Kristine Graneng

Den siste dagen min i Lake District hilste Grasmere god morgen med utsikt ut mot grønne åser og solstråler som brøt gjennom morgendisen. Etter to dager med regnbyger på turen, var det lenge etterlengta! Så jeg skyndte meg opp for å rekke en snartur ut før frokost.

Jeg var ikke den eneste som var ute på tur på morgenkvisten.

Vertshuset jeg bodde på heter Thorney How og lå rett oppunder Helm Crag. Det var enklere standard enn vertshuset jeg bodde på i Rydal natta før, men absolutt ikke mindre hyggelig. Etter en full Cumbrian (engelsk frokost har mange navn, men innholdet er stort sett det samme), tok jeg sekken på ryggen igjen og la avsted, tilbake gjennom Grasmere. Det var allerede liv langs veien – folk som hilste på hverandre og slo av en prat over steinmurene, noen som var på vei til jobb, andre som arbeidet i hagen.

Planen for dagen var å komme meg tilbake til Windermere, men å gå ei anna rute enn den jeg hadde kommet. Jeg tok av ved kirka i Grasmere og gikk bortover mot vannet, langs enger med beitende sauer og kalver. Det var sånt herlig t-skjortevær, selv om regnet fremdeles lå på lur.

Fra enden av Grasmere, innsjøen, tok jeg av oppover sida på åsen, kom over haugen og fikk se Rydal Water. Derifra kunne jeg også se over på den andre sida der gikk jeg dagen før. Gjemt mellom trærne i enden av vannet ligger Rydal Mount.

Men også på denne sida er det spennende ting å se. Som Rydal Caves.

I den største hula er det vadesteiner og bittesmå fisk og enorme ekko.

Jeg fulgte elva tilbake til Ambleside, havna midt i et turfølge med eldre damer som også skulle den samme veien, og ble på et punkt så lei og sulten av jeg helt glemte å ta bilder. For det meste var det ren idyll å være på tur – den vidunderlige følelsen når man går og ikke aner hva som kommer etter de neste metrene og gleder seg over den minste ting – men innimellom kom det noen bølgedaler også, når det ble litt for lenge mellom pausene. Men denne bølgedalen retta seg ut da jeg kom fram til Ambleside, bestilte et stort glass iste og en is i den første kaféen jeg kom til. Deretter tok jeg bussen til Windermere.

Jeg rakk jo ikke utforske så mye av Windermere da jeg kom to dager tidligere – jeg var altfor ivrig etter å komme meg i vei – men nå hadde jeg noen timer før toget mitt gikk tilbake. Det er bare et par gater i sentrum, men med nok av hyggelige steder. Favoritten min er Peter Hall & Son, ei familiebedrift som har så mye fint håndlaget interiør. Jeg forelska meg helt i illustrasjonene til Becca Hall. Lenger nede i gata ligger det en isbutikk også – da angra jeg sårt på at jeg allerede hadde spist en is. I stedet slo jeg meg ned på et av nabostedene med fish & chips mens jeg så folk og hunder som spaserte forbi.

Og det var altså enden på de tre dagene mine i Lake District. Windermere – Rydal – Ambleside og tilbake. Så glad for at jeg ikke lot litt regn stoppe meg!

Se de andre innleggene fra Lake District:
Fra Windermere til Rydal
På besøk hos Wordsworth
Fra Rydal til Grasmere
The Lion and the Lamb

Det ble ettermiddag i Grasmere og jeg var ærlig talt så sliten i beina at jeg ikke visste om jeg orka mer. Men bak landsbyen lå Helm Crag og lokka. Det lille fjellet med alle steinene. Fra Grasmere kan man se The Lion and the Lamb, løven og lammet, stikke opp på toppen. Man kan så vidt skimte dem på bildet over. Helm Crag er bare 405 meter over havet og en av de minste toppene blant de som regnes som Wainwrights, en tur på bare noen timer. Og ettersom det enda var noen timer til vertshuset jeg skulle bo på åpna, så lot jeg det stå til.

Jeg gikk gjennom utkanten av Grasmere og bare venta på at Postman Pat skulle komme susende rundt svingen.

I stedet åpna det seg en dal framfor meg. Med ei buktende elv og et fossefall der i enden.

Stien opp til Helm Crag går forbi The Lancrigg, et hotell med det som så ut som en koselig kafé, og gjennom Wordsworth’s Woods.

Og så, etter en kort klatreetappe på steinheller, omgitt av revebjeller, begynte landskapet å bre seg ut under meg. Det dukka opp en og annen sau mellom bregnene. Regnet holdt seg unna. Det var ikke så mange folk på stien – de fleste hadde vel tatt en titt på de mørke skyene i full fart lavt over fjellene og funnet ut at det var likså greit å holde seg nede – men på vei opp møtte jeg på et par menn. Jeg spurte om det var langt igjen. – Bare et kvarters tid, men det blåser godt der oppe, sa de.

Og fy flate, det gjorde det! Dette ser så idyllisk ut, men her er bevis på at vinden tok så jeg nesten ikke turte gå bortover langs kanten. Jeg ble ganske stressa da minnekortet mitt gikk fullt der på toppen og jeg måtte bytte innimellom kastene. (Jeg tror riktignok at det føltes mer dramatisk enn det var – jeg er ikke noe menneske for store høyder.)

Dette er The Lion and the Lamb. Jeg skulle til å snu her, men da kom det forbi ei gammel dame som jeg spurte om det var verdt å gå et stykke videre. Og det var det.

For på den andre siden av fjellet ligger The Howitzer. Eller The Old Lady Playing the Organ, som den visstnok også kan kalles om man ser den fra riktig vinkel.

Det er tøffe sauer som kan ligge på toppen her og ta livet med ro mens det stormer rundt. Jeg lurer på om dette ikke er en Herdwick, sauen som er særegen for Lake District og som Beatrix Potter er kjent for å ha tatt vare på. Og de er noen tøffinger. Bare hør på dette som jeg fant på Wikipedia: «Herdwicks have been known to survive under a blanket of snow for three days while eating their own wool.»

Bak der kan man skimte Windermere.

Og enda lenger bak man se skinnet fra enda en innsjø. Det er totalt seksten av dem i området de har gitt navn til, men Windermere er den største.

På vei ned, endelig i le for vinden, henta jeg fram det stykket gingerbread jeg hadde kjøpt nede i Grasmere. Det var annerledes enn jeg hadde tenkt. Mer karamellaktig, men ikke mykt. Jeg satt ei lita stund og nøt utsikten og livet, før jeg stavra meg ned på slitne bein og fant veien til vertshuset mitt, der det nesten var tomt en mandag i juni. Bare meg, et par fra Durham, huskatten og folka på kjøkkenet som serverte ei gryte som føltes som det beste jeg hadde smakt i hele mitt liv akkurat da.

Se de andre innleggene fra Lake District:
Fra Windermere til Rydal
På besøk hos Wordsworth
Fra Rydal til Grasmere