Jeg tok påskeferie likevel, pakka baggen og dro hjem. Jeg har jobba om morgenene til sola har begynt å varme, kasta terninger med samtlige søsken, spist frokostblanding med melk rett fra ku 528, lest Jo Nesbø og blitt rød på nesen og vært i vaffel- og teselskap hos Kari. Og nå venter noen dager til med påskeferie. Noen ganger må man bare la hjernen få litt fri, selv om det er travelt – ukas visdomsord til både meg selv og alle andre i studietåka.
God påske!
Det er mandag selv om gangene på Dragvoll var så stille i dag. Bare regnet som danset på glasstakene, tomme båser på kaféen, en og annen som satt og pinte seg foran datamaskinene på biblioteket. Like fullt er det altså mandag og tid for å oppsummere enda ei uke.
Jeg tenker litt på om jeg skal endre på konseptet mitt, forresten. Kanskje tilbake til slik det var i fjor, med små drypp av alt jeg fyller uka med – musikk og tanker, klapp på skuldra og sånt som er kjedelig. Eller kanskje pushe meg selv til å bli enda flinkere til å notere ned noe som er fint hver dag, fange noe med kameraet, ikke bare gjennom ei ruskete mobillinse. Dere får si ifra om dere har noen innspill mens jeg tenker over saken.
Enn så lenge kommer noen flere øyeblikk i form av mobilbilder og ord! Uke 14 hadde mange fine!
❋ Arne Scheie Jr. som sto på bussholdeplassen i lysende gul refleksvest og kommenterte trafikken: Æ ser kostebil! En liten kostebil! Motorsykkel!
❋ Menn som svinser rundt i dress, lyseblått slips og skinnsko med glinsende spenner og snakker om de glassene med rødvin de drakk i går, mens jeg sitter med mine gjørmete gummistøvler og regnflekkede briller, taster inn «Brexit» og «immigration» og skumleser artiklene som dukker opp på skjermen foran meg. Det var den dagen jeg dro på studietur til BI.
❋ Hvor godt det er å sove bort en hel ettermiddag når det trengs. Og å le bort en annen kveld når det trengs.
❋ «Kan æ spør dæ om nåkka?» spør bussjåføren når jeg kommer inn, og jeg stopper opp, smiler og sier ja, lurer på hva jeg har gjort galt nå, før hun fortsetter: «Du veit en sånn ball, en sånn man trene med–» og demonstrerer, armene frem og tilbake foran rattet, «–ka heite den?» Og jeg må tenke etter, for det har jeg aldri blitt spurt om før: «Kan det være medisinball, tro?»
❋ Å flytte arbeidsplassen til et sted uten internett og med kaffe, med folk som beveger seg utenfor vinduene og busser som kjører forbi uten at jeg må springe etter.
❋ Påskeegg når jeg minst ventet det.
God palmesøndag! Jeg har tjuvstarta på påskeegget mitt, selv om påskeegg, tradisjonen tro, er no-go før tidligst påskeaften. Noen fordeler må man jo likevel kunne ha når ferien er sløyfa til fordel for enda flere dager på lesesalen (om enn med et lite håp om at påskehelga kan bli fri!). I dag jobber jeg riktignok ved skrivebordet mitt på hybelen, for her har jeg kaffe og kjøleskap og litt mer rom til å puste og fugler som kvitrer utenfor vinduet.
Snart må jeg begynne å telle uker i stedet for måneder frem mot fristen for levering av oppgaven. Det er en slags skrekkblanda fryd. Noen dager er det bare gøy. Andre dager kommer tvilen snikende. Men det er liksom for sent å skifte kurs nå: Nu kör vi, jeg og masteroppgaven. De innledende kapitlene er så godt som ferdige. Bare noen merknader her og der: setninger som trenger punktum, kilder som må sjekkes. Men de neste dagene skal jeg bruke til å få rydda opp i kaoset av datamateriale. Jeg har kjørt Nigel Farage og Boris Johnson i sakte film på youtube for å kunne plukke opp hvert eneste ord (og vært evig takknemlig for at jeg tross alt ikke har måttet transkribere timeslange intervjuer), sendt e-poster frem og tilbake, slitt meg gjennom nyhetsarkiver og kjempa med kranglete søkemotorer. Nå skal alt få ligge pent og ryddig i mapper, klart til at jeg kan begynne å gå over med fargekoder. Jeg gleder meg. Det kjennes så godt å vite nøyaktig hva jeg skal, selv om tiden å gjøre det på bare blir kortere og kortere.
Men når jeg ikke jobber med masteroppgaven skal jeg jobbe med påskestemninga. Lage rebus i de tomme gangene på Dragvoll, pakke appelsin og kvikklunsj i sekken og dra ut i marka, strikke noen omganger mens jeg ser en krim. Håper dere får ei fin påskeuke også!
❋ Våren har kommet! Hestehovene og krokusene er her, dagene er så mye lengre, og på søndag hadde jeg den første lille turen ute i bare ullgenser og joggesko. Yr på brillene og yr i håret ingen hindring. Snart, snart er nok isen borte fra stiene i marka òg!
❋ Ekornet som spratt forbi på stien en av dagene jeg måtte ta meg i nakken og dra meg opp på Dragvoll.
❋ Lørdag når alt som står på lista over dagens gjøremål er å så frø. Nå står tomatfrøene og korianderfrøene og spirer (krysser fingrene!) i vinduskarmen på kjøkkenet. «Pass på å lukke døra så tomatene ikke fryser,» sa Petter da vi var på vei ut en av dagene i helga. Håper de vokser seg fine og store <3
❋ Rolige morgener med avisene mine og en stor kopp med noe varmt når det trengs.
