Kristine Graneng

  • Vårplaner

    Jeg kom hjem til Berlin søndagkveld etter ei lang uke i Norge på vinterferie. Lufta var varmere og mildere, asfalten bar. Vår. Siden har jeg stort sett vært inne og prøvd å få bukt med en forkjølelse jeg tok med meg nordfra, men har unna meg noen minutter på en benk i parken på ettermiddagen hver dag før sola forsvinner bak blokkene. I parken yrer det. Ustødige barn på rulleskøyter, folk med hunder, utspredte pledd på kort gress. Det yrer litt i meg også – jeg gleder meg sånn til vårmånedene og alt som følger med. Her er noe av det jeg vil gjøre, ispedd noen bilder fra april i fjor:

    Kirsebærblomstring. Om ikke lenge blomstrer trærne! I fjor fikk jeg med meg siste rest av kirsebærblomstringa i Gärten der Welt. I år er jeg forhåpentligvis i byen når det pågår for fullt, i hvert fall hvis været fortsetter som nå. Lurer på hvor det er finest å oppleve blomstringen. Kanskje en sykkeltur til Lilienthalpark? Eller til Britzergarten?

    Vabali. Hver gang jeg er på spa, så tenker jeg at dette vil jeg gjøre oftere. Nå har det ikke skjedd siden jeg og Ida duppa rundt i et saltvannsbasseng på Liquidroom i september. Lengter etter å bli myk i kroppen og tom i hodet. Til bursdagen min fikk jeg et gavekort av kollegaene mine til Vabali, et av de store spaanleggene i byen, og nå har jeg en stående avtale med Inga om å feire med et besøk når vi har nådd noen deadliner i slutten av måneden.

    Teater. Apropos gavekort. I disputasgave fikk jeg gavekort til Deutsches Theater, men jeg har ikke helt våget meg til å bruke det enda. Men nå har jeg billetter! Jeg og Aslaug skal se Hjemsøkelse (basert på romanen til Jenny Erpenbeck) nå i mars. Før det har jeg tenkt å lese boka også, så er jeg sikker på at jeg henger med.

    Dagstur til Leipzig. Lista over dagsutflukter fra Berlin er fortsatt ganske lang. Jeg hadde noen skikkelig fine turer i fjor vår. Akkurat nå står en tur til Leipzig øverst på lista. Ser for meg at det er fint bare å tusle rundt, drikke kaffe og spise noe godt, men om noen har tips til hva man bør oppleve i Leipzig, send dem gjerne min vei!

    Påskerebus. Jeg skal feire påska i Norge i år, men jeg kom til å tenke på at det jo hadde vært veldig gøy å samle venner til påskerebus i en av parkene her i begynnelsen av påskeuka, før jeg drar. Har heldigvis litt tid enda til å gruble på oppgaver.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Vårplaner

  • Bursdagshelg

    Jeg ble ett år eldre på fredag. Feira med kakebaking og bokskriving på hjemmekontoret, med jevnlige telefonpauser. Dagfinn ringte fra Colombia, der han gjorde seg klar for en ny dag med flyving i Copa de las Americas. Jeg fikk bursdagssang fra bestemor. Bestefar rapporterte om været i Trøndelag (pent, men kaldt) og fortalte at han så Tommeliten springe over gårdstunet. Lørdag morgen lagde jeg en bolledeig som heva perfekt. Jeg tok et langt bad mens jeg hørte Lørdagsrådet. Kjøpte flere vinglass. På kvelden var det fullt hus. Jeg glemte å sette på musikken, men det gjorde ingenting. I dag har jeg spist kakerester, sett langrenn på tysk og prata med mamma og lillesøster mens jeg gikk gjennom en park i nabolaget som jeg ikke visste om før denne uka. Den var fin selv i grått slapseføre.

