• Agnes Ravatn

    Jeg leser meg gjennom bøkene til Agnes Ravatn. Først ute, i sommer, var Fugletribunalet. I høst starta jeg med Veke 53, som jeg syntes var helt ok, men ikke så mye mer. Så plukka jeg med meg disse to søte fra biblioteket.

    Operasjon sjølvdisiplin av Agnes Ravatn

    Denne leste jeg på én kveld. Det var selvsagt en kveld jeg egentlig skulle gjort noe helt annet, men så er det jo ingenting som er bedre enn å lese ei bok om hvordan man skal få gjort ting i stedet for faktisk å gjøre det. Det er noe alle veit. Operasjon sjølvdisiplin er en sånn fin blanding av nyttig informasjon om hvordan hjernen fungerer og praktiske tips til hvordan man kan få bedre sjøldisiplin. Visste dere for eksempel at hjernen glemmer oppgaver som er fullførte? Eller at man har en kvote med energi for viljestyrke som tømmes jo mer man funderer over ulike valg?

    Etter å ha lest denne boka, tenker jeg at jeg har enda et godt argument for å spise peanøttsmør på brødskiva til frokost hver dag – tenk så mye energi jeg sparer ved å ikke vurdere alternativene.

    Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå av Agnes Ravatn

    Passende nok har jeg hatt Stillstand liggende i sekken, lest en snutt i de minuttene med stillstand når jeg har venta på bussen på vei hjem fra jobb. Det burde i grunn være en slags leveregel – alltid ha med ei fin lita essaysamling eller et knippe noveller til dødtida jeg ellers fyller ved å ta opp telefonen og trimme tommeltotten. Stillstand er ei samlinger av essay som opprinnelig ble skrevet for Dag og Tid. Ravatn oppsøker steder det ikke skjer så mye: Hun drar i kloster, på kino, på kafé i Ålesund, holder 17. mai-tale. Så herlig ironisk om hverdagslige situasjoner.

    LagreLagre


  • Bokfredag! Kanskje det får bli ei greie. Jeg klarer ikke helt bestemme meg for hva som er den beste bokdagen, om det er søndag eller fredag eller hva det er, men her kommer tips på ei bok jeg snubla over på Goodreads og bare måtte lese fordi sauer + England, det måtte jeg jo like.

    The Shepherd's Life

    The Shepherd’s Life av James Rebanks

    I The Shepherd’s Life eller Sauebondens liv, som den heter i den norske oversettelsen, forteller James Rebanks om livet som sauebonde i Lake District i England. Boka starter om sommeren, med sauene som blir hentet ned fra fjellet for å bli klippet, og tar oss videre med gjennom årstidene – utstillingene og markedene om høsten, kampen mot snøen og vinden om vinteren, lamminga om våren. Og mellom årstidene som glir over i hverandre, vever han inn historier om familien sin, sitt eget liv og betraktninger rundt kulturen på den engelske landsbygda.

    «The farms and the flocks endure, bigger than the life of a single person. We are born, live our working lives and die, passing like the oak leaves that blow across our land in the winter. We are each a tiny part of something enduring, something that feels solid, real and true. Our farming way of life has roots deeper than five thousand years into the soil of this landscape.»

    Rebanks begynner med å fortelle om møtet sitt med fortellingene om Lake District. Han gikk på skolen og fikk møte et Lake District i bøkene han overhodet ikke kjente seg igjen i. Landskapet ble romantisert og hyllet, uten at de som bodde der, som var med på å forme landskapet og ivareta kulturen, hadde noen plass. Folk som han selv var utelatt. Motsetningene mellom bøkene og bondelivet blir ekstra tydelig når Rebanks dropper ut av skolen som 16-åring for å jobbe på gården, og denne motsetningen, skillet mellom den boklærde, intellektuelle og en slags ubelest bonde med arbeidsnever, er kanskje noe av det som går igjen i boka som jeg synes er det mest spennende. Mye fordi jeg mener det er en motsetning som i liten grad finnes og som i hvert fall ikke trenger være der, noe også Rebanks understreker når han etter hvert får øynene opp for at det går an å fortelle andre historier enn den romantiserte versjonen.

