bestemte tider i uka for å tenke litt mindre på når jeg skal gjøre hva. Foreløpig føles det bra. Det var ikke alt i boka som var like overbevisende, men jeg trengte i hvert fall en påminnelse om at det er greit å konsentrere seg om noen få ting om gangen.

    En skikkelig allsidig lesemåned altså (selv om arbeid synes å være gjennomgangstema). Både prega av behovet for å forstå verdens tilstand og å flykte fra den. Foreløpig er det det siste som vekter tyngst i februar. Har dere noen gode tips til gode, varme bøker som ikke er for platte?


  • Jeg leser ganske mye for tiden, men skriver lite om det. Nå tenkte jeg derimot det var dags for en oppsummering av et riktig godt leseår. I 2024 leste jeg mye, særlig i den perioden da jeg var internett- og venneløs i ny by. Nå koser jeg meg med både internett og venner, men prøver å holde fast på lesinga. Andre stikkord for bokåret har vært tysk, både i innhold og form. La oss se litt på det jeg har lest.

    Rath-serien.
    En av de viktigste følgesvennene mine i år har vært Rath-serien til Volker Kutscher. Den begynte jeg på for noen år siden, men tok den for alvor opp igjen da det ble aktuelt å flytte til Berlin. Den følger Gereon Rath, drapsetterforsker i Berlin. Serien starter i 1928, og hver bok tar for seg ett år frem til 1938. Det er spennende krimgåter, men aller mest er det spennende historie. Det er virkelig en interessant skildring av Berlin og Tyskland på 30-tallet, fremveksten av det tredje riket og hvordan mennesker forholdt seg til det. Nå gruer jeg meg til å lese den aller siste boka, Rath, som kom nå i høst. De første bøkene (som også er bakgrunn for Babylon Berlin-serien) er oversatt til norsk. Min sterkeste anbefaling.

    Skjønnlitteratur.
    Men jeg har ikke bare lest krim! Den første boka jeg leste i fjor ble også en favoritt: Lungeflyteprøven av Tore Renberg. Om 16-årige Anna Voigt i Sachsen på slutten av 1600-tallet som blir tiltalt for spedbarnsdrap, og om vitenskapsmannen som prøver å bevise at hun er uskyldig. Det er litt av et verk. En annen favoritt var Emma av Jane Austen. Det er virkelig lenge siden jeg leste noe Austen, og basert på min vage hukommelse er Emma ganske annerledes – liksom litt mer frimodig og åpen? Kanskje minnes jeg feil, men jeg koste meg i hvert fall med Emma Woodhouse sine forsøk som Kirsten Giftekniv. Til slutt vil jeg også nevne Less av Andrew Sean Geer, som var virkelig morsom. Om den middelaldrende og ikke veldig vellykka amerikanske forfatteren Arthur Less som i et forsøk på å distrahere seg fra eksen sitt forestående bryllup takker ja til alle invitasjoner og reiser Europa rundt.

    Sakprosa.
    Jeg leste også en hel del sakprosa i fjor. Før jeg dro sørover fra Trondheim, var jeg på et foredrag med Helge Jordheim på Dragvoll om boka hans Berlin: Byen og historien og minnekultur. Boka fikk bli med meg tilbake etter neste tur hjemom, og det var flere formiddager jeg satte ute på verandaen og leste om rutene til Jordheim gjennom Berlin – om hvordan byen har endret seg over tid og hvordan den brutale historien er gjort usynlig eller tydeliggjort – for deretter å gå meg en tur ut i byen. Det er virkelig ei fin bok, både i form og innhold, og definitivt en anbefaling til alle som vil lære litt mer om Berlin. Ei anna bok jeg virkelig likte var Homelands av Timothy Garton Ash, engelsk historiker. Det er hans personlig historie om Europa – han oppsøker Frankrike, der faren var utstasjonert under krigen; forteller om samtaler med polske verftsarbeidere på begynnelsen av 1980-tallet; møter med statsledere. Det jeg likte aller best var betraktningene om opplevelsen av historie: «Yet much of the drama of our lives comes precisely from not knowing what will happen next. Try watching a football match on digital catch-up when someone has already told you the result. It’s not the same, is it? So also with a revolution, a romance, a childhood, a life.»

