Follow:
    Hverdagen

    Uka som var

    Nå har jeg lært et nytt ord igjen. Gale. Det betyr kuling, og det var absolutt nok av det forrige uke. Jeg prøver fremdeles å riste av meg forkjølelsen som virkelig henger i, og nå virker det som om den omsider begynner å gi slipp sammen med det triste været.

    I britisk politikk virker det riktignok ikke som om uværet skal gi seg med det første. Det er spennende uker nå med den foreløpige Brexit-dagen like om hjørnet. Jeg har inntrykk av at de fleste jeg snakker med, selv om de også er bekymra og fortvila over situasjonen, er ganske apatiske til det hele – det er ikke stort man kan gjøre annet enn å vente og se. Og slik det ligger an nå ser det ut til at det godt kan bli enda lenger å vente og se.

    Men hverdagene i Liverpool tusler og går. Her er noen glimt fra uka som var.

    Clarence Street, Liverpool

    – På vei til jobb tar jeg en liten omvei gjennom en allé av blomstrende magnolia. Kirsebærtrærne står som rosa skydotter i parken utenfor kontoret. Selv det krokete treet i Clarence Street, det som står inneklemt mellom mursteinsbygningene, har fått grønne blad og blomster som ser ut som hvite perler. Det blir vår innimellom alle vindkast og regnbyger.

    – Jeg søkte ly i en liten bruktbokhandel på lørdag da været ute ble for ille. Der var det lunt. Så trangt mellom hyllene at jeg bare så vidt kom fram med sekken på ryggen og et lite rom innerst med en peis. I et annet liv sitter jeg foran den peisen og leser gamle klassikere med brune sider og selger pocketer til 50p stykket på uværsdager.

    St. Patrick's Day, Liverpool

    – Parade med sekkepiper og kilt og små, grønnkledde leprechaun-unger som deler ut sjokolademynter. Band som spiller Purple Haze med fele, fløyte og banjo på en av de mange irske pubene. Liverpool, som har sterk tilknytning til Irland, er ikke en dum by å være i på St. Patrick’s Day. I går smakte jeg til og med Guinness for første gang.

    – Solflekker på rommet mitt til ettermiddagsteen.

    Sunday Roast, Monro

    – Sunday Roast med lamb fra Lake District og godt selskap.

    Ut på tur

    Neston

    I midten av februar var jeg i Neston. Neston er ikke så stort. Det er en småby – i den norske betydningen av ordet – som ligger helt sør på Wirral, halvøya vest for Liverpool. Da jeg kom dit var de i ferd med å pakke sammen fredagsmarkedet, men sola varma godt og hadde enda noen timer igjen. Jeg gikk gjennom hovedgata, forbi de små kafeene, den lokale puben, et par restauranter og ei gammel steinkirke, og alle jeg traff på veien hilste og smilte. Jeg fortsatte på måfå inn sidegater med hus med egne navn, forbi Heatherbank og The Cottage. Ville ut mot kysten.

    Neston

    Neston

    Neston

    Neston

    Silje, som jeg kjenner fra hjemme i Norge og som også er på utveksling her denne høsten som veterinærstudent ved campuset som ligger i Neston, sendte meg ei melding en dag og sa at jeg måtte innom the Marsh hvis jeg tok turen til sørover. Åh, det er sikkert fint, tenkte jeg da. Men jeg hadde ikke forestilt meg hvor fint det var. De gyldne stråene som vokste på myra var som et bølgende hav før havet. Lange, sterke strå som svaiet mykt i den milde vinden. Og i horisonten lå fjellene i Wales og lokka. Jeg satt der lenge og bare var, helt alene. Hørte på fuglene og prøvde å skrive ned lyden deres i notatboka mi. Tenkte på hvor sjeldne slike øyeblikk er her, der det bare er meg og naturen.

    Neston

    Neston

    Neston

    Da det begynte å skumre gikk jeg til Silje som inviterte på middag, og etterpå dro vi på folkemusikkveld på en av de lokale barene inne i byen. Oppe i et rom i andreetasje satt vi i ring sammen med en gruppe mennesker som spilte og sang på rundgang. Det var gitarer og banjo og fele og trekkspill. Irske viser og amerikanske klassikere og kveding. Har dere hørt noe så hyggelig?

    Hverdagen

    Uka som var

    Det er uvær i Liverpool. Jeg våga meg ut i dag etter ei uke med forkjølelse og ble møtt av haglstorm, skilt som skingra i vinden og bølgeblikkplater flygende over veien. Paraplyer ligger som flyvrak i gatene. Det skal visst være slik den neste uka også – vind og vått.

    Godt jeg ikke har stort andre planer enn å bygge fort på kontoret de kommende dagene. Det blir fint å vende tilbake til hverdagen nå, den som finnes et sted mellom reiser til steder langt unna og langdryge dager under dyna. Jeg har savna den. Men i morgen skjer det! Da skal jeg mate mandagsfølelsen med blanke sider i notatboka, ny avtaler i kalenderen og tom innboks.

    Rådyr

    Men først avslutter jeg denne søndagen med noe av det fineste fra ei uke med febertungt hode og rennende nese:

    – Når Petter forteller om rådyrene på åkeren hjemme. I fjor så vi hele elleve som sto og beita mellom snøflekkene samtidig. I år er de visst ni. Håper de fremdeles trekker ned fra skogen når jeg kommer hjem om en måneds tid.

    – Et kort i postkassen. “To my friend” sto det over adressefeltet. Det kortet har jeg brukt som bokmerke resten av uka.

