Follow:
    Hverdagen

    En nyinnflytter

    Katt

    Møt den nyeste beboeren på Haugan Nordre! Arkibald flytta inn på lørdag. Han kommer fra foreldrene til Petter og er en livlig liten katt. Jeg var litt spent før han kom. Selv om vi alltid har hatt katt på gården, både her og da jeg vokste opp, har jeg aldri hatt en kattunge før. Men det går veldig bra! Arkibald er en veloppdragen type. Bruker vedstabelen til klorepinne og gjør fra seg der han skal, og etter hvor flink han er til å bite meg i tærne å dømme, kommer han nok til å bli en god musefanger. Ellers sover han en hel masse. Vi sliter han vel ut.

    I dag hadde jeg første dag på jobb etter ferien, og da jeg kom hjem introduserte jeg han for hagen. Det er så gøy å se hvordan han går fram for å oppdage sin nye verden. Enten ligger han lavt i gresset, sniker seg framover med lange steg. Ellers så hopper han fram med voldsomme byks. Det er liksom ingen mellomting. Han forsvant under traktorene og for hodestups ned i grønnsakskassene. Nå sover han på divanen på kjøkkenet igjen etter å ha spist rester etter torskemiddagen og vært på fluejakt.

    Ut på tur

    Wittgensteinhytta

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    Utpå høsten i 1913 kom en østerriker til Luster. Ludwig Wittgenstein. Han var en ung vitenskapsmann fra en velstående familie på leit etter et rolig sted å arbeide og hadde fått nyss i at Skjolden kunne være stedet. Våren etter var byggingen av et hus i gang. Lengst inne i enden av Sognefjorden, høyt opp i ei bergside, hengende over Eidsvatnet. Der var han i flere perioder, satt og filosoferte og skrev, og jobba til og med på saftfabrikken ei kort stund.

    Tante Magnhild fortalte meg om Wittgensteinhytta da jeg var på sommerferie i fjor. Wittgenstein? tenkte jeg. Det ringte ingen bjeller. Men siden har navnet hans dukket opp titt og ofte. Det er vel ikke bare Baader Meinhof-fenomenet – hvordan ting har en tendens til å føles som om det er overalt når du først har blitt gjort oppmerksom på det. Det har nok også en sammenheng med at jeg har tatt et kurs i vitenskapsteori i løpet av det siste året. Det er fascinerende hvordan en av de viktigste bidragsyterne til moderne vitenskapsfilosofi fant seg et bortgjemt hjørne av Norge.

    Etter at Wittgenstein døde på 1950-tallet, ble huset tatt ned og bygget opp igjen som bolighus lenger inne i bygda – på et sted som var litt enklere å komme til. Men for et par år siden ble det bestemt at man skulle tilbakeføre den. I sommer sto den ferdig der den opprinnelig ble bygget, og det har blitt laget tursti fra den andre siden av Eidsvatnet.

    Selve stien er verdt en tur den også. Det er en fin kveldstur. Over elva, bortover sletta mellom fjellsidene. På den ene siden faller fossene på rekke og rad, langs elveleiet er det fremdeles tydelige spor etter flommen i fjor høst. Og langs stien er det langt inn små tankestopp med det jeg tror er sitat fra Wittgenstein.

    Da han bodde der oppe, var det ingen ordentlig vei, sannsynligvis bare en smal sti opp til hytta. Men nå er det lagt steinheller bortover og det siste, bratte stykket har blitt bredt nok til at ei med middels høydeskrekk syntes det var greit.

    Wittgensteinhytta, Skjolden

    For det er bratt opp dit og bratt ned. På framsida av hytta er det en balkong. Det kiler litt i magen bare ved tanken på å sitte der oppe.

    Wittgensteinhytta

    Men kanskje er det verdt denne utsikten.

    Vi gikk tilbake en annen vei enn vi kom, opp til Vassbakken Camping.

    På vei nedover langs veien møtte vi på en bøling høylandsfe.

    De er nok bedre til å beite enn å filosofere, disse.