    Jeg elsker jo det pastorale – britisk landsbyidyll; hyrder som ligger henslengt på ei eng og ser sauene beite; grønt, bølgende landskap. Det gir ro i sjela, går an å drømme seg bort i. Men samtidig er det så viktig at den andre siden av historien også er der: Alt arbeidet som ligger bak gjennom generasjoner etter generasjoner, alle utfordringene og kampene. Det er også realiteten. Det er også en del av fortellingen. Rebanks skriver blant annet scener der han trosser seg gjennom vinterkulda for å hente hjem sauer som ikke har klart seg, om den nøye prosessen med å avle frem premiesauer, om hvordan han og faren krangler om arbeidet og drifta av gården. Særlig i dag, når det blir færre og færre som lever livene sine i mindre samfunn og færre og færre som lever så nært på naturen, så tror jeg det er viktig å stoppe opp litt og høre etter på de stemmene som vil si noe for at avstanden ikke skal bli for stor mellom folk som lever ulike liv.

    Dessuten handler den jo om sauer, og det er alltid et pluss.

    LagreLagre

    LagreLagre


  • Boka er sponsa av Aschehoug

    Jeg tenkte jo jeg skulle skrive litt mer om bøker jeg leste i sommer, men så kom denne, første bok ut bokhøsten 2017, og da må de andre vente. Ei lita stund i hvert fall. Når Helga Flatland har skrevet ny bok, da slipper jeg alt. Og denne gangen var det virkelig verdt det.

    En moderne familie

    En moderne familie – Helga Flatland

    En moderne familie starter i Italia. Foreldrene, Sverre og Torill, har invitert med resten av familien for å feire Sverres 70-årsdag da de annonserer at de skal skilles. De har vokst fra hverandre, føler seg ferdige med familieprosjektet og er klare for en ny fase i livet. Tilbake står de tre søsknene Liv, Ellen og Håkon som vi følger gjennom boka.

    Det er to ting jeg liker spesielt godt med Helga Flatland. Noe av det som gjør Bli hvis du kan-triologien så bra, er måten hun forteller ulike opplevelser av de samme hendelsene, hvordan hun veksler mellom fortellinger i jeg-form som dreier seg rundt de samme situasjonene. Det tar hun også igjen i En moderne familie. Søsknenes perspektiv på foreldrenes skilsmisse og forholdet mellom de tre blir formidla på en måte som stiller spørsmål ved de forskjellige oppfatningen og perspektivene – helt uten at det føles gjentakende eller kjedelig.

    Og det henger sammen med det andre jeg liker så godt: måten Flatland tar tak i problemstillinger i samfunnet. I En moderne familie blir spørsmål rundt både familie- og kjærlighetsforhold lufta, uten at det føles påtrengende på noen måte, slik det fort kan bli. Et av mine favorittutdrag er dette, om Liv og Ellen sine syn på hva som er kjærlighet:

    En moderne familie

    Om En moderne familie setter standarden for bokhøsten, så lover det bra!

    Hva leser dere nå?


  • For litt over en måned siden skrev jeg om sommerbøkene mine. Jeg har lest på et teppe i hagen mens vinden har lekt med boksidene, på sofaen om ettermiddagen, på kaféer med solbærsaft, og nå er bunken snart tom. Så mange fine bøker jeg har lyst til å tipse dere om, og først ut er Berlinhistorier og To søstre, de to bøkene som har gitt meg aller mest i sommer.

    Berlinhistorier – Astrid Sverresdotter Dypvik

    Historien om den kalde krigen har stort sett vært fortalt som en fortelling om stormaktene som sto mot hverandre, om våpenkappløp og frykt for atomkrig. Etter min mening er det først når man zoomer inn på menneskene historien virkelig blir interessant. Når man får høre fortellingene om personer som står opp om morgenen og spiser frokost, har sine rutiner, sine bekymringer og gleder – det er først da det går an å få en viss forståelse for hvordan det var å leve i ei anna tid enn den vi lever i selv.

    Berlinhistorier, med undertittelen kald krig i den delte byen, forteller historiene til mennesker som levde i Øst- og Vest-Berlin. Vi møter blant andre Hartmut Richter som rømmer over til vest og begynner å smugle flyktninger over etter seg. Det er Werner Stiller, Stasi-agenten som bestemmer seg for å hoppe av og samler informasjon i smug som han kan ta med seg over grensa. Bommi Baumann og 2. juli-bevegelsen. Karl-Heinz Dellwo, medlem av Baader-Meinhof-gruppa og en av dem som sto bak angrepet på den vesttyske ambassaden i Stockholm en aprildag i 1975. Amerikaneren Jeffrey Carney som spaserer over til øst for å melde seg som spion.