    (Personlige historier er forøvrig en sjanger jeg visst har sansen for – kan i samme slengen anbefale We don’t know ourselves av Fintan O’Toole om Irland. Utrolig fascinerende!)

    Ei siste bok som virkelig tok meg var Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir av Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås. Det er ei bok som ikke bare forteller om flyktningleiren Moria på godt og vondt, men også om hva det innebærer å leve under slike kår psykologisk og om generelle trekk i utviklinga av europeisk flyktningpolitikk. Man kan bli nokså nedstemt av å jobbe med politiske debatter om migrasjonspolitikk (som altså er det jeg forsker på), men det at det finnes de som virkelig vier seg til å gjøre en forskjell og også forteller om det de opplever er så viktig og så fint. Jeg håper flere også leser de fortellingene.

    Ambisjoner for bokåret 2025? Først og fremst har jeg lyst til å bli litt tryggere på tysk litteratur. Jeg synes det er vanskelig å finne noe som er fengende og lettlest nok til at jeg orker. På lista står allerede Kairos av Jenny Erpenbeck, men ellers har jeg lite peiling på hva som kunne være interessant å lese. Jeg har også lyst til å lese flere klassikere. Nå står Zweig, Levi og Kundera i bokhylla og venter – men de tror jeg må vente til etter at semesteret er ferdig så jeg har litt mer overskudd. Akkurat nå koser jeg meg med en veldig lettlest og spennende fantasy (Tress of the Emerald Sea av Brandon Sanderson) som jeg fikk av broren min til jul.

    Lest i 2024:
    Lungeflyteprøven – Tore Renberg (norsk)
    Harry Potter und der Kammer des Schreckens – J.K. Rowling (tysk)
    Harry Potter und der Gefangene von Azkaban – J.K. Rowling (tysk)
    Filosofdronninger – Rebecca Buxton (norsk)
    Afrikanske fortellinger – Tomm Kristiansen (norsk)
    Märzgefallene – Volker Kutscher (tysk)
    Die Diplomatin – Lucy Fricke (tysk)
    Lunapark – Volker Kutscher (tysk)
    Marlow – Volker Kutscher (tysk)
    Paradis – Abdulrazak Gurnah (norsk)
    Berlin: Byen og historien – Helge Jordheim (norsk)
    Maskiner som tenker – Inga Strümke (norsk, lydbok)
    Less – Andrew Sean Green (engelsk)
    Emma – Jane Austen (engelsk)
    We don’t know ourselves – Fintan O’Toole (engelsk)
    Moria: På innsiden av Europas største flyktningleir – Katrin Glatz Brubakk og Guro Kulset Meråkerås (norsk)
    Hearts and bones – Niamh Mulvey (engelsk)
    Olympia – Volker Kutscher (tysk)
    Less is lost – Andrew Sean Green (engelsk)
    Beautiful world, where are you– Sally Rooney (engelsk)
    Homelands – Timothy Garton Ash (engelsk)
    En kort introduksjon til Israel-Palestina-konflikten – Jørgen Jensehaugen (norsk, lydbok)
    Transatlantik – Volker Kutscher (tysk)

    Se også:
    Bokåret 2020
    Bokåret 2019
    Bokåret 2018
    Bokåret 2017
    Bokåret 2016
    Bokåret 2015
    Bokåret 2014


  • September nærmer seg slutten. En måned som har vært både vond og fin og absolutt noe årstidsforvirra. September i Berlin er foreløpig ganske langt fra september i Trondheim. Det føles som om jeg henger igjen i august, mens snøen begynner å legge seg på fjelltoppene hjemme. Jeg har rydda i bildemappa mi og forsøkt å få et overblikk over hva jeg egentlig har holdt på med denne måneden. Min september i femten bilder:

    Jeg tok med sykkelen min på en første skikkelig tur til den andre side av byen. Fikk litt påpakning på veien dit («SIE FAHREN AUF DEM GEHWEG!»), fikk vennlige råd av en eldre tysker om hvor jeg skulle sykle for å komme hjem da jeg hadde havna i ei sidegate på vei tilbake («Trenger du hjelp? Jeg bor her, så jeg kan veien.» <3). Jeg og sykkelen dro til Orangeriet i Körnerpark. Et fantastisk sted, særlig når man er oppvokst med å sykle på veier på landsbygda i Trøndelag og altså har risikert livet (i hvert fall stoltheten) for å komme dit.