    Turen bort til Wittgensteinhytta tar ikke stort mer enn en time frem og tilbake og er vel verdt et stopp om man er i området.

    Kjøkkenhagen

    En kveldsrunde i kjøkkenhagen

    Det er en sånn herlig sommerkveld. Varmt i lufta, men disig og med en bris som gjør det lett å puste. Jeg kom akkurat inn fra kveldsrunden i hagen. Nå tenkte jeg at jeg kunne vise dere hvordan det står til der ute. Jeg tok sjansen på å så da jeg var hjemme i slutten av april. Men da mai og juni kom var jo jeg langt borte i England, og grønnsakskassene mine måtte klare seg selv. Likevel hadde jeg et lite håp om at det ville være noe å komme tilbake til. Det var det – en hel masse ugress.

    Det er ganske trist å gå innom kassene i år om jeg sammenligner med fjoråret, men jeg tenkte jeg kunne ta dere med ut dit en tur likevel. Noe klarte seg tross alt innimellom alt ugresset.

    Det jeg var mest overraska over hvor godt hadde klart seg var korianderen. Se hvor høy og fin den har blitt! Jeg trodde ikke at koriander var en særlig hardfør plante før jeg satte ut noen spirer jeg hadde sådd inne i fjorsommer, men jammen klarer den seg – selv midt i ugressjungelen. Så herlig å være selvforsynt med koriander i sommer.

    Disse puslete greiene er rødbeter. Men de kommer! Det gjør også knutekålen og fennikelen. Squashen, derimot, ble det ingenting av. Om jeg skal oppsummere etter tre års forsøk med squash, er nok det viktigste å ikke være for tidlig ute. Det beste er tydeligvis å så inne og plante ut i månedsskiftet mai-juni.

    Kålplantene er også et trist syn. Dette er rosenkålen. Bladene på grønnkålen er helt oppspiste. Det er kjedelig, for jeg ble så glad i grønnkål forrige sesong. Den er så lett å høste lenge utover året og så anvendelig. Den er heldigvis ikke helt borte, så jeg krysser fingrene for at den tar seg opp utover sensommeren.

    Jordbær, kjøkkenhagen

    Plantene som overvintret holder seg godt. Sitronmelissen har blitt en liten busk og jordbærplantene har virkelig slått seg løs. De står altfor tett. Planen er å lage ei rand med jordbær mellom bringebæra og kassene, men det har ikke skjedd enda. Heldigvis kommer det jordbær i år også. Jeg spiste nettopp mine to første etter kveldens runde ute. Det gir meg sånn ro å gå en tur ut i hagen før leggetid, luke litt og gi dem vann om det ikke har regna. Og når jeg finner et par røde skatter å ta med meg inn er lykken komplett.

    Kjøkkenhagen

    Rundt de tre kassene mine ser det virkelig frodig ut. Plen som vokste seg altfor høy for den ble klippet fordi det aldri tørka opp den første sommermåneden. Bringebærbuskene på den ene siden, solbærbuskene på den andre. Også plommetreet som bugner over i år også. Selv om det ikke blir all verdens i grønnsakskassene i år, kommer det nok ikke til å mangle på sånt å høste av i hagen utover!

    Ut på tur

    Veitastrondi

    Veitastrond

    Det er vanskelig å ikke la seg forundre over hvor folk bor i landet vårt. Særlig når man kommer ned til Vestlandet, der fjellene er høye og fjordene lange. For ei uke siden satt jeg i baksetet sammen med besta og så hvordan landskapet foldet seg ut langs Veitastrondsvatnet. Inneklemte daler, snøflekkete fjell og til slutt ei lita bygd i enden av vatnet med Jostedalsbreen ruvende i bakgrunnen.

    Tre mil innover kjørte vi fra Hafslo før vi kom til Veitastrondi.

    Veitastrond

    Veitastrond

    Veien var smal og svingete, slik de som regel er i Luster, men mye av den har blitt lagt i tunnel de siste årene fordi det er så skredutsatt. Jeg løp et stykke av veien på utsiden av en av tunnelene, langs den gamle veien der det vokste prestekrager og markjordbær og sommerfuglene fløy imellom. Kan tenke meg at det er fint å sykle utover her.

