Kristine Graneng

Kaldt, nakent og ubegripelig. Det er de ordene jeg ville valgt hvis jeg bare hadde tre ord til å beskrive Dachau slik jeg opplevde det. Det er dessuten vanskelig å finne flere ord for et slikt sted – et sted som representerer noe så fullstendig fjernt for meg. Men jeg skal likevel prøve.

Dere vet hvordan forfattere bruker årstidene til å formidle noe? Våren er glede og forelskelse; det fallende løvet om høsten er livet som nærmer seg slutten. Slik virket det som om også været ville fortelle en historie da vi sto på den åpne plassen i Dachau forrige fredag. Kjølig, stille vind. Bare trær. Der sto vi og hutret og lyttet til guiden vår som fortalte på langsom tysk:

Dachau, som ligger et lite stykke nord for München, er stedet der den aller første konsentrasjonsleiren i Nazi-Tyskland ble bygd i 1933, bare måneder etter at Hitler kom til makten. Hensikten var først og fremst å ha et sted å sende politiske fanger, fremfor alt kommunister. Ettersom regimet utviklet seg, økte antallet fanger betraktelig. Det var ikke lenger bare politiske fanger som ble sendt dit for å svekke opposisjonen, men også funksjonshemmede, homofile og jøder, mennesker som ble sett på som mindre verdt. Da krigen startet, ble Dachau også fylt med krigsfanger. Omfanget av fanger oversteg kapasiteten til leiren flerfoldige ganger.

Guiden vår tok oss med gjennom bygningene som enda sto igjen fra årene under Hitler: Gjennom det som en gang var mottakelsesrommet, kjøkkenet, dusjene. Sovesalene, oppholdsrommene. Krematoriet. Det er ikke mye som står igjen av de opprinnelige bygningene i Dachau. I de som er bevart er rommene fylt med store plakater med tekst og bilder, en filmsal, toaletter for turistene som kommer innom. Men historien er der enda.

Det er dokumentert at over 30 000 mennesker døde i Dachau. Man tror at det faktiske dødstallet er mye høyere. Likevel er det vanskelig å forestille seg at det faktisk kan være sant når man står der. At noe slikt kan være mulig.

Det er det.

På tysk heter leir Lager. På mange måter synes jeg lager er et mye mer beskrivende ord for hva en konsentrasjonsleir var. Et sted for å lagre mennesker man ikke ville ha noe annet sted. Et sted for å oppbevare arbeidskraft. Dachau var aldri noen tilintetgjørelsesleir. Det var ikke dit man sendte mennesker man ikke så noen nytte av, selv om det også i Dachau ble bygd et gasskammer med ordet ”Brausebad” over inngangen, som en oppmuntring til fangene som kanskje ikke hadde dusjet og skiftet klær på over en måned. Gasskammeret i Dachau ble aldri brukt, i følge fanger som overlevde, men likevel var det mange, mange som aldri fikk gå ut porten inn til Dachau, fordi de arbeidet til de segnet om, av sykdom, av underernæring, fordi de ble skutt i ”forsøk på å flykte” eller fordi de valgte å ende livet selv.

Når jeg begynte å skrive dette, tenkte jeg at dette ikke måtte bli en slik formanende tekst. En sånn tekst som peker på historien og sier ”dette må aldri skje igjen”. Jeg ville heller fortelle hvordan det føltes å være på et sted der mennesker ble behandlet på en så forferdelig måte. Der menneskeverdet forsvant lenge før man kom inn smijernsporten der det står ”Arbeit macht frei” med store bokstaver. Der mange så det som den eneste utveien å avslutte livet i strømgjerdet som omsluttet hele området. Problemet er at jeg ikke føler noe: i møtet med noe slikt blir jeg helt tom. For meg er det helt ufattelig. Ubegripelig. Jeg kommer aldri nært nok til å kjenne hva dette egentlig betyr.

Men likevel er det så altfor viktig å ta innover seg, særlig i en tid der mange stiller spørsmål ved hva menneskeverd skal være.

Translation: Cold, bare and unconceivable is how I would describe KZ Dachau in three words. What happened there – the death of more than 30 000 people and the inhuman and gruesome treatment of so many more, is way beyond my comprehension, but still so important to understand in a world where the value of human life even today may be questioned.