Den 17. mai våkna jeg altså opp i et vertshus i Castleton, ute på den engelske landsbygda, langt unna bunader og norske flagg. Da jeg kom ut etter frokosten med tursekken på ryggen, var de i ferd med å tørke bort morgenregnet fra bordene og bakeriet på den andre siden av gata var fremdeles stengt. En døsig og grå morgen i Peak District.
Jeg hadde hatt et planleggingsmøte med meg selv på morgenkvisten – og denne gangen sjekka kartet nøye før jeg la i vei. Jeg bestemte meg for å legge neste del av turen gjennom Cave Dale før jeg skulle svinge tilbake i retning Hope og togstasjonen. Etter å ha spurt meg for, fant jeg smuget som leda opp til dalen mellom to hus oppe ved markedsplassen.
Og så bar det opp gjennom kalksteinsdalen!
Det var som en eventyrdal. Så utrolig grønt. Store, enslige trær oppe i bergveggen. Også slottet, Peveril Castle, som krona på verket. Slottet er ikke så imponerende i seg selv, men det ble bygget i begynnelsen av forrige årtusen i Vilhelm Erobrerens tid, og dét er ganske imponerende. Jeg ville ikke ha valgt å komme ned denne dalen hvis jeg hadde tenkt å prøve meg på noe.
Saueklippen! Landskapet er fullt av slike små huler.
Jeg klarte ikke dy meg fra å hive fra meg sekken og springe opp og ned sidene av dalen. Dette var den beste utsikten: et glimt av hustakene i Castleton, gårdene spredt utover dalen, slottet og sauene som beita oppover sidene.
Tittei!
Der dalen slutter strekker landskapet seg utover. Store vidder med steinmurer på kryss og tvers. De er utrolige, steinmurene. Kan dere forestille dere alle timene som ligger bak? Hver stein nøye plassert slik at de kan stå slik og dele markene i hundrevis av år.
Her oppe møtte på en gjeng som skulle vest og nord mot Edale, mens jeg tok av på en gårdsvei som gikk østover mot Hope.
Forbi enda flere sauebeiter. Disse er kanskje de fineste sauene?
Det var bakvind.
Jeg gikk nedover i retning sementfabrikken. Da jeg sto oppe ved Hollins Cross, pekte han jeg møtte der på fabrikken og sa han likte så godt hvordan det brøt opp i landskapet. Mennesket møter natur. Like ved ligger et stort steinbrudd. En tydelig kontrast til de slake åsene og husene som omtrent er bygget i ett med berget.
Det hører vel med til historien at jeg rota meg bort på vei nedover her. Plutselig sto jeg langs gjerdet inn til steinbruddet, med et stup foran meg mens store lastebiler veivet opp støvskyer og dundret forbi. Jeg fant en annen vei ned gjennom skogen, og like etter snubla jeg over et par andre turgåere jeg hadde snakka så vidt med helt i begynnelsen av dagen. Tilfeldigheter. Lærdommen er kanskje at de morsomste turene får man hvis man innimellom glemmer bort kartet i sekken?
Rett før jeg var fremme i Hope rota nysgjerrigheta mi og jeg meg bort igjen. Det ble en liten avstikker til en så fredelig liten krok – vann som klukka i bekken, et teppe av blåklokker. Det perfekte stedet for en pust i bakken.
Det var riktignok bare noen minutter igjen før jeg var fremme i Hope. Hope er en landsby som er ganske annerledes enn Castleton. Den føles mer moderne og kreativ, men like hyggelig. Jeg gikk inn på Grasshopper Café, bestilte lokal is og en kaffe som jeg fikk servert én om gangen (så omtenksomt!) mens jeg satte utenfor og leste litt i boka mi om bygde-England og titta i smug på livet i den lille landsbyen. Det var forresten den beste isen jeg noensinne har smakt, tror jeg. Hope Valley Ice Cream, fra Thorpe Farm noen kilometer unna. Så deilig kremete. Bare den var verdt turen.
Så fant jeg veien til togstasjonen – en liten stasjon med sauebeiter i alle retninger og utsikt mot fjellene som deler Edale og Hope Valley – og to dager i Peak District var ved veis ende. Så herlig det er å ha noen dager og bare gå. Nå drømmer jeg om en dagstur opp på et av de høyeste fjellene før jeg vender hjemover til Norge. (Og kanskje enda en is fra Hope Valley…)