    Veitastrond

    Veitastrond

    I enden av vannet ligger bygda Veitastrond, med butikk og kafé og gårder. Derifra fortsetter sletta innover med støler. Besta fortalte at da ho var ung og bodde i Fjærland tok faren turen over fjellet og til Veitastrondi for å kjøpe geitost.

    Veitastrond

    Tungestølen, Veitastrond

    Vi kjørte videre på bomveien inn mot Tungestølen, som blir brukt som turisthytte. Den ble helt ødelagt julehelga i 2011 da orkanen herja, og nå er den i ferd med å bli bygget opp igjen. Den ligger på høyden mellom de to dalførene inn mot breen, men kan vanskelig konkurrere med det storslagne som ligger bak. Breen skinte sånn at det nesten var vanskelig å få øye på den mot de hvite skyene denne dagen.

    Veitastrond

    Landskapet er så majestetisk. På den ene siden går Austerdalen inn til brearmen som kalles Austerdalsbreen. Stien følger elva innover, i hvert fall et stykke. På den andre siden går Langedalen.

    Veitastrond

    Vi la ikke ut på noen langtur på føttene, satt mest på noen steiner ved parkeringsplassen og spiste nistepakka, men innimellom løp jeg rundt for å utforske. Dette var bare noen meter fra der vi satt og gomla rundstykker.

    Geiter, Veitastrond

    Og på vei tilbake kom geiteflokken gående ned langs elva. Så fine, men så selskapssyke at jeg var redd de skulle gå rett ut i elva for å komme over til oss på den andre sida. Her lager de sikkert melk til geitost fremdeles, men om det kommer noen gående over fjellet fra Fjærland for å kjøpe, det er jeg mindre sikker på.

     

    Uka som var

    Søndagsrapport

    Det er søndag, men føles som mandag. Jeg er hjemme igjen nå. Forlot Sogn og sommeren i går og kom over Dovre til tretten grader og overskya. Men feriefølelsen sitter likevel i. I dag har jeg raka gress mens jeg har hørt lydbok, sovet litt midt på dagen og laga pannekaker med selvplukka blåbær. Også har jeg tynna i plommetreet, for det lærte jeg hvordan man skulle gjøre mens jeg var på Vestlandet. Der er vel slikt barnelærdom. Det føles fremdeles som å gå på klinkekuler under treet vårt etter sesongen i fjor og alle plommene jeg ikke rakk plukke.

    Jeg har vært høyt og lavt den siste uka. Innerst i daler, på toppen av fjell. Sogn stopper aldri å by på plasser som forundrer meg, selv om jeg er der hver sommer. Jeg gleder meg til å dele noen av de nye stedene jeg har sett med dere – slikt er det fint å pusle med til tekoppen om morgenene mens jeg venter på at sommeren skal komme til Trøndelag. Enn så lenge får dere ukas lille liste over fine øyeblikk:

    – Alle markblomstene som popper fram etter den tørre sommeren i fjor. Prestekrager, engsmelle, lintorskemunn. Og markjordbærene. En kveld gikk jeg og besta opp veien oppover bakkene, ho pekte når ho så noen lysende røde bær i veikanten og jeg kløv så høyt jeg klarte for å få tak i dem.

    – Besta som lar teppet av dag-og-natt stå igjen på plena rundt huset.

    – Å få være med på roadtripen til lillebror og kameraten i et par timer. Sitte i baksetet og late som om jeg forstår vitsene deres og synge med til Muse.

    – Å gå barbeint på varmt svaberg.

    – De morgenene det drøyde litt før alle var oppe til frokost og jeg kunne lese noen sider ute i sola på verandaen mens jeg venta.

    – Mamma sin søndagsmiddag.

    – Å stoppe på Lustrabui på vei hjemover, kjøpe pizzabolle og spise den med utsikt mot Hurrungane da både jeg og bilen behøvde en pause etter smale veier og bratte baker opp Sognefjellet.