    På lista over ting jeg skal gjøre neste sommer: ligge på denne plenen.

    Jeg har derimot ligget på et pledd i nabolagsparken og lest ferdig denne boka: Moria, på innsiden av Europas største flyktningleir av Karin Glatz Brubakk og Guro Merakerås. Den burde flere lese.

    Det var Tag des offenen Denkmals i begynnelsen av september. Vi dro opp til Teufelsberg for å se på gatekunst – og på utsikten. Den første gangen jeg var oppe på berget, som er bygd opp av ruiner etter andre verdenskrig, sto jeg og så utover det flate landet da en mann stoppa og sa: «Her oppe satt amerikanerne og fulgte med på DDR.»

    Noen ting blir så mye mer virkelig når man står i det.

    Andre ting er det vanskelig å forstå at det er virkelig selv når man står i det. En søndag satt jeg meg på S-bahn, gikk av på en tilfeldig stopp, gikk i en tilfeldig retning og endte opp i Topographie des Terrors. Terrorens topografi. Der sto hovedkvarterene til SS og Gestapo. Nå er bygningene borte, revet etter krigen. Nå står det et besøkssenter på området, like ved et av stykkene av muren som fortsatt er igjen.

    Travis spilte i Berlin. Det nye albumet deres, L.A. Times, har vært et av høydepunktene så langt i høst. Trippa som en forventningsfull tenåring på vei inn, seks år etter at jeg så dem sist (i Liverpool). Det var tredve grader ute, vel så varmt inne. Halvveis i konserten tok Fran Healy pause for å snu viftene mot oss. Enda et argument på lista over hvorfor Travis er verdens koseligste band.

    Fredagen den 13. hadde jeg en date med en kniv og en avokadostein. En liten øvelse i krisehåndtering i hjemmet. Takk til mamma for å være i beredskap på krisetelefonen. (Ingen skade skjedd, fingeren sitter på og jeg har fått gode råd om hvordan jeg skal fjerne avokadostein neste gang.)

    U-Bahn til Kreuzberg og Landwehrkanal rett etter jobb. Jeg glemmer hvor lang tid det tar å komme seg dit, men det er alltid verdt det. Jeg traff Anna på et sted som var perfekt for en septemberettermiddag (Café Grigri), der sola sto på skrå gjennom oransje blader (riktig bare på grunn av tørke) og de hadde god ravioli.

    Ny helg, ny sykkeltur. Jeg sykla meg bort og havna i en park jeg aldri hadde sett før med en liten søt kafé og en veldig staselig villa.

    Lørdagskveld og Peter Fox holdt gratiskonsert i Görlitzer Park. Det var verdens treigeste ølkø og publikum i trærne. Jeg hadde aldri hørt Peter Fox før, men det hadde alle andre. Så fascinerende å stå midt i en folkemengde der alle synger med uten at jeg egentlig vet hva det går i. Aslaug, som jeg var der med, sa det så fint, hvordan det å kunne et annet språk og bli kjent med en kultur åpner så mange dører til sånt man ellers ikke hadde visst at fantes.

    Septembers siste uke. Stikkord: nesespray, earl grey med havremelk, panelovnene som vekkes til live igjen. Jeg leser den åttende boka i Gereon Rath-serien, året er 1936, og kjenner at det egentlig er litt for mye som ligger for nærme virkeligheten nå. Kan vi vennligst slutte å stemme på høyreekstreme? På forhånd takk.

    On that happy note, god oktober – ta litt ekstra godt vare på det som er fint!


  • Da 2024 begynte, tenkte jeg at dette er et år jeg vil passe på å ta vare på. Det siste året var så innholdsrikt, men jeg var litt for dårlig til å stoppe opp og ta inn alt som skjedde? Med den tanken fulgte en ambisjon om å skrive noen ord nå og da, men når jeg setter meg ned for å skrive kommer det liksom ingen? Så en annen ambisjon for dette året er å finne tilbake til de ordene.

    Enn så lenge, ei liste med noen favoritter fra januar akkompagnert av en blå Berlin-himmel.

    Månedens musikk
    Mitt store musikkcrush fra 2023, Beharie, spilte på Byscenen siste helga i januar. Det var magisk. Alle burde dra på konsert med Beharie og oppleve det selv, synes jeg. I det minste se denne Akustisk på Loff-konserten.