    Det er herlig å ha bursdag. Føler meg så takknemlig over alt det lille livet mitt rommer, og alle som gjør det så bra! <3

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Bursdagshelg

  • Enhjørninger i Potsdam

    En skikkelig grå januarsøndag passer det fint å sette seg på toget til Potsdam for å se på enhjørninger. Museum Barberini har en utstilling om fabeldyret, så i går stakk jeg ut etter frokost for å få den med meg. Det viste seg at jeg ikke var alene om det – de hadde gratis inngang og det var fullt hus. Men det var virkelig verdt å ta en tur for å se hvordan ideen om skapningen med horn i panna har flytta seg rundt i verden, fra de første sporene av den i India, til den lille qilin-en i Kina, til den vestlige ideen om en hestelignende mytisk dyr (med og uten prikker). Spennende hvordan enhjørningen har blitt knytta til så mange ideer – fra et symbol på kyskhet og renhet (veldig mange jomfruer på denne utstillinga!) til noe vilt og farlig. Men alltid magisk. Jeg tror kanskje favorittdelen min av utstillinga var den som handla om enhjørningen og vitenskapen, med narhval-tenner, om overtro rundt dem og hvordan man så for seg en enhjørning i havet. Så utrolig hva naturen kan lage og hvordan vi mennesker skaper fortellinger rundt det!

    Her finnes det en kort film om utstillinga.

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Enhjørninger i Potsdam

  • Tekopper, kino og knapper

    Året ruller på. Det merkes at semesteret begynner å nærme seg slutten på universitetet. Mitt eget store skriveprosjekt har også begynt å få fart igjen, etter en måneds pause. Samtidig prøver jeg å holde på gode rutiner og stresse ned. Om morgenen, en kopp te og noen sider i ei bok. Denne uka leste jeg ferdig Jens Stoltenberg sin biografi om årene i Nato. En fryd å lese. Om kvelden, en tur på trening eller en avtale med venner.

    En av kveldene denne uka var jeg på kino igjen. Torsdag begynte en norsk filmfestival på Babylon (med det veldig kreative navnet Nor-Way). Aslaug og jeg så La elva leve, med konsert med Ella Marie Hætta Isaksen rett etter. Jeg har sett den før (tror den ligger på Filmoteket!), men det er noe eget med å se den på lerretet. Det var en sterk opplevelse. Og konserten etterpå var magisk.

    I går gjorde jeg noe jeg har tenkt jeg skulle gjort lenge: kjøpte knapper til noen jakker jeg har strikka. Det var på tide. Ei av dem har vært knappeløs i i hvert fall fire år. Jeg fikk tips om at det finnes en butikk i Uhlandstraße, Knopf & Schnalle. Da jeg kom inn, ble jeg møtt av ei lita eldre dame. Jeg henta jakkene mine opp fra sekken og hun plukka esker med knapper ned fra hyllene. Da jeg foreslo brunmelerte knapper til den grå jakka mi, brøt hun ut «Das können Sie nicht ernst meinen!» og rista på hodet. Det kan du virkelig ikke mene. Klar beskjed. Hun hadde et poeng. Det ble helgrå knapper.

    I dag var jeg tur på trening før jeg tok opp igjen søndagsrutinen – kaffe og kake på Café Wild. Jeg satt ute. Modig, sa noen av de som gikk forbi. Jeg kommer fra Norge, svarte jeg, med glimt i øyet. Jeg leste de første kapitlene i How democracies die av Levitsky og Ziblatt. Svaret på boka si første setning, er demokratiet vårt i fare, er et entydig ja. Budskapet deres – i hvert fall det som sitter igjen etter de første kapitlene – er viktigheten av ikke å slippe autoritære krefter til og normalisere dem. Det er et budskap som burde være allment kjent, men som gang på gang viser seg å være vanskelig i praksis. Jeg er spent på hva som kommer til å skje her i Tyskland dette året.

    Nå skal jeg feste knapper og lage noe god mat, før jeg skal på jazzklubben i nabolaget og høre en hyllest til Billie Holiday. Håper dere har en god søndag!

    Kategori: , , ,
    Ingen kommentarer til Tekopper, kino og knapper

  • Bokåret 2025

    Jeg kan ikke la bokåret 2025 forbigå i stillhet, for det var et veldig godt bokår! 32 bøker leste jeg, over 10 000 sider. Og de fleste av dem, når jeg tenker tilbake, var ganske gode bøker. Tid for ei lita kåring.

