• Bestemor og bestefar og jeg dro for å se korpset spille i går formiddag. Ja vi elsker, med gårdene og havet i bakgrunnen. Deretter tok jeg med meg flagget i sekken og gikk innover Teksdalsvatnet. Det var yr i lufta, snø på toppene. Bjørka har sprettet og hvitveisen synger på siste verset. Det er nesten litt eksotisk, som om fjellheimen har tatt seg en tur ut mot havet. Jeg kan ikke huske å noengang ha sett snøen legge seg her ute så seint i mai.

    «Dette er den beste måten å feire nasjonaldagen på,» sa en jeg møtte på vei innover. Han var grønnkledd og hadde en kikkert rundt halsen. Hunden logra ved beina hans. Og kanskje er det ikke helt det samme som å rope hurra til folketoget og å passe på å ikke få soddflekker på bunadsskjorta. Men det er ikke så verst å være ute på nasjonaldagen heller. Særlig når sola bryter gjennom skydekket og glitrer i et stille tjern akkurat i det jeg setter meg ned for å spise nista.


  • Nå grønnes det for alvor ute. Selv om det er skikkelig ullgenservær enda, selv når sola titter fram, spretter bjørka og tulipanene er i ferd med å folde seg ut. Det er for kaldt enda til å begynne å så noe ute med særlig store forhåpninger. På langtidsvarselet kryper gradestokken bare så vidt over null om nettene. Men jeg er en del hos pappa ute på Trøndelagskysten i vår, og her står det et stort veksthus som bare ba om å bli fylt med planter. Der er det fint å helle frø fra papirposer ned på håndflata, rote med jord – og å lese en snutt og drikke en kopp te når kveldssola står på og varmer så det knirker i veggene.

    Kålplantene sådde jeg allerede i påska. Nå har jeg prikla dem, og om et par ukers tid tenker jeg de skal få komme ut i jorda. Må bare passe på å herde dem først – det har jeg brent meg på før.

    Siden da har jeg også sådd brekkbønner og forskjellige typer squash og gresskar, tagetes og lave solsikker. Det er det første året jeg sår noe særlig blomster, men etter all den tida jeg brukte i engelske hager i fjor, kribler det etter farger i alle blomsterbed. Jeg har til og med en liten boks med valmuefrø liggende som jeg fikk av noen hyggelige damer jeg møtte i en av hagene.

    De dagene etter at man har sådd er så langsomme. Jeg går og venter, stikker nesa nesten nedi jorda, for kan jeg ikke skimte noe grønt der nede? Men så plutselig spretter spirene opp og folder seg ut på bare noen timer. I helga har squashen skutt fart og i ettermiddag så jeg den første antydningen til brekkbønnene.

    Tenk at alle disse små skal bli store planter med grønnsaker som skal bli til herlige middager utover sensommeren og høsten! Det er en fin tanke å holde på en hustrig vårdag helt tidlig i mai.


  • Manchester

    Den første gangen jeg kom til Manchester ble jeg fullstendig overvelda. Jeg gikk ned fra togstasjonen og ut i byen med KT Tunstall på ørene, full av forventning for konserten jeg skulle på om kvelden. Men plutselig følte jeg meg så lita. Alt virka så stort. Bygningene så mye høyere, så mye tettere mellom folkene.

    Manchester regnes gjerne som hovedstaden i Nord-England. Selve byen har ikke veldig mange flere innbyggere enn Liverpool, men føles likevel langt mer som en storby. Det tok ei lita stund før jeg følte meg tilpass i byen. Det kom seg heldigvis etterhvert, for det er en spennende by å være på oppdagelsesferd i. En sånn fascinerende blanding av gammel industri og moderne blanke flater. Murstein, mer murstein, slitte fasader og blomstrende butikkvinduer.

    Det er ikke så langt mellom Liverpool og Manchester (og togbilletter koster ikke mer enn £2 om man er heldig!), så jeg dro dit et par turer i fjor vår. Her følger en liten bildekavalkade og noen steder der jeg trivdes ekstra godt.

    Manchester

    Manchester

    Manchester

    The Northern Quarter

    Byens hipsterstrøk, definitivt, er The Northern Quarter. Der ligger det tett med små butikker og kafeer. Den første gangen jeg var i Manchester hadde jeg hatt sånn sug etter pannekaker en liten evighet og bestemte meg for å gå til det første stedet jeg fant med pannekaker på menyen. Jeg endte opp på Evelyn’s Cafe & Bar. Det var de beste pannekakene jeg har smakt – ordentlig luftige, nesten som yorkshirepuddinger, med honeycombsmør og blåbær.

    Chapter One, Manchester

    En annen dag var jeg på kaféhopping i Manchester. Tok med meg sekken med fagbøker og notatbok en lørdag og gikk fra kafé til kafé. Drakk cappuccino og spiste brownie på et sted der alt serviset var laget av mais (eller var det kaffebønner?). Hadde lunsj på Chapter One der fontenen sto og klukka midt i rommet.