    Månedens film
    Hvilken utrolig kinomåned januar har vært! Har ikke vært i nærheten av å se alle filmene jeg ville se på kino, men noen fikk jeg til. Jeg har sett Høstgule blader, en finsk romantisk komedie av Aki Kaurismäki. Den er ordknapp og tørrvittig og virkelig fin. Past Lives så jeg også på kino. Jeg har tenkt mye på den siden – fantastiske bilder, fantastisk musikk og en så god fortelling om kjærlighet og vennskap. Blir varm innvendig bare av å se traileren:

    Andre (gode) filmer jeg har sett: Min pappa Toni Erdmann, La elva leve, Triangle of Sadness, Ténor. De finnes på Filmoteket alle sammen.

    Månedens tv
    Makta. Setter sånn pris på den følelsen av å ha noe å glede meg til hver søndag.

    Månedens bøker
    Jeg fikk Lungeflyteprøven av Tore Renberg til jul. Den leste jeg de første ukene av januar. Om Anna Voigt som ble anklaget for spedbarnsdrap på siste halvdel av 1600-tallet og forsøket på å få henne frikjent. Det er litt av et arbeid Renberg har gjort med denne boka, og jeg liker så godt formen han har gitt det, hvordan han liksom skriver seg rundt kildene.

    Jeg har også plukket opp Harry Potter igjen. Har ikke helt klart å lese så mye annet i januar, så da har jeg gått for noe trygt. Jeg leser dessuten på tysk. Det har et ekstra lag av nostalgi. (Men herlighet så skumle de første bøkene faktisk er?)

    Et ønske for den neste måneden?
    Kan jeg legge inn et ønske om godt skiføre?

    Liste fra Flora Wiström.


  • Jeg satt på kontoret mitt en kveld denne uka, hørte på regnet og vinden utenfor, og tenkte at om det er en tid på året da det er greit å være i en slags unntakstilstand, så må det være denne. Denne høsten føles mer som høst enn noen høster før. Stipendiatperioden min nærmer seg slutten, og de neste månedene er en rekke med tidsfrister. Helt i enden er selve Fristen. Fem års arbeid skal ta slutt. Avhandlinga skal inn.

    Så denne høsten er litt annerledes. Litt mindre rom for store krumspring og desto viktigere med de små tingene. Akkurat i dette øyeblikket nipper jeg til en kopp te (Kraftfull chililakris fra Te- og kaffehuset) og hører på Thomas Dybdahl og Beharie. Jeg har tent stearinlyset på stuebordet, midt i all denne kosen kom jeg på at kanskje det ville være hyggelig å lage ei liste med sånt jeg ser frem til i høst – annet enn alle disse fristene.

    Lista har jeg (delvis) henta fra Flora Wiström.

    Zürich, november 2022.

    Vil høre på
    Det ryktes at Beharie kommer med nytt album i høst. Det lengter jeg veldig etter.

    Vil ha på meg
    Store ullgensere og miniskjørt. Kanskje strikke en ny genser jeg kan bo i? Noe oransje?

    Vil lese
    Åh, alle disse høstlanseringene som lokker! Har ikke så høye leseambisjoner fremover, men gleder meg til å plukke opp noen store historiske romaner når jeg har overskudd. Mytting si Skråpånatta. Lungeflyteprøven til Renberg. Det åttende liv går på teateret i høst. Den vil jeg også lese. Men har mest tro på at jeg får lest noen av de kortere irske bøkene jeg plukket med meg fra Dublin.

    Vil gjøre
    Gå i badstu og bade i havet. Dra på konsert midt i uka. Se UKE-revyen. Dra i svømmebassenget før jobb.

    Vil spise
    Gresskargnocchi! Denne oppskrifta hos DN er så god.

    Vil drikke
    Mange cappuccinoer i kafeen på campus.

    Vil se på
    Akkurat nå ser jeg alle filmene med Ewan McGregor hos Filmoteket. Et veldig godt prosjekt, spør du meg. Men gleder meg til seriehøsten: Jeg sparer de nyeste sesongene av Sex Education og Heartstopper til de virkelig trengs. Ellers gleder jeg meg til å se Makta, om Arbeiderpartiet rundt begynnelsen av 80-tallet, også All the light we cannot see og Lessons in Chemistry. Også kommer den neste sesongen av The Crown og The Wheel of Time denne høsten?