    Årets leseopplevelse

    Fjorårets største leseopplevelsen var uten tvil Verden av i går av Stefan Zweig. Jeg har skrevet om den her. Kort oppsummert er det en skildring av første halvdel av 1900-tallet, sett gjennom Zweig sine øyne. Ei tid prega av stor optimisme, fulgt av ei tid prega av voldsom brutalitet. Måten Zweig skildrer det gjorde noe med oppfatninga mi av historie. Så om noen spør meg hva man bør lese i år, så er mitt svar: denne boka.

    Årets underholdende

    Og nå til noe ganske annet. The Husbands av Holly Gramazio plukka jeg litt tilfeldig opp i en bokhandel her i byen i sommer. Den handler om ei kvinne i trettiårene (relaterbart) som plutselig en dag kommer hjem til en ukjent ektemann (ikke like relaterbart). Men når han går opp stigen til loftet, forsvinner han, og ned kommer en ny ektemann og med dét også et nytt liv som hovedkarakteren febrilsk prøver å nøste opp i. Trives hun ikke med det, sender hun han opp igjen – og en ny ektemann kommer ned. Et herlig konsept, synes jeg, som tar for seg både moderne datingkultur og som leker med tanken om hvordan tilfeldigheter og små valg får store konsekvenser. Den var perfekt for de late dagene i august da hjernen trengte litt pause.

    Årets historiske

    Timothy Garton Ash sin Homelands ble en av de store leseopplevelsene mine i 2024. Dette året plukka jeg også opp ei bok av den britiske historikeren som ble en favoritt: The File. Garton Ash, som bodde både i Vest- og Øst-Berlin i perioder under den kalde krigen, får tilgang til Stasi-fila si etter at muren faller. I boka går han gjennom den, sammenligner med sine egne dagboknotater og oppsøker andre som har en rolle i beretningene til Stasi om livet hans. Han snakker med gamle venner, informanter og Stasi-offiserer. Han forteller med det personlige historier om det utrolige – med sterk negativ konnotasjon – systemet som det hemmelige politiet til DDR var og hvilken betydning det hadde for folks liv. Virkelig verdt å lese.

    Årets klassiker

    Det er lenge siden jeg plukka opp Wuthering Heights av Emily Brontë for første gang. I følge Goodreads var det i 2014. Den gang sa det stopp. Jeg tror det var språket som stoppa meg. I høst ga jeg meg i kast med historien om Heathcliff og Cathy igjen – ekstra motivert av den nye filmatiseringen som kommer snart. Boka er noe ganske annet enn det jeg hadde forestilt meg. Jeg så for meg en trist kjærlighetshistorie med overnaturlige innslag. Men boka er brutal! Ikke rart den sjokkerte da den kom ut på midten av 1800-tallet. Jeg hørte forresten nylig en episode av London Review of Books hvor de diskuterer boka. Anbefales!

    Årets tankevekker

    Conversations on love av Natasha Lunn er ei bok som utforsker kjærlighet i alle dens former. Romantiske relasjoner, vennskap, familie. Lunn gjengir samtaler med mennesker som gir ulike perspektiver på kjærlighet og utdyper med egne refleksjoner. Jeg synes denne var skikkelig fin. Særlig kapittelet om vennskap tenker jeg fortsatt ofte på – om hvordan også vennskapsrelasjoner kan være store kjærlighetshistorier, selv om vi kanskje ikke så ofte forteller dem på den måten.

    Årets nye forfatterskap

    Her kunne jeg nevne Stefan Zweig igjen. Jeg vil lese mer Zweig fremover. Men skal jeg trekke frem en mer aktuell forfatter jeg hadde mitt første møte med dette året, så må det bli Lea Ypi. Jeg leste Ypi sin memoar Fri, om oppveksten hennes under det sosiale diktaturet i Albania og de store omveltningene ved regimeskiftet i 1990, fortalt på en fantastisk måte. Den andre boka hennes, Uverdighet, kommer i norsk oversettelse om noen uker. Den vil jeg også lese.

    I år er mitt store lesemål å fortsette å lese mange bra bøker som kan gi nye tanker og ny innsikt. Intet mer, intet mindre.

    Hva var deres beste leseopplevelser i fjor, og hva vil dere lese i år?

    Kategori:
    Ingen kommentarer til Bokåret 2025