    Historiene er levende beskrevet. De bygger på vitneskildringer fra et mangfold av sider i konfliktene. Det gir historiene troverdighet. I stor grad handler de om veivalg. Noen ville gjort det samme igjen, mens noen angrer. I enkelte fortellinger har hovedpersonene sågar vanskelig for å begrunne valgene sine selv, men i grove trekk er det fortellinger om redsel, utilpasshet og utenforskap. For meg var det nok mest spesielt å lese om ungdomsopprøret som gikk over i terrorisme. Det er vanskelig å forstå hvordan det kan gå til når man selv lever ei tid der de som gjør opprør og de som støtter det tilhører et mindretall, men jeg synes Berlinhistorier gir et godt innblikk.

    Kort oppsummert er Berlinhistorier ei virkelig flott bok som både engasjerer og gir et nyansert bilde av Berlin under den kalde krigen. Vel verdt å lese!

     

    To søstre – Åsne Seierstad

    Så gjør vi et hopp tilbake til vår egen tid, selv om tematikken ikke ligger så langt unna. To søstre handler om to søstre som vokser opp i et muslimsk hjem i Bærum og som velger å dra til Syria som fremmedkrigere. Faren deres tar opp jakten på dem i håp om å få dem til å vende hjem, hjemme går livet i biter.

    Radikalisering og utenforskap er noen av de største gåtene i samfunnet vårt. Hvordan skjer det at to skoleflinke og godt likte jenter velger å stille seg utenfor det samfunnet de har vokst opp i? Jeg synes særlig den delen av boka som prøver å søke svar på dette utmerka seg, selv om den ikke gir noen entydige svar. Seierstad nøster opp i reisen til de to søstrene ved å snakke med familien, venner, klassekamerater og lærere, men også ved å se nærmere på det samfunnet de søker seg inn i. Aller mest interessant og sårt syntes jeg samtalene mellom broren og de to søstrene var – broren som tar avstand fra religionen og stiller kritiske spørsmål, søstrene som forsvarer valget de har tatt.

    Andre deler av boka bærer preg av å være mer action- og sensasjonsspekka. Faren sin ferd inn i Syria for å redde jentene er en av dem. Hva som er sant og ikke er vanskelig å vite, og Seierstad har fått en del kritikk for kildebruken, særlig i disse delene. Likevel syntes jeg virkelig det var ei bok verdt å lese. Så vanskelig, men likevel viktig å prøve å forstå hvordan slike parallellsamfunn kan oppstå.

    Hva har dere lest i sommer? Setter alltid pris på boktips! ?


  • God lørdag!

    Det lukter grønnsåpe i hele leiligheten. Det er den beste lørdagsfølelsen – når jeg allerede har gjort så mye, selv om jeg brukte lang tid på kaffekoppen etter frokost, og det bare står fine ting igjen på lista over sånt som skal gjøres resten av ettermiddagen: gå en tur i regnet, pakke sammen noen esker jeg skal ta med meg på flyttefot, lage meg ei skål med is og krype sammen i sofaen med ei bok.

    Aller først tenkte jeg riktignok jeg skulle komme med et lite boktips.

    Fugletribunalet

    Fugletribunalet – Agnes Ravatn

    Fugletribunalet handler om Allis Hagtorn som flykter ut på landet etter en offentlig skandale. Der har ho fått seg arbeid hos en mann i førtiåra, Sigurd, fram til kona hans kommer tilbake. Ho skal stelle hagen og lage mat og være minst mulig til bry. Jo lenger ho er der, desto mer nysgjerrig blir ho riktignok på både han og historien hans.

    Noen ganger er det godt å lese noe som går litt i slow motion. Fugletribunalet er ei sånn bok. Det er så fint å kunne dukke ned i ei historie der timene går til hagearbeid og middagslaging og de største ytre problemene tilsynelatende er mus som kryper i veggene. Samtidig ligger det hele tiden noe under som skurrer. Boka drives framover både av spenningen mellom Allis og Sigurd og ubesvarte spørsmål om hvem de egentlig er.

    Jeg likte denne, altså, selv om det kanskje er ei bok du må være i rett humør til å lese. I noen partier er den kanskje vel stillestående, andre steder i overkant dyster, men slutten var virkelig spennende (selv om jeg satt igjen med en sånn WHAT? er den ferdig?-følelse). Uansett kjekt å kunne haka av enda ei bra bok på lista over bøker jeg lenge har kunnet tenke meg å lese.