    – Den nye genseren min som er Robin Hood-grønn og strikka av ull fra Yorkshire-sauer.

    – Les Misérables-serien til BBC. Det finnes vel en grense for hvor mange gjenfortellinger av Les Misérables vi behøver, men jeg liker så godt hvordan Jean Valjean er portrettert i denne at det gikk helt greit med én til.

    – Hvor rød sola er når den titter fram mellom mørke skyer like før solnedgang.

    Bøker

    Tre boktips fra vintermånedene

    Januar og februar har vært noen skikkelig gode lesemåneder. Da jeg kom til Liverpool, fikk jeg plutselig så mye mer tid til overs enn det jeg vanligvis har – å bytte ut timene fram og tilbake til jobb med ti minutters gangavstand til universitetet gjør dagen litt annerledes. Noe av den tida har jeg brukt på å lese. Selv om jeg leser mye på jobb, er det noe annet å sette seg ned med en kopp te og ei bok man har valgt å lese helt på egne premisser.

    Her er en kort omtale av de tre beste bøkene jeg leste i januar og februar. Alle tre samfunnskritiske på sitt vis, men både viktig og fornøyelig lesning.

    Homegoing – Yaa Gyasi

    Homegoing – Yaa Gyasi

    Homegoing (eller Komme hjem, som den er oversatt til norsk) er ei av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Fortellingen starter med de to halvsøstrene Effia og Esi i Ghana. Effia blir gift med en slavehandler, Esi solgt som slave. Det er dette som er utgangspunktet for slektsleddene vi følger videre, generasjon for generasjon, mellom Afrika og Amerika.

    Boka er bygget opp som en novellesamling. I hvert kapittel møter vi en ny person. Selv om jeg fikk så kort tid med hver og en av dem, føler jeg man blir godt kjent med menneskene på de få sidene. Boka er dessuten lettlest og flyter godt – selv om den er fryktelig tung å lese på grunn av historiene den forteller.

    Good Immigrant

    The Good Immigrant

    Jeg forsøker å lese en del om innvandring i Storbritannia for å bli bedre kjent med temaet og landet i forbindelse med doktorgraden min. The Good Immigrant er en av de bøkene jeg har plukket opp hittil (si gjerne fra om dere har gode tips!). Baksideteksten beskriver den som: “21 writers explore what it means to be black, asian & minority ethnic in Britain today”. Den rommer vidt, men alle forfatterne skriver om spørsmål som handler om identitet – om hvordan den blir presset på dem, om mangelen på forbilder å kjenne seg igjen i, om konsekvensene ulike forestillinger om hvem man er har i samfunnet. Det er viktige stemmer å lytte til, samme om man bor i London eller ei lita bygd i Norge.

    Women & Power – Mary Beard

    Mary Beard er professor i klassisk litteratur. I Women & Power (Kvinner & makt i norsk oversettelse) trekker hun linjer fra framstillingen av kvinner i de gamle greske mytene, fram til dagens samfunn og våre forestillinger om kvinner og makt. Det er ganske provoserende å lese fordi det er så mye sannhet i det. Tenk bare på hvilke kvinner vi ser for oss som mektige og spør deg hvorvidt de imøtekommer et slags mannlig ideal.

    Jeg leste Women & Power rett etter at jeg hadde lest Mythos av Stephen Fry. Det ga absolutt en ekstra dimensjon til de greske mytene. Ellers er den en kort, liten sak på knappe hundre sider – verdt å bruke et par timer på!

    Hverdagen

    Uka som var

    God søndag!

    Jeg kom hjem til det store mursteinsbygget mitt seint i natt. Den siste uka har jeg vært i Bayern på kurs i forskningsmetoder. Uka før toget jeg og Petter langs nordkysten av Wales. Nå har jeg så mange inntrykk og tanker å få orden i at jeg ikke helt veit hvor jeg skal begynne. Jammen godt det er søndag i et land der det er helt innenfor normalen å drikke mange kopper te og puste ut.

    Her er ukas lille liste over sånt som har vært ekstra fint de to siste ukene i februar.

    Wales

    Å stå og trippe på busstasjonen og vente på at han skal komme.

    Postkort og penn på kafé.

    Da det nærmest var sommer ute – i hvert fall shortsvær for de dristigste engelskmennene – og vi skyndte oss hjem for å se VM på ski.

    Appelsinsjokolade.

    Olympiaparken

    Å være tilbake i München og besøke alle de stedene jeg har savnet. Olympiaparken i solnedgangen, markeder med kvister med gåsunger, den gamle stamkaféen min. Og Noy, som heldigvis fremdeles er der.

    Språket som sakte kommer tilbake.

    Nürnberg

    Da jeg hasta ut av togstasjonen i Nürnberg, trilla kofferten over brostein og fikk ti minutter med en espresso i solveggen før jeg måtte finne toget mitt videre.

    Lunsj ute, uten jakke.

    Bamberg

    Kirkeklokkene som sang i kor om morgenene i Bamberg og “Guten Morgen!” til frokost.

    Krapfen, tyskernes fastelavnsboller. Da jeg var ferdig på kurset fredag ettermiddag, gikk jeg innom et bakeri og kjøpte en Krapfen med vaniljefyll, gikk ned til elva i den siste halvtimen med dagslys og spiste den med utsikt til Lille Venezia.

    Da jeg spiste middag alene på den italienske restauranten like ved der jeg bodde og paret på nabobordet ønsket god appetitt da maten kom og god kveld videre da jeg dro.