❋ Å ligge lenge i senga om morgenen, krølle dyna under meg og lese noen sider, helt til det føles ok å røre på seg.
❋ Å kjøre bil mellom åkrer og forbi gårder mens Traktor med korn går på radioen. Noen ganger må man bare bytte ut NRK Jazz med P5 Fosen og radiobingo.
Hjemme på jenterommet er det fullt av bøker: stappfulle bokhyller, stabler under senga og på skrivebordet. Ja, til og med i klesskapet står det et lite lager med bøker jeg ikke har bladd i på lenge. Sist jeg var hjemme fant jeg ut at jeg skulle ta en runde med opprydning, og nå er i hvert fall deler av bøkene klare for å treffe nye lesere på et loppemarked i bygda.
Men noen bøker skal jeg aldri, aldri kvitte meg med. Jeg tenkte vi kunne ta en titt på noen av de bøkene som får bli i bokhylla – de som trettenårige Kristine leste gang på gang!
Det går jo ikke an å ha gått glipp av Narnia, særlig hvis man er på min alder og vokste opp med tv-seriene på Julemorgen og i påska. Jeg leste bøkene om og om igjen. Lånte de gamle, slitte utgavene på biblioteket i kjelleren på skolen, fikk meg til slutt noen egne. Dette er de bøkene som alltid får meg til å føle meg hjemme på et vis. Man møter så mange i dem som jeg er så glad i – musa Ripipip, Lucy, beverne, faunen Tumnus. Også Aslan da. Favorittene mine er Hesten og hans gutt og Løven, heksa og klesskapet. Les dem, om dere ikke har gjort det.
Jeg husker enda hvordan jeg lå på gulvet på jobben hos mamma etter å ha trukket tann, kjente blodsmaken i munnen og smerten som snek seg innpå når bedøvelsen begynt å ebbe ut. Og hvordan jeg prøvde å få alt det til å forsvinne ved å dukke inn i Skammaruniverset til Lene Kaaberbøl.
Skammarens Dotter, den første boka i serien, handler om Dina som har arva gava til mor si – ho kan se inn i sjela til folk, se det de skammer seg over. Mora hennes blir kalt ut til tjeneste ved slottet, der Nico, sønnen til fyrsten blir beskyldt for å ha drept faren sin. Snart må Dina også følge etter, og slik starter altså en serie på fire fine bøker.
Den mørke materien har liksom alt det beste: Nordlys, isbjørner, ei tøff jente i hovedrollen og snakkende dyr. Første bok er Det Gyldne Kompasset (Nordlys i den gamle oversettelsen, min fant jeg i ei hylle i bokbyen i Fjærland). I den vi blir kjent med Lyra og Pantalaimon som drar ut på leiting etter vennen hennes, Roger, som forsvinner sammen med en hel del andre barn. Så veldig skummel og veldig trist til tider, men den har også noen av de aller fineste scenene jeg kan komme på å ha lest.
Garth Nix er vel ikke blant de mest kjente fantasyforfatterne i Norge. Så vidt jeg veit er det bare The keys to the kingdom-serien hans som er oversatt til norsk (anbefales også!), men Abhorsen-triologien er min favoritt.
Den er lagt til to parallelle univers – til Ancelstierre, et land som skal minne om vår egen verden på 1910-tallet, og til Det Gamle Riket, hvor magien finnes. Sabriel bor på en internatskole i Ancelstierre, men blir en dag oppsøkt av en ånd sendt av faren hennes som er fanget i Dødsriket. Hun får i oppgave å ta over jobben hans med å sende tilbake de døde til Dødsriket for å redde Det Gamle Riket. Spennende, altså.
Det syngende gulvet er også ei av de virkelig fine bøkene. Serien er lagt til ei fiktiv øy som skal tilsvare Japan og består av tre bøker pluss en rimelig lang epilog og en prolog (som jeg først oppdaget nå! må hive meg over den snart!). Dette står på omslaget til den første boka:
«I sitt sorte fort på Inuyama har den morderske krigsherren, Iida Sadamu sitt berømte syngende gulv. Det er konstruert slik at det synger hver gang en fot berører det. Ingen snikmorder kan krysse gulvet uten at det høres. Men i en avsidesliggende fjellandsby bor en gutt. Han har ennå ikke oppdaget sin virkelige identitet – og hemmelighetene som gir ham makt til å ødelegge Iidas dødelige planer.»
Et skikkelig eventyr, med andre ord.
Vi brukte å få tildelt et hefte med utdrag fra forskjellige bøker en gang i året på skolen, og det var slik jeg oppdaga Artemis Fowl. Disse var de morsomste bøkene jeg leste på den tida: om det unge forbrytergeniet Artemis Fowl som oppdager en undergrunnsverden med alver og dverger.
Harry trenger jeg jo ikke skrive så mye om, annet enn at jeg først så De Vises Sten på Etter Skoletid en ettermiddag og tenkte at det så litt kjedelig ut, men så oppdaga jeg magien ikke så lenge etter. Veit ikke hvordan jeg skulle kommet meg gjennom ungdomstida uten Harry, altså.
Tyvenes Herre er den eneste boka som ikke hører til i en serie. Det er ei bok om de to brødrene Prosper og Bo som er i fare for å bli splittet fra hverandre når moren deres dør og tanta bare vil ta til seg Bo. Så de flykter til Venezia og joiner en tyvebande som hjelper dem med å skjule seg fra privatdetektiven tanta sender.
Cornelia Funke har forresten også skrevet serien som starter med Blekkhjerte, som jeg også var helt forelska i, selv om den aldri fant veien til bokhylla mi.
Hva leste dere da dere var tretten? Er det noen perler jeg har gått glipp av?