    Chapter One, Manchester

    Northern Quarter, Manchester

    Manchester

    Paramount Books, Manchester

    Paramount Books

    Jeg fant ikke så mange spennende bokhandler i Manchester, men denne holdt i massevis. Paramount Books ligger skikkelig rart til, mellom et digert kjøpesenter og slitne mursteinsbygg. Jeg hørte den før jeg så den, jazzmusikken som spiltes over høytalerne og blanda seg med lyden fra bussene utenfor. Eieren, en eldre mann med rufsete hår, spurte hvor jeg kom fra. «Oh, Solskjær,» sa han. «Norwegians don’t often come here for books.»

    Manchester

    Jeg fant et eksemplar av Zadie Smith sin White Teeth i ei hylle og fikk velge meg ei frukt på kjøpet. Det ble ei appelsin.

    Manchester

    Manchester

    John Rylands library

    Det fineste stedet jeg fant i Manchester, rent estetisk, var John Rylands-biblioteket. Det var som å tre inn i et annet univers. Mørke ganger. Eldgamle bøker. Virveltrapper med store utsmykkede vinduer.

    Manchester

    Manchester

    Her kunne man sitte å arbeide. Kanskje ikke helt optimalt å studere til rytmen av lukkerlyd fra alle turistene som svinser rundt. Men man må jo føle seg litt smartere om man sitter her og studerer?

    Manchester

    Manchester

    Manchester

    Manchester Art Gallery

    Dagen etter at jeg var på konsert med KT Tunstall i Albert Hall (det var fantastisk!), var det søndag og ordentlig kald vind ute. Det var med andre ord en bra museumsdag. Jeg gikk til kunstmuseet. Der hadde de blant annet en utstilling med bildene til Laurence Lowry (over) og en halv etasje viet til bildene til Martin Parr (under). Jeg liker så godt bildeserien med folk hjemme i stuene sine.

    Etterpå satt jeg nede i kafeen – kanskje den mest behagelige museumskafeen jeg har vært i, bare se på den grønnfargen på veggene – og spiste sitronpai og leste bok mens kirsebærtrærne svaiet i vinden utenfor.

    Manchester

    Manchester

    Manchester

    Også gikk jeg langs kanalen.

    Manchester

    Manchester


  • Te- og kaffehuset

    Våren er kommet til Trøndelag også! Fuglekvitter og blomstring og lukta av møkk. Det hører med alt sammen – selv om jeg angrer litt på at jeg glemte å lukke vinduet på soverommet i dag. Det er godt at vinteren omsider er bak oss. Jeg er vel ikke ensom om å føle meg ganske tom innimellom nå om dagen, men solskinn i april hjelper alltid.

    Her er andre ting som er fint nå:

    – Påskeliljene jeg plukka ved stabburstrappa som står på kjøkkenbordet nå.

    – En halvtime med yoga før jobb.

    – Bursdagssang over Facetime når ei venninne fyller år.

    – Morgenkaffe ute på trappa, selv om det er i kaldeste laget.

    – En stor pakke i posten fra Te- og kaffehuset med te og masse god sjokolade i fin innpakning. I ettermiddag spiste jeg noen biter belgisk sjokolade med pistasj til en kopp earl grey med melk.

    – Å bli sittende oppe litt for lenge fordi jeg kommer over en livestream med KT Tunstall.


  • Krim

    Jeg er ikke så bevandra i krimsjangeren. På samvittigheten min står det meste av Frøken Detektiv og Jo Nesbø, men ellers rent lite. De siste årene har jeg lest krim til påske – og knapt det. Da jeg førte krim opp som tema på leselista for april, så jeg for meg både å prøve meg på noen nye forfattere og å fortsette på Cormoran Strike-serien til Rowling. Jeg leste den første boka, Cuckoo’s Calling, i fjor. Siden har jeg lengta etter fortsettelsen. Men det blir mest bokhyllelesning for tiden og med dét et langt mer begrensa utvalg. Da holdt det at påskeuka ble dedikert til mord og mysterier i år også.

    Men to bra bøker ble det!  Dei sju dørene av Agnes Ravatn har jeg gleda meg lenge til. Litteraturprofessor Nina Wisløff går hardt ut i en debatt og erklærer at litteraturvitere ville være langt bedre etterforskere enn politiet. Like etter forsvinner leieboeren deres brått, og hun begynner å nøste opp i hva som har skjedd. Jeg har lest det meste av Ravatn tidligere, og det som fanger meg mest er den humoristiske snerten hennes. Det er den som gjør Dei sju dørene til ei skikkelig perle også.

    Et godt stykke unna Ravatn finner man Hans Olav Lahlum. Sporvekslingsmordet var den andre boka jeg leste i solveggen med te og appelsiner. Mens dialogen og karakterene hos Ravatn flyter godt, kan vel Lahlum sin skrivestil neppe betegnes som annet enn relativt stiv. Men Lahlum byr til gjengjeld på et langt mer innvikla og uforutsigbart plott. En ung skiløper blir skutt midt under et skirenn på begynnelsen av 70-tallet, og fra den drepte leder det flere spor – til den rike familien hun ikke synes å ha hatt spesielt nære bånd til, til den ukjente familien som adopterte henne bort for femten år siden, til NS-miljøer under andre verdenskrig og til et lite nettverk av venner og bekjente. Sporvekslingsmordet er et godt stykke uti serien om K2 og Patricia og det føltes ofte som om jeg manglet en del kontekst, men som krimmysterium står den seg likevel godt alene.

    Har dere noen krimfavoritter å anbefale til når bibliotekene åpner igjen?